Kampen om fast plass

De fleste er enige om at Sikkerhetsrådet ikke fungerer demokratisk, men muligheten for fast plass lokker.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter at generalsekretær Kofi Annan i forrige måned la frem sine forslag til endringer innen FN, har flere land grepet fatt i hans ønske om at Sikkerhetsrådet bredere skal «avspeile det internasjonale samfunnet som helhet, og samtidig dagens geopolitiske realitet».

Annan presenterte to alternativer til reform av Sikkerhetsrådet; enten en utvidelse med seks nye faste stater, som ikke får vetorett, hvorav to fra Afrika, og tre nye roterende plasser, eller en generell utvidelse av antallet medlemmer som roterer, også disse altså uten vetorett. Begge forslagene vil utvide rådet fra 15 til 25 medlemmer.

Blant de ivrigste i kampen om et fast sete, er Tyskland, Japan, Brasil og India. Disse fire landene driver intenslobbyvirksomhet i FN for tiden, i et forsøk på å få Generalforsamlingen til å vedta en utvidelse av Sikkerhetsrådet midt i neste måned.

Skulle de få 2/3 flertall for en utvidelse, bringes debatten videre på toppmøtet i september, før det til sist blir opp til rådet selv å godkjenne nye medlemmer. I den fremlagte resolusjonsteksten heter det at utvidelsen skal omfatte to afrikanske stater, to asiatiske, en søramerikansk og en europeisk stat.

Rettmessig

Omkring 70 prosent av alle saker som behandles i Sikkerhetsrådet omhandler det afrikanske kontinent, samtidig som Afrika har noen faste representanter i rådet. Nettopp det siste blir av mange påpekt som en mulig årsak til at afrikanske konflikter ofte ender i rådet; ingen sterke afrikanske nasjoner kan stoppe en behandling. Ett poeng som ofte trekkes frem i den sammenheng, er at en overveiende del av dagens afrikanske stater, faktisk var kolonier da rådet ble opprettet i 1948.

Derfor har den Afrikanske Union forsøkt å samkjøre sin politikk for å øve press på verdensorganisasjonen. Med tre europeiske, ett amerikansk og ett asiatisk land med fast plass og vetorett, føler mange afrikanske politikere seg overkjørt av rådet. Nylig var Senegals utenriksminister, Cheikh Tidiane Gadio i Washington for å snakke varmt om en fast, afrikansk plass i rådet. Og denne plassen bør ifølge Gadio tilfalle Senegal, landet som fikk selvstendighet fra den franske kolonimakten i 1950.

Han satt det som et absolutt krav, om at dersom Afrika skal representeres i rådet, må dette bli en plass med vetorett. Hvis ikke, vil alle måtte miste vetoretten, poengterte han overfor pressen i Washington. Også Egypt, Nigeria, Sør Afrika, Libya og Kenya har fremmet krav om å være den nasjonen som representerer Afrika i rådet på permanent basis. Ifølge ministeren tilsier Senegals demokratiske tradisjoner og landets vilje til å delta i internasjonale FN-operasjoner, at landet bør få plassen.

Egne hensyn

India på sin side mener verdenssamfunnet må skjele til folketallet, og således tildele landet et fast sete med vetorett. India, atommakt siden 1974, gjennomførte i januar samtaler med Kina blant annet om dette. I etterkant lovet Kina å gi sin støtte til et eventuelt indisk sete.

Siden har Kina også gått ut og støttet det såkalte «Uniting for consensus»-initiativet (UfC), hvor blant andre Pakistan, Mexico, Spania og Italia, i frykt for å bli #3-stater, forsøker å påvirke prosessen i FN. Espen Barth Eide ved Nupi påpeker at hensiktene er innlysende: Pakistan ønsker ikke India på fast plass; Mexico ønsker ikke at Brasil skal stikke av med det amerikanske kontinentets andre plass, og Italia, som Europas fjerde mest folkerike land, vil sakke akterut, dersom Tyskland får fast plass. Italia vil være bedre tjent med at EU representerer alle medlemslandene. (UfC)-landene ønsker en rotasjon for alle plassene i rådet.

Gruppen hadde nylig et møte med de fire ivrigste søkerkandidatene til Sikkerhetsrådet, men i følge den pakistanske avisen Dawn «hadde partene lite å snakke om». India er i dag den nest største bidragsyteren til FNs fredsbevarende operasjoner, et faktum myndighetene selvfølgelig legger til grunn i sin argumentasjon for en fast plass. Striden med Pakistan over landområder i Kashmir kan tale i mot at landet bør få fast plass.

EU-sete

Tysklands higen etter fast plass i rådet skaper splid innad i EU. Frankrike har vært høyt på banen med sin støtte, både fordi en slik plass vil styrke den europeiske delegasjonen, samtidig som de to landene ofte finner hverandre i utenrikspolitiske spørsmål. En tysk inntreden ville være interessant også med tanke på den spliden som fant sted mellom Storbritannia og Frankrike over Irak-krigen.

Tanken om et tysk sete faller i langt mindre god jord hos de øvrige EU-landene. Italia, Spania og Nederland har, for å sikre seg en øket innflytelse i FN, tatt til orde for at EU får en felles representasjon i Sikkerhetsrådet. Dette ville i så fall måtte innebære at Frankrike og Storbritannia gir fra seg sine individuelle seter, noe som er lite trolig. Ifølge utenriksminister Joschka Fischer støtter Tyskland selv primært et felles sete på vegne av EU.

Et brasiliansk sete i Sikkerhetsrådet blir imøtegått av både Mexico og Argentina. Ett land til fra det amerikanske kontinent, som kan veie noe opp for det hegemoniet USA har skaffet seg, ansees av mange å være viktig. Men om det skal bli det portugisisk-talende Brasil, er det altså uenighet om. Som representant for MercoSur-landene, og med president Lula i spissen, har Brasil langt på vei fått gehør i Europa for sitt krav, ifølge Reuters.

Den siste kandidaten som ser seg selv selvskrevet til en plass i rådet, er Japan. Til tross for at landet for lengst har mistet plassen som Asias største økonomi, er landet i egne øyne verdensdelens stormakt. Men landet har ingen befolknings-argumenter, slik India har.

Et sete for Japan vil automatisk møte motbør fra Kina, og vi så senest i april hvilke sterke følelser som fortsatt regjerer mellom de to landene. Ifølge Wikimedia så kinesiske myndigheter gjennom fingrene med protestene, nettopp for å svekke Japans kandidatur til Sikkerhetsrådet. USA antaes å være interessert i et japansk sete. Samtidig er det klart at landet ikke vil gå med på noen form for svekkelse av egen posisjon.

Liten vilje

Viljen i vesten til å stille soldater til veie for FN har sunket betraktelig de senere årene. I 1998 utgjorde vestlige soldater 45 prosent av styrkene, som i dag teller totalt 66.547 soldater, i dag utgjør disse under 10 prosent, ifølge International Herald Tribune.

Norges prosentvise deltakelse i styrkene har i perioden fra januar 2000 og fram til april 2005 sunket fra 0,19 til 0,079 prosent. Dette utgjorde 54 personer, inkludert politistyrker, i april i år. Til sammenligning har Norge nå sagt seg villig til å stille med 150 personer i EUs innsatsstyrker.

Forsvarskomiteens leder, Arbeiderpartiets Marit Nybakk forslo denne uken å opprette en egen bataljon øremerket for FN-oppdrag. Ap programfestet på sist landsmøte å øke norsk deltakelse i FN, men forslaget med Nybakk ble avvist av forsvarsministeren. Store bidragsytere i dag er Bangladesh, Ghana, Etiopia, India, Nigeria og Nepal. Nedgangen i den vestlige deltagelsen blir forklart på flere måter, blant annet med de mislykkete oppdragene på 1990-tallet, så som Bosnia og Somalia.

---
DEL

Legg igjen et svar