Krigstid 1935-1950 og Lee Miller: War and fashion
Preus museum 7.4–8.9.19
Alle de ni fotografene som er representert i Preus museums nye utstilling, er kvinner som har dokumentert krigens konsekvenser kun bevæpnet med kamera. Bildene er røffe og slående, men også lune, dokumenterende – noen overraskende krigsforherligende. Paletten og tematikken er bred. Fotografene jobbet på oppdrag for pressen og militæret, likevel er store deler av deres dyktige fotojournalistikk og unike propagandabilder glemt.
Digitaliseringsprosessen har reaktualisert problematikken med bilder som er merket med «fotograf ukjent», eller det at hele livsverk støver ned i arkivene. Forskningsarbeidet som pågår, avdekker stadig historiens skjødesløshet med hensyn til hvem eller hva som har blitt kreditert. Utstillingens liste over samarbeidspartnere – Norsk Teknisk Museum, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo Museum og Tone Svinningen – viser hvor ressurskrevende og nødvendig dette arbeidet er. Preus museum forteller at det finnes mange andre kvinnelige fotografer å velge blant, men dessverre skorter det på ressurser for å få stadfestet deres opphavsrett. Når det gjelder kreditering, virker fotografiet som et stebarn sammenliknet med litteraturen. Nå hører det med til historien at fotografyrket var akseptert for kvinner fra 1800-tallet av, og at mange i jobb for billedbyråer som NTB forble ukreditert.
Sterke skjebner
I møte med fotografiene som er hentet fram, blir jeg fengslet ikke bare av bildenes ulike kvaliteter, men også av de sterke skjebnene som presenteres. Som første skandinaviske krigskorrespondent rapporterte norske Gerda Grepp fra den spanske borgerkrigen allerede i oktober 1936. Barn og kvinner som var ofre for fascistene, ble fotografert og intervjuet. Denne krigen skilte seg ut fra andre ved at sivile nå var direkte mål. En gruppe kvinner står i mursteinshaugen der ytterveggen til leiegården en gang var. Over dem rager etasjer med direkte innsyn i alle hjem. Fotografiet er monumentalt og enkelt på samme tid.
Alenemoren Gerda brant for sosialismen og ønsket å avdekke grusomhetene via fotoreportasjer på oppdrag for Arbeiderbladet og Agence Espagne. Dette og hennes tilstedeværelse under Francos militærangrep i Madrid, Málaga og sist i Bilbao (Guernica) førte til at hun raskt ble et internasjonalt navn som samtiden merket seg.
Lidelsene og brutaliteten hun var vitne til, ga helsen hennes en like stor knekk som tuberkulosen hun døde av i 1940. Så ble det stille om henne helt fram til Jo Stein Moen og Rolf Sæthers bok om Norge og nordmenns rolle i den spanske borgerkrigen, Tusen dager, kom i 2009.
Krigs- og motefotografi
En annen kjent krigskorrespondent er amerikanske Lee Miller, som jobbet for Vogue og dekket blitzkrigen i London, frigjøringen av Paris og konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau. Hun var en av de første som etter krigen fotograferte inne i Hitlers leilighet, men er vel så kjent som muse og modell for blant andre Man Ray. Hun jobbet tett med ham om å utvikle de kjente solariseringsfotografiene. Senere revolusjonerte hun motefotografiet ved å trekke modellene ut på gaten. Voldsomme krigsopplevelser skal ha forårsaket depresjon og PST. Sjokkeffekten fra motebildene hennes som ble tatt med krigsruiner som bakgrunn, sies av flere å stamme fra krigstraumene. At det er disse motebildene Preus nå stiller ut, gir en bredere kontekst til de åtte norske kvinnelige krigsfotografene; krigens skygge strekker seg videre inn i livet.
Lee Millers banebrytende måte å iscenesette mote på vitner ikke bare om hennes allsidighet, men også om en finstemt formidlingsevne.
For Miller fikk den et utrykk i hennes banebrytende måte å iscenesette mote på. Det vitner ikke bare om hennes allsidighet, men også om en finstemt formidlingsevne. Fotografiet av den vakre kvinnen i haute couture foran et bombet bygg kan vi i dag velge å lese som en kraftig kritikk av luksusforbruk satt opp mot nød og elendighet. Etter Millers død i 1977 fant sønnen hennes 60 000 fotografier og negativer, i tillegg til kjærlighetsbrev, dokumenter og mye annet. I 1985 begynte han å publisere fra samlingen, først i form av den essayistiske fotobiografien The Lives of Lee Miller.
Frontfotografer
Som fast skribent og fotograf for Dagens Nyheter gikk svensk-norske Alma Braathen på ski over grensen inn i Nord-Norge. I utstillingen er hun blant annet representert med et bilde av en gitarspillende soldat som omkranses av to lokale og en venn ved en ved en påbegynt beskyttelseskjeller. Bildet har livsgnist og empati, slik hennes skildringer av vinterkrigen i Finland også har det. Både Braathen og Kari Berggrav fotograferte ved Narvik-fronten, og uten deres bidrag ville mye fra landsdelen aldri blitt dokumentert. Berggrav var også til stede blant annet ved bombingen av Molde og Elverum; fotografiet hennes av den brennende kirken i Molde lukter ild og tilintetgjørelse.
Utstillingens kvinner har dokumenterT krigens konsekvenser kun bevæpnet med kamera.
Lidelsene Berggrev opplevde under bombingen påvirket henne så sterkt, at hun et par år senere fortsatt kunne fortelle om grusomhetene fra Elverum i livaktige detaljer. Andre av de kvinnelige fotografene som er med i utstillingen, som Kathrine Christie og Sissel Lie, jobbet for militæret. De tok propagandabilder for å fremme kampånden og holde motet oppe. Lies bilde av tre kvinner iført gassmasker hvor to kysser, er ikonisk. Det skal en egen evne til å få med både humor, poesi og snert i et krigsbilde.
Elisabeth Meyers lykkelige frigjøringsbilder fra Grini er mer tradisjonelle. Utstillingens gode blinkskudd er mange: Fotografier av suppekjøkken (Esther Langberg), matkøer og matauk gir innblikk i okkupasjonstiden. Rigmor Delphins to eldgamle damer som bøyer seg ned for å høste grønnsaker utenfor aldersboligen på Adamstuen, smelter hjerter.
