Kampen om det palestinske folkeminnet 

Den pågående palestinske tilbakevendingsmarsjen, som startet 30. mars og har samlet titusener av palestinere, er et budskap til Israel og det internasjonale samfunnet om at palestinerne opprettholder kravet om retten til å vende tilbake til sitt hjemland.
April 3, 2018. / AFP PHOTO / SAID KHATIB
Avatar
Hamada er frilanser for Ny Tid fra Gaza.
Email: fajerpress@gmail.com
Publisert: 02.05.2018

En gruppe eldre mennesker er møtt opp ved grensen mellom Gazastripen og de okkuperte palestinske områdene. De bærer med seg nøklene til det som en gang var hjemmene deres i 1948. De funderer og snakker med hverandre om sine tidligere – men nå tapte – landsbyer, trær, frukthager, historien om flukt og tapet av sine kjære under den store folkeforflytningen.

Denne scenen og andre utspiller seg under den store tilbakevendingsmarsjen som arrangeres for å markere det 42. året for den palestinske «landdagen». Det var dagen da israelske styrker drepte seks palestinere i 1976, som følge av protester mot den israelske konfiskeringen av landområdene deres.

Demonstrasjonene – som har samlet titusenvis av demonstranter siden den startet 30. mars – er et svar på Israels avslag på å gi flyktninger retten til å vende tilbake til hjemmene de hadde før 1948. Protestene er ventet å vare helt frem til 15. mai, som markerer 70-årsdagen for den palestinske Nakba («katastrofen»), der over 750 000 palestinere ble fordrevet med makt av israelske styrker i forbindelse med den arabisk-israelske krigen i 1948.

Marsjen er et budskap til alle lokale og internasjonale parter – inkludert okkupasjonsmyndighetene – om at palestinske flyktninger fremdeles krever retten til å vende tilbake til sine hjem og sitt land.

Venter på å vende tilbake. Fra flyktningleirene på Gazastripen strømmer tusenvis av mennesker til leirene som er spredt langs grensen til de okkuperte områdene.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

«Jeg vil slåss til den kommende hjemreisedagen.»
Mohamed Abu Amra

Mellom teltleirene arbeider Mohamed Abu Amra (76) med å stramme en bardun til ett av teltene med påskriften «Beersheba-teltet», og han sier til oss: «Jeg akter ikke å være flyktning lenge. Jeg skal vende tilbake til landsbyen min.»

Så fortsetter han med å fortelle oss om forflyttningsdagen da han var sju år gammel. «Selv om jeg er blitt eldre, husker den lille gutten inni meg svært godt vinbergene, fikentrærne, hjemmet vårt og moskeen som de tok fra oss for 70 år siden. Jeg vil slåss til den kommende hjemreisedagen. Om den dagen ikke kommer i min levetid, er det tilstrekkelig at barna mine husker mange av historiene jeg og bestefaren min har fortalt dem.»

Mens Abu Amra synger for hjemlandet sitt, fanger en kake på et bildekk oppmerksomheten vår. Den er tiltenkt feiringen av martyren Hussein Madis fødselsdag. Han ble skutt og drept den 6. april av israelske snikskyttere, bare 4 dager før sin 14-årsdag, under de palestinske masseprotestene. Bestemoren hans forteller oss: «Jeg så alltid på Hussein som det veloppdragne barnet som lærte fort og var elsket av slektninger og naboer.»

På et øyeblikk ble Hussein – som foreldrene måtte vente på i sju år før graviditeten var et faktum – en martyr, ikke bare for familien sin, men for hele menneskeheten.

Onkelen hans går til stedet hvor han ble skutt, og sier: «Her bar Hussein Palestinas flagg før kulen fra okkupasjonsstyrkene traff ham.»

Så begynner onkelen å rope: «Hvor er dere frie mennesker i verden? Forsvarerne av uskyldige barns rettigheter?»

Bassam Abu Sharif

På denne jorden er livet verdt å leve. Da selskapet for den avdøde barnemartyren Hussein er over, starter et brudefølge. Midt i den muntre feiringen kommer en gruppe klovner for å underholde, og blir etterfulgt av en teaterforestilling. Det er som om de sier «på denne jorden er livet verdt å leve».

Mohamed Abu Obeid (23) er en annen deltaker som er truffet av israelske snikskyttere. Han var en av spillerne på fotballaget Al Salah. Nå har han for første gang gått glipp av en kamp med laget sitt, etter at kulen traff ham mens han deltok i den store returmarsjen. Han ble skutt i det venstre kneet, som ble knust av kulen som gikk tvers igjennom det.

«Jeg hadde en lovende idrettskarriere foran meg, men nå er det hele over. Det betyr ikke at jeg er ferdig som menneske, og jeg står fast på retten til å vende tilbake, på tross av skaden.»

En kamp om erindring. Den politiske analytikeren dr. Husam Al Dagani sier at returmarsjens krav samsvarer med retten til tilbakevending for palestinske flyktninger slik den kommer til uttrykk i FN-resolusjon nr. 194, paragraf 11, som gir palestinske flyktninger rett til å vende tilbake til sitt hjemland.

Dagani knytter disse marsjene til innstrammingen av beleiringen av Gazastripen, som har fått palestinerne til å eksplodere. Det er først og fremst Israels ansvar, ifølge Dagani.

Al Dagani mener at den fredelige folkeaksjonen – som disse marsjene representerer – vil fortsette også etter 15. mai, og at den vil utvikle seg med økende styrke heller enn å fortsette som en fredelig marsj.

Det palestinske kravet gjenoppliver minnet og bevisstheten om at dette territoriet tilhører palestinerne.

Abd Al Rahman Shahab, som er spesialist på sionisme, sier at Israel ser på marsjen som en trussel mot landets eksistens. Det palestinske kravet om retten til å vende tilbake gjenoppliver minnet og bevisstheten om at dette territoriet tilhører palestinerne. Dette strider mot israelske minnesberetninger. Derfor utgjør disse marsjene en reell utfordring for det israelske folkeminnet, ettersom de forsterker det faktum at israelerne ikke er de innfødte beboerne i landet, men at de er nykommere i landet til det palestinske folket.

Martyrer og skadde. Shahab beskriver returmarsjene som en kreativ form for motstand, som fører til en ny folkelig og fredelig motstand i stedet for væpnete aksjoner. Ashref Al Qidra, talspersonen for det palestinske helsedepartementet, forteller at tallet på ofre – som nå feires som martyrer – under demonstrasjonene er så langt omtrent 30. Dette tallet omfatter også barn. Tallet på skadde er over 3000. Av disse er 129 skadet i hode og nakke, 51 er skadet i brystet og magen, 68 er skadet i bekkenområdet, og det er 1027 skader i de lavere delene av kroppen.

Al Qidra oppgir også at mer enn 300 barn og 78 kvinner er blant de skadde.

Ubesvarte spørsmål. Det ligger fremdeles flere ubesvarte spørsmål på bordet: Vil man med returmarsjene lykkes i å sikre retten til tilbakevending for de palestinske flyktningene? Om man skulle lykkes, hva vil da bli neste fase i historien om den sionist–palestinske konflikten? Vil Mohamed Abu Amra komme tilbake til Beersheba igjen? Kan vi vente oss flere ofre som Hussein Madi? Er det fremdeles noen som vil få sine liv eller drømmer knust av israelske snikskyttere, slik som Mohamed Abu Obeid? Vil Israels reaksjon bli begrenset til utplassering av snikskyttere på grensen? Vil det eventuelt eskalere til bombing av sivile og starten på en krig?

Det vekker oppmerksomhet at returmarsjene involverer unge og gamle menn og kvinner med kjærlighet og besluttsomhet til å vende tilbake til landet de ble kastet ut fra for mange år siden. Selv om de er fredelige, er den overdrevne maktbruken fra okkupantenes side, og som har journalister, sivile og førstehjelpsarbeidere som mål, svært farlig. Marsjene vil fortsette til 15. mai. Det vil bli et viktig punkt i den pågående konflikten. Kanskje vil det utløse et stort smell.

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer