Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Kampen om Indias sjel

Det er valg i India om dagen. Men hva er røttene til regjeringspartiets hindunasjonalistiske ideologi?

Det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP) skal i disse dager forsøke å forsvare valgseieren fra 1999. Partiet har for første gang sittet med makten en hel valgperiode. Selv om det først var på 90-tallet partiet for alvor begynte å dominere den politiske scenen, var det i tiåret før mye av grunnlaget ble lagt.

Da India fikk sin selvstendighet i 1947, var det Nehrus fløy i Kongresspartiets som vant kampen om hvordan landet skulle utformes. India skulle være kjennetegnet av sekularisme, rasjonalitet og demokrati. I delvis motsetning til denne dominerende politiske nasjonalismen, fantes også en kulturell og religiøst basert nasjonalisme. For den innflytelsesrike tenkeren Savarkar var det særlig religion, språk, blodsbånd og tilhørigheten til et hellig territorium som utgjorde de sentrale kriteriene for nasjonal tilhørighet. Det var Indias egen svakhet som hadde ført landet under muslimsk og britisk dominans. Han mente videre at en indre renselse var nødvendig. En kulturell oppvåkning, tuftet på hinduiske tradisjoner skulle gjøre slutt på fremmed innflytelse. India måtte gjenreises nedenfra, gjennom kulturell og religiøs styrke, ikke ved hjelp av politiske reformer. Sentral i oppbyggingen av en sterk og disiplinert hindu-identitet, var den kulturelle og aktivistiske organisasjonen RSS. Denne anskuelsen ble også delt av VHP (Verdens hinduråd) og frontet politisk av partiet Jana Sangh, som senere ble etterfulgt av BJP. Denne familien av organisasjoner går ofte under navnet Sangh parivar.

Det var imidlertid først på 1980-tallet at Sangh parivars virkelige oppsving tok til, et oppsving som etter hvert skulle komme til å true Kongresspartiets hegemoniske posisjon. India var på denne tiden preget av indre uroligheter; sterke regionale bevegelser truet statens enhet. Korrupsjon, populisme og deinstitusjonalisering undergravde det politiske systemet. De øvre kastenes tiltagende frykt, for oppløsningstendensene generelt og den stadig sterkere underklassen spesielt, utgjorde hindunasjonalismens viktigste drivkraft. Denne frykten ble objektivisert og overført på de åpenbare syndebukkene: muslimene.

Moskeen i Babri Masjid

Faren fra islam hadde blitt mer konkret etter den iranske revolusjonen i 1979. Gjennom flere konflikter utover på 80-tallet kom hindunasjonalistenes syn på manglene i det indiske samfunnet klart fram. Og kanskje viktigst, de klarte å definere klimaet som disse konfliktene utspilte seg i.

Da en rekke lavkaste-hinduer i den sør-indiske byen Meenakshipuram valgte å flykte fra sin posisjon i bunnen av et rigid og hierarkisk system ved å konvertere til islam, ble kamplysten vekket. For hindunasjonalistene representerte konverteringen en trussel mot deres organiske og helhetlige visjon av nasjonen. Nasjonen skulle, selv om den var lagdelt, være preget av indre solidaritet. BJP var også skeptisk til å reservere offentlige stillinger for svake grupper; slike ordninger var med på å skape kunstige skiller innad i den hinduiske nasjonen. BJP hevet også røsten da den muslimske kvinnen Shah Bano ble nektet skilsmisse. Muslimenes særlovgivning kom i dette tilfellet foran den felles sivile loven, som ga Bano rett til skilsmisse, og i følge hindunasjonalistene viste dette at myndighetene førte en “pseudo-sekularistisk” politikk. Hvorfor skulle muslimene få særbehandling? Det var hinduene som utgjorde Indias majoritet, noe som burde gjenspeiles i deres innflytelse.

Saken som virkelig representerte kjernen i den symbolske kampen om Indias sjel, og som også forente hindunasjonalistenes synspunkter, var konflikten omkring moskeen Babri Masjid i den nord-indiske byen Ayodhya. Hindunasjonalistene hevder at moskeen er plassert på ruinene av et tempel dedisert til hinduguden Rama. Stedet skal også ha vært Ramas fødested, og derfor var det naturlig at et nytt tempel skulle reises her. Den sekulære staten, hevdet de, burde legge forholdene til rette for at hindumajoriteten skulle kunne få dyrke Rama i et tempel som opprinnelig hadde vært reist til hans ære, isteden for å løpe den muslimske minoritetens ærend. En rekke historikere har angrepet belegget for disse påstandene, men rasjonelle og historiske argumenter har kommet til kort; det er troen til slutt er avgjørende. Videre har det blitt hevdet at over 70 slag har blitt utkjempet over Ramas tempel opp gjennom historien. Dermed ble det sentrale temaet om oppofrelse på vegne av hindunasjonen projisert bakover i tid og fikk således et skinn av evighet. Kampen mot de aggressive og undertrykkende muslimene likeså. Etter lang tids agitasjon ble moskeen revet av hinduaktivister i 1992. Moskeen var et symbol på muslimenes århundrelange undertrykkelse, og dens ødeleggelse var nok viktigere enn byggingen av et nytt tempel. Handlingen representerte både en hevn for muslimenes overgrep, og et tegn på indre styrke. Hinduene hadde vist besluttsomhet, og beskyttet Mor India mot de fremmede inntrengerne.

Politikk og mytologi

Men hvordan hadde hindunasjonalistene klart å mobilisere forholdsvis store deler av den heterogene befolkningen til felles kamp? Enkelte ville mobilisere støtte ved å framheve åpenheten og toleransen som felles for alle hinduiske retninger, i motsetning til de dogmatiske og intolerante muslimene. Andre ville bruke Rama som et omdreiningspunkt i forsøket på å skape en nasjonal og enhetlig hinduisme. En blanding av disse to tilnærmingene ligger kanskje nærmest sannheten. Ønsket om en mer enhetlig og nasjonal hinduisme kom blant annet til uttrykk i et landsomfattende ritual, der byggesteiner til Ramas framtidige tempel ble samlet inn; et symbolsk uttrykk for enhet og solidaritet blant hinduer. På slutten av 80-tallet oppnådde filmatiseringen av de store og klassiske eposene Mahabharata og Ramayana enorm popularitet. I et land der analfabetisme fremdeles er utbredt, og der politiske partier ofte gjenkjennes på symbolet på valgseddelen, var tv-serien med på å gi en hel nasjon en felles referanseramme. Noe lignende ble forsøkt av den prominente BJP-politikeren L.K. Advani, da han reiste rundt på den indiske landsbygda i en vogn dekorert med mytologiske effekter, mens filmmusikk fra de ovennevnte seriene ble spilt over høytalerne. Velkjente mytologiske temaer ble ved hjelp av moderne teknologi, tatt i bruk for å oppnå politisk gevinst. Det var nok ikke tilfeldig at Advanis rundtur foregikk kort tid før valget i 1990. Men var entusiasmen som kom til uttrykk gjennom disse markeringene et tegn på at et forestilt fellesskap blant hinduene var i ferd med å oppstå? Kanskje til en viss grad, men det har vist seg at lavkastene stort sett ikke sluttet opp om hindunasjonalistenes agitasjon. For dem var de diskriminerende skillelinjer innenfor deres egen religion viktigere enn konflikten mellom religionene.

Shining India?

Anti-muslimsk agitasjon var ikke noe ukjent fenomen i indisk sammenheng. Men den storstilte mobiliseringen ved hjelp av religiøs symbolikk og etnisk-religiøs språkbruk representerte noe nytt. Selv om suksessen begrenset seg til de nordlige og østlige delene av landet, henvendte de seg til hinduer på nasjonalt plan. Framfor alt var det anti-muslimske klimaet dominerende. Et betegnende eksempel er den militaristiske gruppen Shiv Sena som skiftet fiendebilde i denne perioden. Gruppen var opprinnelig ment å motarbeide tamilsk innflytelse i Bombay, men nå ble muslimene dens primære fiende. Politiske motstandere, deriblant statsminister Rajiv Gandhi, ble nærmest tvunget til å forholde seg til den hindunasjonalistiske diskursen, der de satte premissene for hvilke temaer som skulle debatteres og hva slags meningsinnhold som lå i de forskjellige begrepene.

Aktivismen og makten til å definere viktige deler av den politiske diskurs la mye av grunnlaget for hindunasjonalistenes senere politiske suksess, selv om BJP har moderert seg kraftig. Partiet har dominert indisk politikk siden 1998, men noe tempel i Ayodhya har ikke blitt reist. Det gjenstår derfor å se hvor mye av hindunasjonalistenes agitasjon på 80-tallet som faktiske gjenspeiler deres ideologiske ståsted og hvor mye som kun er et politisk spill. I denne valgkampen har retorikk som “Shining India” vært mer fremtredende enn kulturell nasjonalisme fra BJPs side; vi får snart se hvor langt det holder.

Opptellingen etter valget som alt har foregått i halvannen uke starter 13. mai.

Du vil kanskje også like