Kampen om å eie vannkrafta

ESA krever at hjemfallsretten for kraftverk endres. Regjeringa vil bøye av. Men verken ESA eller regjeringa har jussen på sin side.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

EU har reagert på hjemfallsretten vår, det at alle kraftverk i privat eie etter 60 år overtas vederlagsfritt av staten. Dette har utløst et bikkjeslagsmål, der noen vil fjerne hjemfallsretten helt, andre vil endre den slik at den tvinger kommuner til å selge kraftverka sine. Samtidig er det ingen sak å endre hjemfallsordningen slik at EU-jussen er utmanøvrert – og at offentlig eie sikres like godt som i dag.

Valgkamptema

90 prosent av alle kraftverk er i offentlig eie, og alle kraftverk i privat eie går vederlagsfritt over til staten etter 60 års drift. Slik har det vært, og slik vil sterke krefter at det ikke skal være.

Høyre har programfesta at de vil redusere statens eierandeler og avvikle hjemfallsretten. Partiet har som vanlig EU i ryggen for politikken sin og skyver EØS-avtalen foran seg. Fremskrittspartiet har vært på samme linje som Høyre, men holder som vanlig flere utganger åpne når saker kvesser seg til.

Det blir vanskelig for regjeringa å få til en stortingsbehandling før sommeren. Hvem som skal eie kraftverka blir derfor et viktig tema i valgkampen.

Regjeringa bøyer av

ESA, det organet som passer på at Norge følger EØS-avtalen, sendte i 2002 et brev der det sto at hjemfallsreglene er i strid med EØS-reglene fordi de ikke behandler private og kommunale/fylkeskommunale kraftselskap likt. Kraftverk som eies av private skal etter 60 år overtas vederlagsfritt av staten. Det gjelder derimot ikke kraftverk som eies av kommuner eller fylkeskommuner.

Bondevik-regjeringa ville bøye seg for dette og foreslo at en kunne beholde hjemfallsretten, men sikre likebehandling ved å utvide den til også gjelde kraftverk eid av kommuner og fylkeskommuner. Dermed ville slike kraftverk også overtas av staten etter hvert.

Dette var en ekstremt dårlig løsning. Det lokale eierskapet til kraft-Norge ville forsvinne fordi det ville lønne seg for kommuner og fylkeskommuner å selge kraftverka sine fortest mulig – for prisen ville synke jo nærmere en kom hjemfall. For kommuner og fylkeskommuner med trange budsjetter ville det bli fristende å selge kraftverk som sank i verdi for hvert år som gikk.

Forslaget fra regjeringa hadde ikke støtte fra noe flertall i Stortinget, og ballen ble sparka over til et offentlig utvalg, Hjemfallsutvalget.

– Gavepakke

Hjemfallsutvalget la fram innstillingen sin 30. november i fjor. Utvalget delte seg i tre, i et flertall og i to ulike mindretall.

Flertallet gikk inn for en løsning som kan føre til at tredjeparten av vannkraftressursene våre varig kommer på utenlandske hender. De to mindretalla foreslo løsninger som kunne sikre offentlig eie av kraftverka omtrent som i dag – men løsninger som kunne være i strid med EØS-avtalen, i følge flertallet i utvalget.

Kåre Willoch konkluderte slik i en kronikk i Aftenposten: «Hjemfallsutvalgets innstilling er en gavepakke til utenlandske storforetak.» (24.1.05).

Hvis Stortinget følger flertallet i Hjemfallsutvalget, vil EU-kommisjonen og ESA oppfatte det slik at det er opp til dem å avgjøre hva som skal skje med hjemfallsretten i Norge. Da vil vi for alltid ha gitt fra oss råderetten over de norske vannkraftressursene.

Dette er å snu opp ned på alt norske myndigheter har ment til nå. I forhold til EØS har Norges offisielle standpunkt vært at konsesjonsreglene for kraftverk og reglene om hjemfall ligger utafor EØS-avtalen.

Standpunktet har vært begrunna med avtalens artikkel 125 der det står: «Denne avtale skal ikke på noen måte berøre avtalepartenes regler om eiendomsretten.»

Beroligende meldinger

«Statens rett til hjemfall berøres ikke av EØS-avtalen», sto det da også i den stortingsmeldinga som Brundtland-regjeringen la fram for å få Stortinget til å godta EØS-avtalen høsten 1992 (St.meld.nr.100 (1991-92)).

Samme beroligende budskap var det i stortingsmelding 40 to år seinere da den samme regjeringa ville ha Norge inn som medlem i EU: «…ved konsesjonstidens utløp hjemfaller kraftverket vederlagsfritt til staten».

Men ESA var altså kommet til motsatt konklusjon og fikk full støtte – og vel så det – fra den juristen som Hjemfallsutvalget søkte råd hos, førsteamanuensis Olav Kolstad ved Universitetet i Oslo.

Andre jurister har seinere kommet til motsatt konklusjon, både Peter Ørebech, professor ved Universitetet i Tromsø og Finn Arnesen, professor ved Senter for Europarett ved Universitetet i Oslo har kommet til motsatt konklusjon.

Finn Arnesen ble bedt av Kommunenes Sentralforbund om å vurdere Kolstads argumenter om forholdet mellom hjemfall og EØS-avtalen. Arnesens konklusjon er at Norge har stor frihet til å utforme en hjemfallsordning som ikke rammes av EØS.

Én mulighet er en ordning der offentlig eide selskap unngår hjemfall så lenge de ikke selger kraftaksjene sine. Derimot blir nye eiere pålagt kravet om hjemfall.

En annen mulighet er at dagens kommunale og fylkeskommunale kraftselskap overdrar eiendomsretten til sine eierkommuner og fylkeskommuner som så setter ut driften til kommersielle selskap, private eller offentlige. Private selskap kan i så fall leie og drive kraftverk på linje med kommunale og fylkeskommunale selskap, men ingen slike selskap kan eie kraftverk. Kommuner og fylkeskommuner kan i så fall unntas fra hjemfall.

Dermed er EØS-jussen til ESA utmanøvrert – for ESA krevde likebehandling av selskap, ikke av kommuner og selskap. Det er kommunale og private aksjeselskap som må behandles likt i EØS.

I følge Kommunal Rapport (26.1) har Nederland fått godkjent et forbud mot at vannforsyning kan eies av private selskap.

Stadig mer verdifullt

Som fornybar ressurs fri for CO2-forurensing vil vannkraft bli stadig mer verdifull – også i kroner og ører. Det som vil avgjøre verdien, er hva det vil koste å produsere energi på måter som konkurrerer med vannkraft. Framtidige «Kyoto-krav» vil innebære at andre måter å produsere energi på, også må skje uten utslipp av klimagasser. Da blir det dyrt – og stadig dyrere.

Dette gjør vannkraft stadig mer verdifull – og kampen om å eie kraftverk blir av stadig større samfunnsmessig betydning.

Salg av kraftverk er derfor svært dårlig butikk for kommuner og fylkeskommuner – uansett hvor trang økonomien er. Ved salg er det umulig å få en pris som svarer til de reelle framtidige verdiene ved å eie et kraftverk. Det viser seg for eksempel at det er mulig for en kommune å få like store inntekter ved å leie ut kraftverket for en periode på 25-30 år som ved å selge kraftverket. Etter 25-30 år kan kommunen ved ny utleie få «solgt» kraftverket enda en gang – og ganske sikkert til en høyere pris på grunn av den verdistigningen som har skjedd.

---
DEL

Legg igjen et svar