Kampen om Europa

En krig om verdensbilder

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I det svenske tidsskriftet «00-talet» innvarslet nylig de to norske forfatterne Dag Herbjørnsrud og Stian Bromark en kulturrevolusjon. Dog ikke etter kinesisk modell. De er heller inspirert av 80- og 90-tallets amerikanske «culture wars», og ønsker en akademisk krig om verdensbilder.

Det er i Europa slaget står, og det er også et slag om Europa, mener de to. Et slag om den europeiske selvfølelsen og om Europas verdigrunnlag. Her berører forfatterne et at de viktigste og vanskeligste kulturelle og politiske spørsmålene i dag – etter Øst-utvidelsen, med Schengen og med arvesynden fra kolonitiden. Og de gjør det på en svært interessant måte ved å knytte diskusjonen til den europeiske etterkrigstidens idéhistorie – særlig på venstresiden. Og blant relativt unge folk: «Vi europeiske 20- og 30-åringer står i 2004 i en helt annen situasjon enn den revolusjonære 1968-generasjonen… men de reelle sosiopolitiske utfordringene er ikke mindre av den grunn,» skriver de. En ny situasjon, fordrer nye løsninger. Uten knefall for totalitarismen og massemordene til Mao, Lenin og Pol Pot. Etter at fyrtårnet i øst slukket for godt i 1989. Spørsmålet er hva dette nye prosjektet skal bestå i.

Herbjørnsrud og Bromark undersøker en rekke posisjoner som forsøksvis har fylt tomrommet. De begynner med fiendebildene våre: Sterke krefter forsøkte allerede rundt 1990 å peke ut islam som en ny erkefiende, med fatwaen mot Rushdie og den første Golf-krigen. Bernard Lewis og Samuel P. huntington fulgte opp med begrepet «clash of civilizations». Heldigvis har ikke dette fristet 1990-tallets unge intellektuelle. Snarere var det globaliseringsmotstanden som skulle vekke folk opp fra Tornerose-søvnen som inntraff ved Berlinmurens fall. Men det skjedde først ved tiårets slutt. Stiftelsen av Attac i 1998, demonstrasjonene i Seattle (1999), Gøteborg (2000) og Genova (2001), Naomi Kleins No Logo fra 2000 og Noreena Heertz’ The silent takeover fra 2001, er stikkordene.

Det denne bevegelsen vinner på kritikk av den økonomiske globaliseringen, taper den imidlertid når det gjelder spørsmål om kultur og identitet. Samtidig er det på sistnevnte felt et tårn av problemer som må løses i det 21. århundrets Europa. Herbjørnsrud og Bromark skriver: «1990-tallets idékamper viste oss at jo mer økonomisk og politisk globalisering – det vil si mangel på styring – jo mer kulturell og identitetsmessig forvirring. Man kan velge å løse det første, eller det siste. Mye tyder på at det klokeste er å konsentrere seg om det siste.» Og da handler det ikke minst om å håndtere utfordringene fra det flerkulturelle samfunn på en overbevisende måte – særlig ved å motvirke fremmedfrykten og dens ideologiske premisser.

Denne debatten skiller seg fra den mer tradisjonelle globaliseringsdebatten, noe som tydeliggjør en markant forskjell mellom Bromark og Herbjørnsruds på den ene siden, og mer tradisjonelle forsøk på å fornye venstresidens prosjekt – slik for eksempel Bendik Wold og Magnus Marsdal har gjort i boken Tredje venstre – på den andre. Der Wold og Marsdal er opptatt av trusselen fra nyliberalismen og setter den i sammenheng med 1990-tallets tidsånd (kosmopolitisme, multikulturalisme, «postmodernisme»), mener Bromark og Herbjørnsrud at nettopp slike tendenser er en ressurs. Ikke minst når det gjelder å avkle nasjonalitiske mytologier, eurosentrisme og enhver form for kulturell renhetstankegang. De skriver: «Mens økonomiske og politiske globaliseringsdiskusjoner ofte har blitt tolket som en forening av unge radikalere og gamle 68-ere, er den kulturelle globaliseringsdiskusjonen langt oftere en diskusjon som skiller generasjonene fra hverandre. De unge er langt mer positive til den multikulturelle utviskingen av Europas hvite flekker.»

Kampen står med andre ord om et eksklusivt eller inklusivt Europa. Om eurosentrisme eller åpenhet. Og her er forfatternes posisjon klar: «Det handler om å få fram det utenlandske, urene og ukjente som mangler i vår kollektive virkelighetsforståelse… Vi trenger myter og vi trenger orden. Det er altså noe vi ikke kan utrydde. Vi kan bare forandre. Erstatte gamle myter med nye myter… Og myter om Europa som melting pot finnes – for den som leter… Dette er hva vi søker: Ett nytt ideologiløst, globalisert og kosmopolitisk verdensbilde.»

Burde det ikke – uavhengig av hva man mener om EU-medlemsskap og den slags – være vår oppgave å finne disse mytene og prege dem inn i vår selvforståelse?

---
DEL

Legg igjen et svar