Kampen for å overleve

Den britiske filmskaperen Kim Longinotto lager dokumentarfilmer om opprørske outsidere, hvor kvinner som slåss for egen overlevelse er den feirede protagonisten.
Margareta Hruza
Hruza er tsjekkisk/norsk filmskaper og fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: hruzam@gmail.com
Publisert: 01.08.2018

Da jeg snublet over Kim Longinottos masterclass ved One World Film Festival i Praha, ble jeg overrasket. Elegant kledd i svart, presenterte hun seg selv for publikum på en enkel og ujålete måte, noe jeg ikke hadde ventet fra noen med en samling prestisjetunge filmpriser fra festivaler som Cannes, Sundance og International Documentary Filmfestival Amsterdam (IDFA).

Kim Longinotto har vært regissør og kamerakvinne for om lag 20 helaftens dokumentarfilmer. Hennes vennlige, nyfikne vesen styrker åpenbart hennes sans for det menneskelige: Hun vil mye heller snakke om heltinnene i filmene hun har laget, enn om seg selv. I alle Longinottos filmer er det lett å legge merke til den grunnleggende tilliten mellom karakterene og filmskaperen i arbeid. «Av og til blir tilsynelatende svake mennesker, som utnyttede kvinner og barn, sterke når du går inn i situasjonen og filmer dem – vanligvis har de et sterkt ønske om å bli hørt, fordi ingen har vært villig til å lytte til dem på mange år. Filming kan minne om det å lage et trygt rom.»

Longinotto er teknisk sett en observerende filmskaper, men teknikkene hennes er ukonvensjonelle: Hun skyr tradisjonelle metoder som fortellerkommentarer og intervjuer. Kim sier at filmene hennes – selv om de er faktuelle – tenderer mot å følge strukturen i fiksjonsfilmer, i troskap til «show, don’t tell»-etosen som er typisk for kunstformen. «Det er fint å få publikum selv til å oppdage fortellingen. Publikum bør befinne seg inne i historien, ikke bare være observerende. Opplevelsen bør være så nær fiksjonen som mulig.»

Stilen hennes kan av og til minne om gangsterfilmer, med opprørske kvinner (i stedet for voldelige menn) som den feirede protagonisten, og hun utforsker ulike temaer og karakterer – fra kvinner i Teheran som forsøker å komme seg ut av ekteskapet i Divorce Iranian Style (1998), til kenyanske jenter som har trukket foreldrene sine for retten for å unngå kjønnslemlestelse (FGM) i The Day I Will Never Forget (2002).

Overlevere

I Longinottos nyeste film Dreamcatcher (2015) er den kvinnelige hovedkarakteren Brenda en tidligere barne-sexslave som ble tvunget inn i prostitusjon etter at bestemoren solgte henne som fireåring.

«Jeg ønsker å filme opprørere, outsidere.» 

Brenda bruker forskjellige parykker for å fremstille ulike personligheter. Med favorittparykken utstråler hun energien og rett-på-sak-stilen til Oprah Winfrey når hun bærer den i Chicagos gater, der hun prøver å redde andre jenter fra prostitusjon og misbruk. «Menneskene jeg ønsker å filme, er opprørere, outsidere. Jeg elsket å være sammen med Brenda i Dreamcatcher. Jeg tenkte: Jeg ønsker å yte deg rettferdighet fordi du er så sterk og så flott. Folk som henne får oss til å føle oss bedre fordi hun ikke skammer seg over fortiden sin og er så sterk.»

På tross av de vanskelige temaene Longinottos filmer tar opp, er de likevel positive og oppløftende, og publikum forlater vanligvis kinosalen fulle av håp. «Jeg er alltid på jakt etter en lykkelig slutt. Jeg vet at de ikke inntreffer så ofte. Men vi liker å se filmer der folk er overlevere, fordi vi identifiserer oss med dem. Filmheltene får oss til å føle oss bedre og sterkere.»

Stilen hennes kan av og til minne om gangsterfilmer.

Longinotto blander seg ikke inn når hun filmer Xsubjektene sine. «Grunnen til at jeg filmer selv, er at det fjerner behovet for å kommunisere med et annet medlem av crewet. Jeg vil ikke forstyrre situasjonen. Jeg forsøker å være så mild og vennlig som mulig når jeg er til stede med kamera.» Denne nærheten og nesten-usynligheten fra hennes side kan være en del av grunnen til at hun har lykkes med sine prosjekter.

Kostskolens mørke

Longinotto studerte kamerabruk og regi ved National Film and Television School i Beaconsfield i England, hvor hun nå underviser. Mens arbeidene hennes i stor grad fokuserer på undertrykte samfunnsgrupper, virker det som om hennes personlige erfaringer er av en helt annen type. «Jeg laget en film om kostskolen jeg gikk på mens jeg studerte. Det hjalp meg virkelig, jeg ble i stand til å se stedet med nye øyne, og det fikk meg til å føle meg bedre. Det eneste positive ved å gå på den skolen var at den overbeviste meg om at hvis jeg kunne overleve den, da kunne jeg overleve nesten hva som helst.»

Hun minnes straffen hun fikk etter å ha gått seg vill under en skoleutflukt til London. Alle utflukter ble avlyst for hennes klassetrinn – resten av året. «Når du er buret inne i en kostskole har utflukter stor betydning. Rektor pekte på meg og sa Xhun har ødelagt for dere, ingen får lov til å snakke til henneX. Jeg ble utstøtt og fikk ikke lov til å sove eller spise sammen med de andre.» Straffen hennes skulle i utgangspunktet gjelde i et semester, men rektor forlenget den. «Jeg skrev lange brev der jeg ba om unnskyldning og bønnfalt om å få komme tilbake til de andre barna, men jeg fikk aldri lov til å sove i sovesalen igjen.»

Hun forteller at hun ble «syk og sorgfull» som følge av straffen, og selv i dag er det vanskelig for henne å være alene. Når hun sier dette, legger hun en hånd på magen, som om hun kjenner en voldsom smerte. «Dette skjedde i mine formative år. Jeg opplever fremdeles denne typen tristhet fra tid til annen.»

Longinotto er teknisk sett en observerende filmskaper.

Opplevelsen trigget henne til å lage Pride of Place (1976). Hun møtte sin gamle rektor, som fortsatt var ved skolen. Kim løy og sa at hun hadde vært svært lykkelig der og gjerne ville lage en film om skolen. «Jeg kunne se at hun ikke kjente igjen meg. Jeg følte en stor lettelse, men jeg var også svært sint.»

Pride of Place er et klart opprør mot det undertrykkende systemet hun opplevde. «Jeg brukte ingen kommentarer, jeg filmet rett og slett ting som de var … Vi fikk ikke sett det som var virkelig ille, men likevel var publikum dypt sjokkert.» Elevperspektivet avslører en miniatyrstat i et bortgjemt slott, styrt etter absurde regler og straffereaksjoner. Filmen ble vist ved London Film Festival. «Barna smilte da de kom ut av kinosalen, og alle foreldrenes ansikter var som tordenvær, inkludert mine egne foreldre. Innen et år var skolen nedlagt. Jeg var sjokkert. Skolen hadde gjort det bra tidligere.»

Den sjokkerende virkeligheten

I likhet med mange andre dokumentarister har Longinotto blitt kritisert for at hun ikke griper inn i situasjonene hun filmer. The Day I Will Never Forget (2002) viser en scene i Kenya der en gruppe kvinner holder fast en ung jente som ligger på ryggen. En kvinne tar frem et barberblad og kutter av klitorisen hennes. Jenta skriker i smerte. En annen jente ser på, før hun selv tvinges ned på rygg. «Blant disse kvinnene var det en lege. Dersom du prøver å stanse det, gjør de det bare på den tradisjonelle måten så snart du har gått din vei, og da kutter de av mye mer.» Hun legger til at i disse tilfellene bruker de det samme barberbladet om igjen, med fare for infeksjoner – og i verste fall HIV-smitte. «Intellektuelt visste jeg at vi måtte filme det, emosjonelt følte jeg meg som et monster.»

Men å dokumentere dette kan hjelpe til med å spre hele den sjokkerende sannheten om virkeligheten. «Mange afrikanske filmskapere har spurt meg om de kan få bruke scenen i filmene sine om menneskerettigheter, for de ønsker ikke å filme omskjæringen selv.» Longinotto følger familiene med kamera også etter inngrepet. «Dagen etter sitter de små jentene i sengene sine og forteller hvor glade de er for å ha blitt omskjært. De møter de stolte foreldrene, som er svært hyggelige og søte mennesker. Denne scenen gjør saken mer komplisert.»

Filmene fokuserer på undertrykte samfunnsgrupper.

På spørsmål om hvordan hun skaffer penger til prosjektene sine, svarer Longinotto dønn ærlig: «Alt handler om å kjenne de rette menneskene.» Hun har av og til slitt på grunn av disse uformelle nettverkene. «Folkene jeg kjente i Channel 4 har sluttet. Det blir stadig vanskeligere å finansiere dokumentarfilm.» 

Men det ser ikke ut til å stoppe henne. Hennes neste prosjekt dreier seg om den italienske fotografen Letizia Battaglia – kjent for sine mafiabilder.

Gratis prøve
Kommentarer