Kampen om genmaten

Den verdensomspennende kampen om genmaten er inne i en kritisk fase. USA prøver å få WTO på sin side i den langvarige handelskonflikten med EU om eksport av amerikanske genprodukter til EU. Samtidig er EU-kommisjonen i ferd med å tvinge gjenstridige medlemsland i kne.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da spørs det om det hjelper at Friends of the Earth på tirsdag kunne overlevere WTO et opprop med underskrifter fra 100.000 mennesker i 91 land og fra 544 organisasjoner med et samla medlemstall på 48 millioner. Du kan slutte deg til den på www.bite-back.org.

Oppropet har som hovedkrav at WTO ikke må undergrave den suverene retten ethvert land har til å verne borgerne sine og miljøet mot genmodifiserte matvarer og planter.

Den retten det vises til i oppropet, er forankra i den såkalte biotrygghetsprotokollen, en FN-konvensjon forhandla ferdig i Montreal i januar 2000.

Midlertidig forbud i EU

Siden april 1998 har ingen nye genprodukter blitt godkjent i EU. Det skyldes at EU ikke kunne nå fram til vedtak verken den ene eller den andre veien. Fem land gikk kategorisk imot å godkjenne flere genprodukter. Dermed var det ikke stort nok flertall for å godkjenne en del aktuelle genprodukter.

Men det var heller ikke noe flertall for et forbud mot genprodukter. Denne fastlåste situasjonen innebar at det i praksis var innført et uformelt, midlertidig forbud mot nye genprodukter i EU – ofte kalt et moratorium mot genprodukter.

EU-kommisjonen mislikte sterkt dette midlertidige og uformelle forbudet og har i flere år prøvd å lirke seg ut av det. Det viktigste grepet var å koble godkjenning av genprodukter til bedre kontroll med produktene.

To hensyn måtte tas: På den ene sida måtte EU-kommisjonen unngå en handelskrig med USA som har pressa hardt på for å selge alle genproduktene sine også på denne sida av Atlanterhavet. På den andre sida måtte den ikke provosere europeiske forbrukere så mye at regjeringer og parlamenter satte bremsene på igjen, slik det skjedde i 1998.

Merking og oppsporing

Sommeren 2003 kom gjennombruddet. Da fikk Kommisjonen i gjennom to direktiv – ett om merking av genprodukter og ett om oppsporing av genmodifiseringen ved slike produkter.

Det første direktivet krever at matvarer skal merkes med at de inneholder genmodifiserte ingredienser hvis slike ingredienser utgjør mer enn 0,9 prosent av varen.

Det andre direktivet krever at når en matvare er genmodifisert, må det fins informasjon om når og hvor i produksjonskjeden genmodifiseringen foregikk.

Men fortsatt sto det midlertidige forbudet ved lag, og i august 2003 reiste USA, Canada og Argentina sak mot EU i WTO. Saksøkerne la til grunn at det faktiske forbudet til EU kombinert med nasjonale forbud i mange EU-land påførte dem et tap på millioner av dollar.

Merking av genprodukter er i seg sjøl nok til å provosere USA. Der er det verken krav til merking, overvåking eller til å kunne dokumentere hva som måtte fins av genmodifisering bakover i matvarekjeden.

Slik skal forbrukerne utmanøvreres. USA oppfatter derfor også krav om merking som en handelshindring det er viktig å nedkjempe.

Bare seks land for BT-11

I desember 2003 stemte seks EU-land mot å godkjenne genmodifisert mais av typen BT-11. Seks land stemte for godkjenning og tre avholdt seg fra å stemme.

Avstemningen foregikk i en såkalt «reguleringskomité» som ble oppretta i 2001 for å ta slike avgjørelser om genprodukter på vegne av EU. Alle EU-land er med i komiteen, og det stemmes etter samme regler som i Ministerrådet. Det trengs derfor minst 62 stemmer av 87 (såkalt kvalifisert flertall) for å få til et gyldig vedtak.

I januar skjedde det samme da reguleringskomiteen stemte over å godkjenne en annen maistype (NK603). Flertallet var ikke stort nok.

De to sakene ble så løfta opp i Ministerrådet der statsråder fra medlemsstatene møtes. Fortsatt var flertallet for knapt til at den genmodifiserte maisen kunne godkjennes. Men det var heller ikke noe flertall for å nekte godkjenning.

Hvis ikke Ministerrådet fatter et vedtak den ene eller den andre veien i løpet av tre måneder, går saken tilbake til embetsmennene i EU-kommisjonen som så på egen hånd kan fatte bindende vedtak på vegne av EU. Og der kreves det ikke noe kvalifisert flertall som i Ministerrådet. Ethvert flertall binder mindretallet.

Denne spesielle saksgangen skyldes at spørsmålet om å godkjenne genprodukter er delegert fra Ministerrådet til Kommisjonen. Det er derfor reguleringskomiteen kunne ha fatta vedtak som ville vært bindende for alle EU-land – hvis det hadde vært stort nok flertall for forslaget til Kommisjonen der. Og det er derfor Kommisjonen har det siste ordet, dersom statsrådene i Ministerrådet ikke er enige nok.

Ministerrådet stemte for siste gang i slutten av april, men fortsatt var mindretallet alt for stort. Men da var også fristen på tre måneder ute, og EU-kommisjonen overtok.

BT-11 godkjent

Onsdag i forrige uke vedtok så Kommisjonen å godkjenne BT-11, den genmodifiserte maisen som USA så gjerne vil eksportere. Noen av kommissærene fra nye medlemsland mente at det hadde vært for lite debatt i hjemlandet om genprodukter, men oppnådde ingen utsettelse.

Etter vedtaket forsvarte David Byrne, kommissær med ansvar for helse og forbrukervern, vedtaket med at det er påvist vitenskapelig at BT-11 er like trygg å spise som enhver annen mais – og at de som vil forby all dyrking og all handel med genprodukter «har hodene i sand. Det er fullstendig urealistisk.»

USA har i alle sammenhenger slåss for full frihandel med genmodifiserte produkter – uten noen som helst krav til at produktene skulle merkes. Landet fikk de fleste andre land imot seg da en i januar 2000 fikk på plass «FN-protokollen om biotrygghet» på et møte i Montreal.

Denne FN-protokollen om biotrygghet dreier seg nettopp om handel med genmodifiserte planter og matvarer. Den fastslår at ethvert land kan regulere importen av genmodifiserte landbruksvarer etter sin egen nasjonale lovgivning.

Går WTO foran miljøavtaler?

Men biotrygghetsprotokollen er i strid med grunnprinsippene for WTO og har utløst en langvarig kamp om hva som skal ha forrang, WTO-reglene eller internasjonale miljøavtaler i FN-regi.

Det ble hard debatt om dette på WTO-møtet i Doha (Qatar) i 2001. USA krevde som før at WTO-reglene om frihandel skal ha forrang i forhold til alle miljøavtaler.

Det foreløpig siste slaget sto under FN-konferansen om miljø og utvikling i Johannesburg i august 2002. Der var det lagt fram et forslag til slutterklæring som sa at framtidige miljøavtaler må være forenlige med handelsreglene til WTO – altså i praksis underordnes WTO-reglene.

Den setningen ble fjerna etter iherdig innsats blant annet fra den norske regjeringen. Det var bare en halv seier. Situasjonen er like uavklart som før, og USA bruker enhver anledning til å vinne igjennom med kravet om at miljøregler må vike for handelsregler.

---
DEL

Legg igjen et svar