Kampen for Europa

Europa var den ultrastygge andungen som ble forvandlet til en suksessfull og vakker svane. Men ungen er fortsatt litt smårasistisk, kynisk og schizofren, da.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Europas historie de siste femti årene kan skrives på mange måter. I sin siste bok, «The Struggle for Europa», har den amerikanske historikeren William I. Hitchcock skrevet en avmålt hyllest til kontinentet. Hitchcock er en dyp beundrer av Europas bedrifter de siste femti årene. Det skulle da også bare mangle. I 1945 var det tross alt vanskelig å forstille seg at det skulle gå nedover. Likevel er det ingen tvil om at Europa de siste femti årene primært har vært en suksesshistorie, ikke minst sett gjennom EU-briller, slik historikeren gjør: «I Europas ikke altfor fjerne fortid ble nasjonal uenighet løst i krig. I dag blir uenighetene løst av tekniske eksperter som drikker vann fra flaske og sipper espresso. Mindre dramatisk, kanskje – men hvem ønsker seg tilbake?»

Frankrike og Tyskland kriger ikke lenger mot hverandre. Statsstyrt fascisme, kommunisme, kolonialisme og folkemord er ikke lenge synonymer for Europa. Fattige land styrt av diktatoriske regimer – som Hellas, Spania, Portugal og tidligere østeuropeiske land – har etter hvert blitt innlemmet i det gode selskap, selv om det ikke var/er opplagt at det fra et økonomisk perspektiv var/er fornuftig.

Men, suksesshistorie til tross: Problemene har vært mange, noe som er tema i «The Struggle for Europe.» Det meste er kjent fra før – britenes uvillighet, den franske skepsisen til tysk europamakt, de små landenes følelse av å bli overkjørt, det demokratiske underskuddet, kampen for en felles sikkerhetspolitikk, og så videre – men det er først og fremst to aspekter ved den europeiske integrasjonsprosessen Hitchcock er opptatt av og som han mener må løses for at sola skal fortsette å skinne på annerledeskontinentet: Den europeiske fremmedfrykten og den europeiske EU-skepsisen blant folk flest.

Gammel arv

Ei heller de to fenomenene er noe nytt, men Hitchcocks dokumentasjon er tallrik og tidvis overveldende. La oss ta det første først: Fremmedfrykten. I EU/Eruopa-sammenheng er ikke det en uvesentlig faktor. Den europeiske integrasjonsprosessen handler tross alt ikke bare om penger, forsvar og makt, men vel så mye om kultur og identitet. Og da blir det store spørsmålet: Hva er en europeer?

I løpet av de siste femti årene har alt flere stater i Europa blitt multietniske samfunn. Historikeren spør: Hvordan har Europa taklet dette faktum? Svar: Ikke godt.

Man liker å tro at den europeiske fremmedfrykten er et nytt fenomen, og at den henger sammen med det moderne velferdssystemet som ble satt under press fra 1970-tallet av. Faktum er at imidlertid at innvandringsdebatten i for eksempel Storbritannia startet allerede på 1950-tallet, da koloniveldet ble oppløst. Det britiske imperiet snakket varmt om «en familie av nasjoner» hvor innbyggerne kunne bevege seg fritt under dronningens krone. Denne pakten ble bekreftet ved lov så sent som i 1948. Men utover på 1950-tallet begynte alt flere britiske politikere å bekymre seg for det økende antall indere og pakistanere som strømmet inn i Storbritannia. I 1955 advarte statssekretær Lord Swinton mot det økende antall indere fra arbeiderklassen. Ble ikke tilstrømningen kontrollert, ville det etter hvert bli en «plage», mente han. Regjeringen var enig. Dersom innvandringen fra de daværende og tidligere koloniene fortsatte, ville det føre til en «signifikant forandring av det britiske folks rase». Den konservative partilederen Lord Salisbury mente at hovedårsaken til innvandringen, var «selvfølgelig velferdstaten».

I 1968 mente parlamentsmedlem Enoch Powell, tidligere helseminister for det konservative partiet, at landet gjennomgikk en forandring som det ikke hadde sett maken til i løpet av tusen års historie. I en beryktet tale malte han et bilde av den hvite arbeiderklassen i storbyene som «følte seg fremmed i sitt eget land». Hans råd var å stoppe innvandringen. Enoch ble kraftig irettesatt av sin egen partileder, men tusen marsjerte i støttedemonstrasjoner under overskriften «Don´t Knock Enoch».

Til tross for den offentlige reprimanden, ble Enochs ord lov. Flere nye lovforslag utover på 1970-tallet forsøkte å stengte døra for ikke-hvite innvandrere. I 1981 erklærte Margaret Thatchers sekretær, i forbindelse med et nytt restriktivt lovforslag, at det var på tide legge død ideen om at Storbritannia er en «trygg havn for alle de fra land som vi pleide å styre».

Siden har det strammet seg til. I 1997 ble kun 19 prosent av asylsøknadene innvilget, og den britiske regjeringen bruker mye kreative krefter på å forhindre at såpass mange tross alt slipper gjennom nåløyet.

Rasistiske overgrep

I resten av Europa anno 1990-tallet er bildet omtrent det samme. Rasistisk motiverte overfall er ofte underrapportert, fordi få europeiske land samler informasjon systematisk. Tall fra European Union Monitoring Centre on Racism and Xenophobia viser likevel at det belgiske politiet mottok 919 klager i 1999 som handlet om rasistisk motiverte overfall og angrep. Det er mye, men likevel lite sammenlignet med andre land. I Tyskland var tallet 10.037, 5, 4 prosent flere enn året før. 47 jødiske kirkegårder ble vandalisert det samme året. Annen dokumentasjon er like urovekkende: Hellas har kommet i de internasjonale organisasjonenes søkerlys på grunn av sin slette behandling av sigøynere og albanere. I juli 1999 brøt det ut anti-muslimske opprør i Spania under overskriften «Ut med muslimene! I 1996 svarte 2/3 av franskmennene at det var «for mange arabere» i landet. Frankrikes 500.000 jøder har også opplevd økt motstand; fra september 2000 til november 2001 forekom det 330 antisemittiske angrep bare i Paris. I Nederland blir det rapportert om cirka 3.000 rasistisk motiverte angrep årlig fra 1997. I 1999 ble ni politimenn i Østerrike sparket på grunn av rasistisk motiverte angrep. I Sverige ble det i 1999 rapportert om 2. 363 lovbrudd som var rasistisk motivert, 281 av dem innebar fysiske overgrep. I Storbritannia året 1997-1998 ble det meldt om 13, 878 rasistiske episoder, 21 prosent innebar fysiske overgrep.

Og spørreundersøkelsene er like dystre som voldsstatistikken: Tall fra 1997 viser at 33 prosent av innbyggerne i EU-landene selv karakteriserer seg som «ganske rasistisk» eller «veldig rasistisk», 41 prosent mente at det var for mange etniske minoriteter og utlendinger i deres land. En av ti var fornøyd med jobben de rasistiske bevegelsene gjorde. Tilsvarende undersøkelse ble utført i 1989 også, men da kom europeere langt fra så uheldig ut. Med andre ord: Det har blitt verre. Eller bedre, litt avhengig av hvordan man ser det.

I 2000 viste en undersøkelse at europeere også mente at innvandrerne var med på redusere deres livskvalitet. 52 prosent av europeerne mente av kvaliteten på skolene ble redusert på grunn av for mange innvandrere, 52 prosent mente at innvandrerne misbrukte velferdssystemet og 51 prosent mente at innvandrere førte til økt arbeidsledighet blant folk flest.

I dette lyset er det ikke underlig at 39 prosent av europeerne mener at lovlig bosatte innvandrere fra såkalte ikke-vestlige land skal bli sendt tilbake til hjemlandet sitt.

Hitchcock konkluderer: «Den gode nyheten er at flertallet i Europa er tolerante i forhold til etnisk, religiøst og kulturelt mangfold. Den dårlige nyheten er at antallet som er intolerante er høyt, og tallet vokser».

Mest mot, kanskje

Høyrepopulismen har hatt gode kår i Europa de siste 10-15 årene. Det skyldes innvandringsdebatten, men vel så mye at europeere føler seg ukomfortable med verden slik den ser ut fra ett av verdens rikeste kontinent. Og den europeiske integrasjonsprosessen hjelper ikke akkurat på. Tallene spriker for mye til at man kan fastslå at europeere enten er for eller mot EU, men det er også hovedproblemet: Europa er splittet. I økende grad. EUs eget Europabarometer viste at 71 prosent av innbyggerne i EU støttet landets medlemskap. I 1997 var andelen sunket til 46, for siden å stabilisere seg rundt 50 prosent. I 1999 var 41 prosent fornøyde med hvordan demokratiet funket i EU. 40 prosent var misfornøyde. 40 prosent stoler på EUs institusjoner, 39 prosent gjør det ikke. Men enda viktigere: 42 prosent følte seg i 1999 som en «europeer» (og for eksempel «svensk»), mens hele 45 prosent ikke følte seg europeisk i det hele tatt. Kampen for Europa er også en kamp mot Europa.

William I. Hitchcocks «The Struggle for Europe» gir et godt innblikk i Europas turbulente historie siden 1945. Fokuset er hovedsakelig EUs samlingsprosess, så den som liker ideen om at Norge ikke er et land i Europa, kan finne bekreftelse her. (Norge står riktignok nevnt i kapitlet som handler om europeisk fremmedfrykt, men det trenger man ikke bry seg om.)

Boka er morsom å lese fordi den er skrevet av en amerikaner som nesten virker overrasket over at det ikke har brutt ut krig mellom Frankrike og Tyskland ennå. Han heier på EU-tilhengerne, selv om han er skeptisk til visse sider ved prosessen, for eksempel Schengen-avtalen. Amerikanere er søte sånn, de skjønner ikke hva som er galt med at fattige folk reiser til rikere land for å prøve lykken. Dessuten forstår han ikke den statsstyrte rasismen i for eksempel Tyskland, hvor den offisielle politikken har vært å automatisk gi statsborgerskap til «etniske» tyskere i eksil som ikke snakker tysk, mens mørkhuda mennesker som er født i Tyskland ikke har fått det automatisk. Amerikanere forstår seg åpenbart dårlig på ånd, jordsmonn, gener og blodsbånd. Her har de også noe å lære av det nye fredskontinentet Europa.

---
DEL

Legg igjen et svar