Kampen om en plass på skolebenken

Claire Simons dokumentar om utvelgelsesprosessen til den franske filmskolen La Fémis gir et fascinerende innblikk i konkurransen bak kunsten.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

The Graduation

Claire Simon

Frankrike

Fra debuten med Titicut Follies i 1967, som skildret et mentalsykehus for kriminelle, har den amerikanske dokumentarfilmskaperen Frederick Wiseman viet store deler av sin karriere til å lage filmer fra ulike institusjoner. Med sine studier av blant annet sykehus, universiteter og militære organisasjoner skapte den velkjente direct cinema-regissøren en skole for observerende «institusjonsfilmer».

Her hjemme er Margreth Olin blant filmskaperne som har fulgt denne tradisjonen. I Dei mjuke hendene og Ungdommens råskap skildret hun henholdsvis et eldrehjem og en ungdomsskole, mens hennes nyeste og hittil mest gjennomført observerende film, Barndom, viser leken i en barnehage.

Den franske filmskaperen Claire Simons siste dokumentar The Graduation er også en slik «flue på veggen»-film fra en institusjon. Simon retter her kameraet mot en sentral institusjon i sin egen bransje, nemlig den statlige franske filmskolen La Fémis – og nærmere bestemt dens intense og omfattende opptaksrunder.

Distributøren burde dermed ha valgt en mer direkte oversettelse av originaltittelen Le Concours (som snarere betyr «konkurransen») enn filmens misvisende internasjonale tittel The Graduation. Først og fremst fordi Simons dokumentar ikke handler om skolens avgangseksamener, men om prosessen med å velge ut nye elevkull. Men også fordi den retter fokus mot nettopp konkurransen man må gjennom for å bli antatt ved den velrennomerte utdanningsinstitusjonen, som kan skilte med navn som Louis Malle, Theo Angelopoulos, Costa-Gavras, Claire Denis, François Ozon, Sólveig Anspach og vår egen Eskil Vogt blant sine tidligere elever.

Omfattende prosess. Skolens opptaksprøver strekker over flere måneder. Naturlig nok tar disse testene ulike former avhengig av den foretrukne studieretningen, som favner fra manus og regi via klipp og lyddesign til filmdistribusjon og kinoledelse. Kandidatene til de forskjellige linjene vurderes av fagfolk fra bransjen, i tråd med skolens særegne filosofi om ikke å ha faste lærere, men i stedet hyre inn filmskapere og andre utøvende innen sektoren for å dele sine erfaringer.

Denne to timer lange filmen består av en serie lengre sekvenser fra forskjellige deler av seleksjonsprosessen, kronologisk presentert fra første oppmøte til endelig avgjørelse – og påfølgende avfotografering av de heldige utvalgte. Et mer opplagt valg hadde kanskje vært å følge de samme kandidatene gjennom hele løpet, men Simons fokus er på arbeidet med, og tankene rundt, utvelgelsene. Følgelig handler det mer om opptakskomiteene enn om søkerne, i en film som gir tilskueren anledning til å evaluere selve evalueringen – eller i det minste reflektere rundt denne formen for seleksjon.

Om man skal finne morgendagens fornyere av filmkunsten, må man være åpen for en viss porsjon galskap.

Talentkonkurranse. Utvelgelseskomiteene må nødvendigvis gjøre vurderinger basert på skjønn og subjektivitet, og i siste instans kan avgjørelsene hvile på de ulike komitémedlemmenes evne til å argumentere for sine favoritter. Tidvis kan prosessen nærmest fremstå som en konkurranse i talent à la Idol eller X-Factor der kandidatene prøver å imponere en jury, som deretter skal evaluere deres evner og potensial (i dette tilfellet riktignok etter at kandidaten har forlatt rommet). Men så er jo også disse opptaksrundene i bunn og grunn en talentkonkurranse, og kun en forsmak på konkurransen som venter studentene etter at de eventuelt fullfører utdanningen.

Søkerens talent behøver imidlertid ikke være fullstendig forløst, da han eller hun formodentlig skal utvikle seg videre i løpet av studieperioden. For å vurdere hvordan kandidaten vil fungere i denne prosessen og deretter ute i bransjen, må komiteen langt på vei også foreta en evaluering av vedkommendes personlighet.

Under vurderingen av en relativt eksentrisk kandidat, uttrykker ett av komitemedlemmene sin frykt for å «refusere en Cronenberg» – med den kanadiske filmskaperen som eksempel på den «gale, men geniale» kunstneren. Her kommer filmen inn på en vesentlig utfordring ved slike utvelgelser: Om man skal finne morgendagens fornyere av filmkunsten, må man være åpen for en viss porsjon galskap, og personligheter som neppe vil være lydige mønsterelever. Samtidig må man ta med i betraktningen at det å lage film – sannsynligvis mer enn noen annen kunstart – krever gode kommunikasjons- og samarbeidsevner. Og da kanskje aller mest hos regissører.

Med sin konsekvent observerende tilnærming har filmskaper Simon – som også er filmens hovedfotograf – kommet tett på de ulike intervjuene og evalueringene. For de involverte er det åpenbart en både krevende og sårbar situasjon som dokumenteres på film, samtidig som dette er en prosess av en viss offentlig interesse.

Det er ingen menneskerett å lage film – eller å få plass på en prestisjetung filmskole.

Undertegnede så filmen på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki, med Simon tilstede for å møte publikum etter visningen. Her forklarte hun at samtlige som ble filmet selvfølgelig hadde gitt sitt skriftlige samtykke på forhånd, og at søkere som ikke ble valgt ut til skolen sto fritt til å trekke seg fra filmen. Medlemmene av opptakskomiteene fikk dessuten se sekvensene med seg selv i klipperommet, og kunne da også be om å bli tatt ut av dokumentaren – noe ingen av dem gjorde, ifølge regissøren.

Rett til innsyn. Simon har selv undervist på La Fémis i flere år, noe man kan anta har vært en fordel for å få den nødvendige tilliten til å gjennomføre dette filmprosjektet. I et intervju med amerikanske Film Comment (publisert 15. mars) forteller hun like fullt at hun argumenterte med at en skattefinansiert utdanningsinstitusjon ikke har rett til å nekte allmennheten innsyn i hvordan den fungerer, noe skolens leder skal ha vært enig i.

Filmskaperens forhold til institusjonen preger uansett ikke filmen i noen tydelig polemisk retning, da hun med sitt nærmest antropologiske blikk overlater til tilskueren å trekke konklusjoner om den skildrede utvelgelsesprosessen. Til tross for at opptakskomiteene på La Fémis synes å utføre sitt arbeid grundig og samvittighetsfullt, spiller svært mange faktorer inn på deres avgjørelser – noen utvilsomt mer tilfeldige og mindre rettferdige enn andre. Slik sett er filmen også en edrueliggjørende påminnelse om at det ikke er noen menneskerett å lage film, ei heller å få plass på en prestisjetung filmskole.

Men først og fremst gir The Graduation et fascinerende innblikk i en prosess som vanligvis skjer bak godt lukkede dører, og med dette stiller den noen interessante spørsmål om konkurransen bak kunsten.

---
DEL