Kampen om regnskogen

The Borneo Case er en «moderne thriller» som viser hvordan milliarder av dollar fra ulovlig nedhugging av regnskog blir hvitvasket ved hjelp av internasjonale banker. Filmskaperne bekymrer seg for at det mangler mekanismer for å straffe miljøkriminalitet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Onsdag 25. mars møtes filmskapere og folk fra organisasjonsliv, media og beslutningstakende organer på Good Pitch i Oslo. På arrangementet i Operahuset skal syv filmer legges frem for 146 ulike aktører. Slik skal det skapes nye samarbeid mellom filmskapere og ideelle organisasjoner.

En av dokumentarfilmene som skal presenteres er The Borneo Case. Den ennå ikke ferdigstilte dokumentaren går 25 år tilbake i tid og følger Borneos regnskog gjennom en transformasjon – fra å være hjemmet til uberørte indianerstammer til å bli et sted røvet for sine naturressurser.

I 2011 dro den svensk-britiske dokumentarduoen Erik Pauser og Dylan Williams til Borneo for å finne ut hva som skjedde med regnskogaktivisten Bruno Manser, som forsvant i 2000. Lite viste Pauser og Williams at de skulle komme til å dykke ned i en underverden av miljøkriminalitet, som strekker seg langt utenfor øya Borneo. Filmen portretterer en liten gruppe aktivister som følger pengesporet. De avslører at store, internasjonale banker har bistått den korrupte lokalpolitikeren Taib Mahmud med å hvitvaske penger fra ulovlig hogst. Det fører dem på kollisjonskurs med mektige krefter, og i kjølvannet følger trusler, kidnappinger og drap.

Forbrukermakt. The Borneo Case blir etter planen å se på kino i begynnelsen av 2016, og filmen vil bli fulgt opp av en kampanje. Filmskaperne håper å vekke publikums bevissthet om gigantbankenes fremferd. «Vi er ikke advokater, og vi kan ikke saksøke bankene. Det vi kan gjøre er å følge karakterer og stille spørsmål. Vi håper filmen kan tvinge bankene til å lytte,» sier Williams til Ny Tid.

Pauser forteller at han tror på forbrukermakt. Han trekker frem tilbud til forbrukerne som for eksempel Fair Finance Guide, som tilrettelegger for at konsumentene selv skal kunne orientere seg om bankenes investeringer: «Når de har sett filmen, vil jeg at publikum skal spørre seg om de selv eier noe som er innblandet i dette. Og så kan de gå hjem og sjekke.»
De to dokumentaristene vil gjøre nordmenn oppmerksomme på at det norske oljefondet har investert i Cahya Mata Sarawak (CSM), som eies av den tidligere regionministeren i Sarawak, en av to malaysiske stater på Borneo, Taib Mahmud. Han sitter på toppen av næringskjeden i den omfattende ulovlige hogsten i regionen. Oljefondet eier 2,02 prosent av det omdiskuterte selskapet. Det tilsvarer en verdi på mer enn 87 millioner kroner.
I de siste årene har oljefondet svartelistet tre av de største tømmerselskapene i Sarawak, på grunn av det tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen kalte en «uakseptabel risiko for at selskapene er ansvarlige for alvorlige miljøskader». Men CSM står altså fortsatt på listen over oljefondets investeringer.
Williams tror historien om avskogingen av Borneos regnskog er overførbar til andre situasjoner og historier om korrupsjon og ressurstyveri: «Derav tittelen The Borneo Case. Det kunne like gjerne vært The Amazonas Case, The Papua New-Guinea Case eller The Kongo Case. Disse mønstrene ser man over hele verden.»
Verdensbanken estimerer at ulovlig hogst generer 15 milliarder dollar årlig på verdensbasis. Williams bekymrer seg for at det mangler mekanismer for å straffe dem som gjør seg skyldige i røveri av naturresurser: «Det finnes ikke en internasjonal domstol for miljøkriminalitet. Det vi har sett i stedet er heller et globalt banksystem som beskytter de skitneste.»

Eventyreren. Bakgrunnen for The Borneo Case er historien om den sveitsiske eventyreren Bruno Manser. På begynnelsen av 80-tallet reiste Manser til Borneo, verdens tredje største øy og hjem til en av de eldste regnskogene i verden. Der støtte han på den uberørte nomadestammen Penan. Manser ble boende sammen med Penan-indianerne i nesten ti år.

Mot slutten av 80-tallet begynte Manser, sammen med vennen Mutang Urud, å lede kampen mot den ulovlige hogsten av regnskogen. Denne kampen varte i enda et tiår, og mye av den måtte kjempes i eksil, ettersom de to vennene risikerte fengsel og tortur på Borneo. I 2000 smuglet Manser seg selv tilbake på øya for å møte lederen av Penan-stammen. Da var han en ettersøkt mann på Borneo, og det var utlovt en dusør på 50 000 dollar for ham. Kort tid etter forsvant Manser sporløst. Han ble ikke erklært død først i 2005.
Etter Bruno Mansers forsvinning og flere dødstrusler, ga Mutang Urud til slutt opp. Han så kampen som tapt og reiste til Canada.
Mutang tilbringer tjue år i eksil, helt til han får vite om planene om å bygge en megademning i Sarawak, noe som vil føre til at titusenvis av mennesker vil miste hjemmene sine. Selskapet som leverer sement til demningsbyggingen er Taib Mahmuds Cahya Mata Sarawak (CSM), selskapet som det norske oljefondet eier 2 prosent av. Mutang bestemmer seg for å reise tilbake, og The Borneo Case følger hans reise tilbake til hjemlandet.
Mutang beskriver sitt personlige forhold til Borneos regnskog i forordet i boka Money Logging av Lukas Straumann. Her fortviler han over at regnskogen, som har vært hjem for mennesker i 40 000 år, har blitt ødelagt på mindre enn tretti år. Nesten 90 prosent av Sarawaks eldgamle regnskog er borte. For Mutang dreier denne miljøforbrytelsen seg om mer enn bare røveriet av trær: «Det er vår kultur de har stjålet.»

Varsler drept. Omtrent samtidig som Mutang vender tilbake til Borneo, har en gruppe aktivister i Bruno Manser-fondet begynt å avdekke imperiet til Taib Mahmud. Ved hjelp av eksperter på banksystemet og internasjonal lov følger aktivistene pengesporet. De avdekker korrupsjon og hvitvasking og publiserer funnene sine via sosiale medier og en lokal piratradiostasjon i Borneo.

Saken vokser ut av proporsjoner når gruppa får tak i hemmelige papirer som avslører at multinasjonale banker har bistått Taib i hvitvasking av penger fra avskoging. Varsleren Ross Boyert blir funnet død på et hotellrom med en plastikkpose rundt hodet, og i Borneo blir dj-en fra den lokale radiostasjonen kidnappet på høylys dag.
Dokumentaren følger Mutang i et møte med Deutsche Bank, en av bankene som har bistått Taib i hvitvaskingen. Som småaksjonærer blir aktivistene fra Bruno Manser-fondet invitert på et generalforsamlingsmøte. Der får Mutang sjansen til å stille bankens ledelse et spørsmål. Han forteller om situasjonen i Sarawak, og spør hvorfor Deutsche Bank fortsatt har tilknytting til Taib Mamoud, etter at blant annet Bruno Manser-aktivistene har informert banken om Taibs aktiviteter i Borneo. Mutang spør om ikke banken burde stille spørsmål om det etiske i et slikt forretningsforhold. Men så forsvinner lyden, og Mutang får beskjed om at tiden er brukt opp. Han får ikke stille spørsmålet han kom den lange veien for å stille, og ingen forsøker å besvare det.
Filmskaperne Erik Pauser og Dylan Williams håper at dokumentaren kan spre kunnskap om og vekke folks engasjement rundt internasjonale bankers ansvarsfraskrivelser når det kommer til korrupte politikere og miljøkriminalitet.
Williams trekker frem et eksempel på hvordan dokumentasjon og kampanjer kan skape konkret endring. I 2012 beviste Global Witness i rapporten «I fremtiden vil det ikke lenger være noen skog igjen» at den britiske banken HSBC, den største bankgruppen i verden, var involvert i hvitvasking og støttet de syv største malaysiske tømmerselskapene som har vært ansvarlige for avskogingen av Borneos regnskog. Nå har HSBC trukket seg ut av Borneo.
Slik håper Williams at også The Borneo Case kan få en effekt også for bankene som er involvert: «Man må fange dem med hånden i kakeboksen og gjøre skam på dem.»

Good Pitch i Oslo

Siden 2008 har 2200 organisasjoner i 34 land fått høre om pågående eller ferdigstilte dokumentarfilmprosjekter.

1021 nye partnerskap har blitt formet som et resultat av Good Pitch-arrangementer.
87 Good Pitch-filmer har blitt brukt som grunnstein i en nasjonal eller internasjonal rettferdighetskampanje.
16 millioner dollar har kommet til i nye støttemidler til kampanjer som får disse filmene ut i verden.

---
DEL