Kameralinsen som politisk redskap

Den italienske politiske filmen står på Cinematekets program denne helgen. Neorealismens sosiale engasjement går noen skritt videre i Elio Petris avdekking av maktens fremmedgjørende spill, med tydelige forbindelseslinjer til Kafkas Prosessen.

Camilla Chams
Chams er litteraturviter med spesialisering innen italiensk litteratur og filmhistorie.

Den 15. og 16. april står den italienske politiske filmen på Cinematekets program i Oslo med både seminar og filmvisninger. En av de sentrale regissørene er Elio Petri og hans film Undersøkelse av en medborger hevet over enhver mistanke: Med forbindelseslinjer både til neorealismens sosiale engasjement og til Kafkas Prosessen viser Petri hvordan makt fremmedgjør individet, og hvordan film kan være et direkte politisk redskap for å avdekke dette fenomenet.
Når man snakker om italiensk film i dag, snakker man gjerne om italiensk films gullalder – neorealismen. Det få imidlertid kjenner til, er den politiske filmen som gjorde seg gjeldende i kjølvannet av, men med klare forbindelseslinjer til, neorealismen. Den neorealistiske filmen fornyet ikke bare italiensk film, men også den internasjonale filmen etter andre verdenskrig. Etter filmer som Roberto Rossellinis Rom åpen by (1945) og Vittorio de Sicas Sykkeltyvene (1948) ble det produsert en rekke filmer som fokuserte på aktuelle sosiale temaer, som utfordret dramaturgiske og filmatiske normer, og slik nærmet seg en dokumentarisk stil. I stedet for å konstruere dramatiske intriger med profesjonelle skuespillere, skulle filmskaperne nå i stedet ta kameraene med ut i gatene og skape kontakt med den sosiale virkeligheten. Dette resulterte i en politisering av filmmediet – en politisering som går som en rød tråd gjennom italiensk filmhistorie, og som fikk en voldsom oppblomstring i de såkalte «blyårene» 1968–1980, da terror og vold preget Italia: bombingene på Piazza Fontana i Milano i 1969, deretter i Brescia i 1974 og på ekspresstoget mellom Firenze og Bologna samme år, før det deretter kulminerte med kidnapping og drap på den tidligere statsministeren og kristendemokraten Aldo Moro den 6. mars 1978, og bombingen på togstasjonen i Bologna i 1980.
Økt inflasjon, nedsatt produksjon, markedskonkurranse og oljeboikott skapte politisk og sosial uro i disse årene. Korrupsjon og skandaler forsterket mistilliten folket hadde til både styresmakter, politiske partier og fagforeninger. Den politiske filmen vokste i Italia frem som en direkte reaksjon på denne krisen, og på styresmaktens manglende evne til å handle på vegne av folket.

indagine-imm -1-Et direkte politisk redskap. Den politiske filmen som gjorde seg gjeldende i disse årene, forble tro mot neorealismens sosiale engasjement. Samtidig oppfordret den i større grad til handling i tillitsbruddet mellom folket og staten, og tapet av tradisjonelle verdier var et faktum. Italiensk politisk films fremste filmskapere var i tillegg til de internasjonalt kjente Pier Paolo Pasolini og Bernardo Bertolucci regissører som Elio Petri, Francesco Rosi, Marco Bellocchio, Giuliano Montaldo, Ermanno Olmi og Taviani-brødrene. Alle disse regissørene har sterke forbindelseslinjer til neorealismen, men fokuserte i større grad enn sine forgjengere på kritisk realisme, poliske spørsmål og ideologi. Filmen skulle ikke lenger bare vise virkeligheten slik den kom til syne, men også frigjøre individet fra undertrykkelse. Slik var filmen nå et direkte politisk redskap i kampen for å frigjøre individet fra kapitalismens fremmedgjøring. Det er spesielt Francesco Rosi og Elio Petri som utmerker seg som den italienske politiske filmens fremste regissører. Men der Rosis filmer ofte er knyttet til en spesifikk italiensk virkelighet, er Elio Petris filmer mer filosofiske og underholdende, og mer tilgjengelige utenfor landets grenser.

Den politiske filmens mester. Elio Petris (1929–1982) formelle filmutdannelse er begrenset. Etter å ha jobbet som filmkritiker og manuskonsulent debuterte han som regissør i 1961 med filmen L’assessino. Men det var ikke bare filmen som opptok Petri. Ungdomsårene hadde han tilbrakt som militant i det italienske kommunistpartiet. Til tross for sin livslange interesse for sosiale og politiske spørsmål, meldte han seg ut av kommunistpartiet da Sovjet invaderte Ungarn i 1956. I den nylig utgitte boken Elio Petri og italiensk politisk film (Mimesis Edizioni, 2015), svarer Petri på spørsmålet om han fortsatt var kommunist i 1979: «For å være helt ærlig kan jeg ikke si dét. Ikke fordi kommunistene selv ikke anser meg for å være kommunist, men fordi det å være kommunist, med mine tidligere erfaringer som militant, vil si å akseptere partiets bestemmelser – og med dét undergrave enhver subjektiv mening man har, til fordel for partiet. Det vil si å leve, minutt for minutt, for partiet og på partiets premisser.»
Til dét var Petri for subjektiv, for selvstendig, og kanskje med tiden også for borgerlig. Og om man tar med i betraktningen at det italienske kommunistpartiet var det største i Europa på den tiden, representerte det etter hvert den maktinstitusjonen Petri selv ønsket å anskueliggjøre og ta avstand fra. Petri forteller videre i boken at han begynte med film fordi det var en kunstform som tilhørte folket, og dermed per definisjon sto i opposisjon til maktens fremmedgjøring av individet. Slik hadde det seg at filmen for Petri ble et politisk redskap i kampen om å frigjøre mennesket fra maktinstitusjonenes undertrykkelse.

Som i Kafkas parabel «Foran loven» forteller Petri hvordan de skyldige er hevet over enhver lov, og med det enhver mistanke.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here