Kampen mot utenforskapet

Glem alt du har lest om kvalitetstid. For mange nordmenn handler det ganske enkelt om å overleve.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[normalitet] Norge er i ferd med å deles i to. De som er innenfor – og de som er utenfor. De som er innenfor har jobb, går på skole, deltar på dugnader i borettslaget, har barn i idrettsklubben, stemmer og gjør alt det man anser som «normalt». Og det er folk flest. Folk flest har aldri hatt det bedre – og trenger ingenting.

Men ikke alle. Og det er de som er utenfor. Hvor mange det er som faller utenfor i samfunnet har vi ikke dekkende tall på. Det vi vet er at nesten én million av oss er utenfor arbeidslivet av en eller annen grunn. Noen er syke – og uføre – og kan ikke jobbe. Mange tusen barn lever primært på sosiale stønader. Vi vet at en stor del av Norges befolkning – enten det er fem eller åtte prosent, avhengig av definisjonen – lever under fattigdomsgrensen.

Disse menneskene har mat. De har klær. Men det er også alt de har. Barna kan ikke være med i idrettsklubben. Eller på leirskole. De er utenfor. Foreldrene er ikke særlig opptatt av politikk. Det har de ikke tid til. De henter barna for sent i barnehagen, og leverer for tidlig. Fra en lav inntekstjobb. Alltid bekymret for om endene møtes denne måneden. Glem alt du har lest om kvalitetstid. Her er det snakk om å overleve. Fra måned til måned. Uke til uke. Dette er ikke en enhetlig klasse – som kan reise seg sammen og utfordre makta slik det var på 1930-tallet. Dette er en gruppe som er spredt – og forskjellig – og som ikke deltar i demokratiet slik vi kjenner det. Det er altså en trussel mot demokratiet at nesten en fjerdedel av oss ikke deltar, og heller ikke er en «viktig» gruppe. De ofres ved hvert valg. Vi snakker om «dem». Og vi skal gjøre noe med det. Kristin Halvorsen lovet å utrydde problemet. Men ingenting skjer.

Hvem er alle disse menneskene – og hva har skjedd? Noen av dem kjenner vi godt. Rusmisbrukere. Narkomane. Som ikke får den behandlingen de har krav på fordi vi ikke erkjenner at vi har narkomani, som er en livsstilssykdom på linje med alkoholisme og diabetes. Som er dømt til et liv på jakt etter det neste fikset, betalt gjennom simple tyverier eller tigging eller ved å selge kroppen – og sjela – sin.

Noen er uføre. Og trenger å jobbe seg opp – og kanskje tilbake – hvis mulig. Men ofte er det ikke mulig. Noen er uføre – eller langtidssykemeldte etter en kortvarig – men etter hvert langvarig smell. Fordi vi ikke aksepterer at av og til er livet vanskelig. Og da må vi sykemelde oss. For normaliteter som sykdom, sorg og annet er jo sykt. Er det ikke? Og etter hvert som vi er syke, blir vi stadig sykere – og etter hvert uføre. Og en del av statistikken.

Noen er innvandrere. Eller – når slutter man å vandre? De er såkalte 2. eller 3. generasjons innvandrere. Hva vil det si? De er norske. Men noen har mørkere hud enn oss andre. Noen har en sosiolekt – kebabnorsk – som er ganske nytt. Men norske – som meg – og alle andre norske borgere er de. Men ofte overrepresentert på statistikken: fattigdomsstatistikken, arbeidsledighetsstatistikken, enkelte kriminalstatistikker. Men de er ikke en del av et innvandrings – eller integrasjonsproblem. De er en del av et sosialt problem. De er en del av utenforskapet.

Og det er utenforskapet vi må bekjempe. Gjennom inkludering. Inkludering av alle barn og unge som ikke kan delta i velferdssamfunnet slik vi kjenner det. Aksept av det normale: sorg, slitasje og sykdom. Erkjennelse av at vi har nordmenn som er mørkere enn det vi – selv nå – er vant til. Dyrking av det som er annerledes – fordi det er det eneste som er normalt.

---
DEL