Kamp uten midler mot sult i verden

Fortsatt sørger mektige internasjonale institusjoner for å stikke kjepper i hjulene for arbeidet mot sult i fattige land, forteller Jean Ziegler.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

På grunn av «internasjonale forhold» har FNs matvareorganisasjon (FAO) avlyst Verdens matvaretoppmøte, om ernæring, som skulle vært det andre i rekken av slike møter. Samtidig sulter 800 millioner mennesker. I 1996 satte det internasjonale samfunnet som mål at dette tallet skulle halveres innen år 2015. Allikevel er fortsatt «retten til mat» bare et fromt ønske, fordi man ikke våger å forandre på dagens økonomiske verdensorden.

Alle kjenner skrekkens sifre. 36 millioner mennesker døde av sult eller konsekvenser av sult (mangelsykdommer, ekstrem avmagring osv.). Samtidig vet vi at selv med dagens produksjonsmuligheter i jordbruket, kan verden uten problemer fø 12 milliarder mennesker. Foreløpig er vi ikke mer enn 6 milliarder… At verden kan fø 12 milliarder mennesker betyr at hver enkelt får mat tilsvarende 2700 kalorier pr dag.

Sultkatastrofene er rene blodbad, og har ingen ting med skjebnen å gjøre. Det er rett og slett folkemord. Allerede for femti år siden skrev Josuè de Castro i boka «La Gèopaltitique de la faim»: Den som har penger, har mat. Den som ikke har, dør eller blir ufør». For hvert sultoffer fins det en morder.

Både FN og de «siviliserte» statene reagerer på to stikk motsatte måter på dette tause folkemordet. To synspunkter står mot hverandre.

Under Verdenskonferansen for menneskerettigheter i Wien i 1993, vedtok verdens stater de sosiale, økonomiske og kulturelle menneskerettighetene. Disse kommer som et likeverdig og universelt tillegg tilde sivile menneskerettighetene i deklarasjonen fra 1948. Blant disse nye rettighetene, som er akseptert av alle land unntatt USA, finner vi retten til mat. Hvordan kan vi definere denne rettigheten. Det dreier seg om retten til en stabil, permanent og fri tilgang på mat, enten direkte eller indirekte ved pengebetaling, på nok og riktig mat som svarer til lokal tradisjon og som kan sikre fysisk og psykisk liv, kollektivt og individuelt.

Retten til mat ble bekreftet på Verdens matvaretoppmøte som ble organisert av FAO i 1996, og innebærer et epistemologisk brudd: Inntil da ble matvareproduksjonen, distribusjonen og transport osv. utelukkende sett på som en del av et marked. En sekk ris, en liter melk, ett tonn hvete ble sett på som varer som alle andre. Det frie, kapitalistiske markedet ordnet opp i dette uten innblanding. Og til nå er det Børsen for jordbruksråvarer i Chicago (Chicago Commodity Stock Exchange) som hver arbeidsdag fastsetter prisen på de viktigste næringsmidlene. Seks transnasjonale næringsmiddelfirmaer og finansselskapene dominerer denne børsen. Prisene som de utarbeider daglig er for det meste resultatet av spekulasjoner i korttidskontrakter, etc.

På bakgrunn av det stadig økende antall ofre for sult og underernæring, mener flertallet av verdens stater at man ikke lenger kan overlate fordelingen av mat til det frie spill mellom tilbud og etterspørsel – selv om humanitær nødhjelp fra statlige og frivillige organisasjoner (Verdens matvareprogram PAM, Unicef, Aksjon mot sult osv.) prøver å hjelpe ofrene for matvaremarkedet.

I april 2000 utnevnte FNs menneskerettighetskommisjon en spesialordfører med ansvar for å utvikle internasjonal rett på dette området og gjøre framlegg om tiltak for å gjøre de nye rettsreglene operative.

Fire urokkelige prinsipper

USA, Verdensbanken, Det Internasjonale Pengefondet, Verdens Handelsorganisasjon og de viktigste transnasjonale selskapene setter den såkalte «Washington-avtalen» opp mot retten til mat. Denne avtalen inneholder fire urokkelige prinsipper som skal anvendes overalt i verden, til alle tider, innen alle økonomiske systemer: Privatisering og deregulering, makroøkonomisk stabilitet og budsjettinnstramninger.

Avtalen er i praksis en rekke av «gentlemens agreements» utarbeidet på 1970- og 80-tallet mellom de internasjonale finansinstitusjonene og den amerikanske sentralbanken, og har som mål en gradvis avskaffelse av de reguleringene statene har lagt på finansmarkedet, og på lang sikt en total liberalisering av disse markedene.

For funksjonærene i Pengefondet, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og den amerikanske sentralbanken er Washington-avtalen alfa og omega, Loven og profetene. Den avgjør derfor deres daglige handlinger. Dens trosbekjennelse er monetarismens trosbekjennelse. For folkene i den tredje verden er motsetningen mellom retten til mat og Washington-avtalen katastrofal. Bretton Woods-institusjonene, Verdens handelsorganisasjon og den amerikanske sentralbanken råder over maktmidler og finansiell styrke som er helt overlegen FAO, PAM, Unicef, Verdens helseorganisasjon og FNs menneskerettighetskommisjon.

La oss ta Niger som eksempel. Landet er verdens nest fattigste i FNs indeks for menneskelig utvikling (PNUD) for år 2000. Landet har en utstrekning på 1,2 millioner kvadratkilometer og er befolket av noen av verdens mest storartede sivilisasjoner: Haoussa, Djerma, Touareg og Peul. Men bare tre prosent av landet er dyrkbart. Etter to militærkupp på ti år, synes de demokratiske institusjonene stabile. I denne situasjonen rammes landet av to katastrofer: Verdens pengefond og matvareunderskudd. I år 2000 var avlingene dårlige, og underskuddet på hirse ble 160 000 tonn. Regjeringen til Hama Amadou klarte, etter utrettelig arbeid, å få hjelp fra internasjonale organisasjoner, vestlige land og Japan, til mer eller mindre å få dekket underskuddet. Men samtidig pålegger Pengefondet Niger, som har en utenlandsgjeld på over 1,6 milliarder dollar, et strukturelt tilpasningsprogram og en hestekur bestående av privatisering og liberalisering.

Takket være dyktige feavlere og et særpreget jordsmonn (saltrikt), har landet besetninger med storfe, sauer og kameler som er berømt i hele Afrika sør for Sahara. Av landets 20 millioner husdyr, blir mange eksportert til sultanene nord i Nigeria, til Bamako (Mali) og de store byene på atlanterhavskysten. Dyra utgjør en vesentlig del av inntekten for millioner av familier. I en slik situasjon har privatiseringen av det nasjonale dyrehelsetilsynet ført til katastrofale konsekvenser. Mange bønder kan ikke lenger betale de skyhøye prisene på vaksine, vitaminer og antiparasittmidler som handelsfolkene krever. Og det fins ikke lenger noen kontroll med kvalitetene på medisinene. Niamey ligger nesten tusen kilometer fra havnene ved Atlanterhavet (Cotonu, Lomé, Abidjan). Ofte byr handelsmennene fram foreldete medikamenter. Dyra dør. Familien ruineres.

Den omseggripende privatiseringen truer også Det nasjonale kontoret for landbruksprodukter. Dette kontoret eier en effektiv lastebilpark med erfarne sjåfører. Landet teller 11 000 landsbyer og leire fordelt utover enorme områder. Mange av dem er vanskelig tilgjengelige. Det nasjonale kontoret for landbruksprodukter har til nå garantert transport av såkorn og nødrasjoner i krisetider til nesten alle landsbyene. Nå er disse tjenestene truet, og private overtar lastebilene. Disse fungerer naturligvis etter vanlige forretningsmessige kriterier. En sjåfør mister med en gang jobben hvis han tar den minste risiko med å kjøre på hullete veier. Resultat: Mange landsbyer mottar ikke lenger forsyninger.

Verdens handelsorganisasjon på sin side, krever – og med rette – at ingen dyr føres ut av et område som er berørt av en epidemi. Men under det jernregimet som Pengefondet fører i Niger, fins det ikke lenger troverdige laboratorier som kan gi bøndene papirer på at dyra deres ikke er smittet. Ikke desto mindre blir dyr solgt til kjøpmenn fra Nigeria, Mali og Benin på det ukentlige markedet i Belayara. Mangelen på veterinærattester blir brukt som prutningsargument og prisene blir lave.

Det samme som nå skjer i Niger, ser vi også i Guinee-Conakry, i Mauritania, i Tchad og andre land i den tredje verden. Strukturtilpassingsprogrammet fra Pengefondet har negative konsekvenser på sosiale forhold og på ernæringssituasjonen i de fleste av disse landene. Den store frivillige engelske organisasjonen Oxfam har gjort undersøkelser rundt det programmet som ble pålagt Zambia på begynnelsen av 90-tallet. Konklusjon: «Brutto nasjonalprodukt har ikke økt siden 1991. Det har ikke skjedd noen stabilisering av økonomien. Inntekten pr innbygger har gått ned, og 70 prosent av befolkningen lever i dag i ekstrem fattigdom.»

Schizofrenien er total i FN når det gjelder utviklingsspørsmål. Hver sommer samles det Økonomiske og sosiale råd (Ecosoc) i Palais des Nations i Genevè for å overvåke samsvaret og koordineringen av alle hjelpe- og investeringstiltak fra FNs forskjellige institusjoner. Alle direktørene fra de forskjellige spesialorganisasjonene, «programmene», fondene og institusjonene møtes der.

Men Pengefondet og Verdensbanken, som er en del av FN (i motsetning til Verdens handelsorganisasjon), kjemper for et mest mulig effektivt og fritt finansmarked, og avviser å godta retten til mat. De knuser gang på gang de forsiktige tiltakene Unicef, FAO og PAM, Verdens helseorganisasjon og andre har satt i verk i landene i Sør.

Er det så den politiske styringen av FN vi må anklage – slik mange gjør, deriblant Joseph Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi 2001 og tidligere sjeføkonom i Verdensbanken?

Det er slett ikke sikkert. Med mot og fasthet gjør generalsekretær Kofi Annan det han kan. Men hvordan kan han makte kampen med den samlede makten til de transkontinentale finansoligarkiene, og Bretton Wood-institusjonene og Verdens handelsorganisasjon? Annan er en overbevist tilhenger av retten til mat. Det er naturligvis vanskelig for ham å reformere Verdensbanken og Pengefondet, ta et oppgjør med Verdens handelsorganisasjon eller tale det amerikanske finansdepartementet til fornuft.

Bønn til verdens herskere

Av denne grunn har Annan valgt å henvende seg direkte til dem som har makt i verden. Han ber dem om å underskrive en «Global Compact» – en global pakt – mellom dem selv og FN. Under Verdens økonomiske forum i Davos 31. januar 1999 presenterte han for første gang denne ideen. Dette forumet samler årlig lederne for verdens mektigste transnasjonale selskaper. For å få delta «Club des 1000» (det er forumets offisielle navn), må man lede en bank, industri- eller tjenesteimperium med en årlig omsetning på over en milliard dollar. Den globale pakten omfatter ni prinsipper. I det offisielle dokumentet, som er utformet av generalsekretariatet i FN, får hvert prinsipp en forklaring. Prinsippene dreier seg om beskyttelse av miljøet, arbeidsplassene, offentlige friheter, sosial rettferdighet, forholdet Nord-Sør osv.

Denne iskalde januardagen for snart tre år siden, i kongressbunkeren i sentrum av Davos, ba Kofi Annan verdens herskere om å «akseptere og iverksette» den globale pakten. Han ba dem om å følge prinsippene i pakten i deres daglige arbeid, og støtte offentlige myndigheter i å sette dem ut i livet.

Generalsekretærens ord representerer en moderne variant av den folkelige utopien om lammet som beiter fredelig side om side med ulven. Og dette falt i god jord hos herrene i Davos! De ga generalsekretæren stående applaus i flere minutter for pakten han foreslo. Hvert selskap som har undertegnet pakten, får lov til å sette FNs blå og hvite merke på sine dokumenter, reklamepapir osv. Blant dem som har underskrevet finner vi også flere transnasjonale matvarefirmaer. Problemet er naturligvis kontrollen med at prinsippene i pakten faktisk følges av de selskapene som har skrevet under.

Hvordan kommer så kampen mellom prinsippet om rett til mat og «Washington-avtalen» til å ende? Ingen vet. Men mobiliseringen og engasjementet i det nye verdensomspennende sivile samfunnet blir uten tvil utslagsgivende.

Gjengitt med tillatelse fra Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar