Kampen om omsorgens sjel

Mennesket blir borte

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Fokus på penger og tekniske innretninger kveler den norske omsorgen. Dette gjelder uansett om det er på sykehus, pleiehjem, gamlehjem eller i hjemmepleien.

Fokus har i årevis vært på sparing, effektivisering og organisering, men det har vært fint lite fokus på dem dette gjelder, de som trenger daglig omsorg, de syke og de gamle.

Nylig kom boka «Omsorg som vare? – Kampen om omsorgens sjel i norske kommuner». Det er professor Rolf Rønning ved Høgskolen i Lillehammer og ved NTNU i Trondheim som har skrevet boka, som oppsummerer erfaringene fra en omfattende undersøkelse av kvaliteten i hjemmetjenestene i seks kommuner. To av kommunene hadde konkurranseutsatt tjenestene, to av kommunene var med i den det såkalte Modellkommuneforsøket, og i de to siste kommunene var hjemmetjenesten organisert som en del av det kommunale tjenestetilbudet. Modellkommunene organiserte sitt tilbud innenfor rammene av kommunene, samtidig som de skulle fungere nærmest som en konkurranseutsatt/privatisert tjeneste.

Forskerne ville se hva som var forskjellen mellom de konkurranseutsatte og modellkommunene. Her har i mange år rast en debatt om hvilken modell som kunne gi best kvalitet for lavest mulig kostnad. Resultatet forskerne har kommet frem til er at det er ubetydelige forskjeller mellom de konkurranseutsatte og modellkommunene, men at de ordinære kommunene kommer langt bedre ut når de så på hvordan brukerne opplevde den tjenesten de fikk servert. Det viste seg at resultatene og kvaliteten ble mye bedre når både brukere og ansatte i kommunene fikk større medinnflytelse på innholdet i den tjenesten som skulle leveres eller mottas.

Undersøkelsen bør være et tankekors for alle de som ivrer etter ulike privatiseringsmodeller. Disse tar godt vare på bruken av såpe og hvor lang tid det skal feies, men de tar ikke hensyn til omsorgen i tilbudet. I kontraktene som tilbys listes opp alt som skal gjøres, men det nevnes ikke et ord om den menneskelige kontakten i tilbudet – selve kjernen – omsorgen.

Det viser seg nemlig at selv i de kommunene der eldreomsorgen i liten grad er lagt til rette, der opplever de eldre at det ytes god omsorg. Dette skjer fordi vi som mennesker og ansatte tar på oss en mer enn det instruksen sier. Med konkurranseutsettingen fokuseres så mye på kroner, ører og såpe at de ansatte kommer i en spennetrøye der de ikke får tid til å gi den omsorgen de egentlig er ansatte til å gi.

Det har i mange år pågått en kamp om omsorgstilbudene i Norge. Dette kaller professor Rolf Rønning for kampen om omsorgens sjel. Dette er en dragkamp mellom den tradisjonelle omsorgsforståelsen, der mennesker yter hjelp til den som trenger det når de trenger det, og en kunstig forhåndsdefinert kundegruppe som kan prisfastsettes.

Men det er ikke alt som en kan sette pris på. Når det stilles krav om at alt skal konkretiseres og måles, da blir det viktigste med omsorgen borte. Fordi kontakten mellom mennesker kan ikke måles, veies og spesifiseres.

Det som er interessant med funnene til forskerne er at vi kan ikke si noe spesielt negativt om noen av modellene modellene. Problemet er ikke modellen men kravet om kostnadseffektivitet. Og når det er det som styrer omsorgstjenestene, så er vi på gale veier, og de som trenger omsorgen får ikke det de trenger på grunn av uforståelige kravspesifikasjoner som ikke tar hensyn til en liten prat, men i stedet skiller mellom om en omsorgsperson er et minutt eller tre minutter inne hos den som får hjelpen.

Våre politikere bør ta en prat med Rolf Rønning og de forskerne han har jobbet sammen med. Omsorgstjenestene har blitt invadert av modeller som fullstendig ser bort fra tjenestens særpreg. Kampen om å sikre og videreføre eksisterende kunnskap og ressurser i omsorgsyrkene burde vært prioritert langt høyere enn utformingen av vaskebøtter.

For omsorgtjenestene handler fremdeles først og fremst om møte mellom mennesker.

---
DEL

Legg igjen et svar