Kameralinsen som politisk redskap

Den italienske politiske filmen står på Cinematekets program denne helgen. Neorealismens sosiale engasjement går noen skritt videre i Elio Petris avdekking av maktens fremmedgjørende spill, med tydelige forbindelseslinjer til Kafkas Prosessen.

Camilla Chams
Chams er litteraturviter med spesialisering innen italiensk litteratur og filmhistorie.

Den 15. og 16. april står den italienske politiske filmen på Cinematekets program i Oslo med både seminar og filmvisninger. En av de sentrale regissørene er Elio Petri og hans film Undersøkelse av en medborger hevet over enhver mistanke: Med forbindelseslinjer både til neorealismens sosiale engasjement og til Kafkas Prosessen viser Petri hvordan makt fremmedgjør individet, og hvordan film kan være et direkte politisk redskap for å avdekke dette fenomenet.
Når man snakker om italiensk film i dag, snakker man gjerne om italiensk films gullalder – neorealismen. Det få imidlertid kjenner til, er den politiske filmen som gjorde seg gjeldende i kjølvannet av, men med klare forbindelseslinjer til, neorealismen. Den neorealistiske filmen fornyet ikke bare italiensk film, men også den internasjonale filmen etter andre verdenskrig. Etter filmer som Roberto Rossellinis Rom åpen by (1945) og Vittorio de Sicas Sykkeltyvene (1948) ble det produsert en rekke filmer som fokuserte på aktuelle sosiale temaer, som utfordret dramaturgiske og filmatiske normer, og slik nærmet seg en dokumentarisk stil. I stedet for å konstruere dramatiske intriger med profesjonelle skuespillere, skulle filmskaperne nå i stedet ta kameraene med ut i gatene og skape kontakt med den sosiale virkeligheten. Dette resulterte i en politisering av filmmediet – en politisering som går som en rød tråd gjennom italiensk filmhistorie, og som fikk en voldsom oppblomstring i de såkalte «blyårene» 1968–1980, da terror og vold preget Italia: bombingene på Piazza Fontana i Milano i 1969, deretter i Brescia i 1974 og på ekspresstoget mellom Firenze og Bologna samme år, før det deretter kulminerte med kidnapping og drap på den tidligere statsministeren og kristendemokraten Aldo Moro den 6. mars 1978, og bombingen på togstasjonen i Bologna i 1980.
Økt inflasjon, nedsatt produksjon, markedskonkurranse og oljeboikott skapte politisk og sosial uro i disse årene. Korrupsjon og skandaler forsterket mistilliten folket hadde til både styresmakter, politiske partier og fagforeninger. Den politiske filmen vokste i Italia frem som en direkte reaksjon på denne krisen, og på styresmaktens manglende evne til å handle på vegne av folket.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL