MODEL WEARING DIGBY MORTON SUIT, LONDON, ENGLAND 1941 AV LEE MILLER (3884-5) © LEE MILLER ARCHIVES ENGLAND 2018. ALL RIGHTS RESERVED. WWW.LEEMILLER.CO.UK

Kamerakvinner i skuddlinjen

FOTOGRAFI: Et variert utvalg dyktige krigsfotografer løftes fram fra glemselen i to nye utstillinger på Preus museum: Krigstid (1935–1950) og Lee Miller.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 01.04.2019

Krigstid 1935-1950 og Lee Miller: War and fashion
Preus museum 7.4–8.9.19


Alle de ni fotografene som er representert i Preus museums nye utstilling, er kvinner som har dokumentert krigens konsekvenser kun bevæpnet med kamera. Bildene er røffe og slående, men også lune, dokumenterende – noen overraskende krigsforherligende. Paletten og tematikken er bred. Fotografene jobbet på oppdrag for pressen og militæret, likevel er store deler av deres dyktige fotojournalistikk og unike propagandabilder glemt. Digitaliseringsprosessen har reaktualisert problematikken med bilder som er merket med «fotograf ukjent», eller det at hele livsverk støver ned i arkivene. Forskningsarbeidet som pågår, avdekker stadig historiens skjødesløshet med hensyn til hvem eller hva som har blitt kreditert. Utstillingens liste over samarbeidspartnere – Norsk Teknisk Museum, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo Museum og Tone Svinningen – viser hvor ressurskrevende og nødvendig dette arbeidet er. Preus museum forteller at det finnes mange andre kvinnelige fotografer å velge blant, men dessverre skorter det på ressurser for å få stadfestet deres opphavsrett. Når det gjelder kreditering, virker fotografiet som et stebarn sammenliknet med litteraturen. Nå hører det med til historien at fotografyrket var akseptert for kvinner fra 1800-tallet av, og at mange i jobb for billedbyråer som NTB forble ukreditert.

Sissel Lie, Tre kvinner med gassmasker, 1942. TilhørerArbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Rått

I møte med fotografiene som er hentet fram, blir jeg fengslet ikke bare av bildenes ulike kvaliteter, men også av de sterke skjebnene som presenteres. Som første skandinaviske krigskorrespondent rapporterte norske Gerda Grepp fra den spanske borgerkrigen allerede i oktober 1936. Barn og kvinner som var ofre for fascistene, ble fotografert og intervjuet. Denne krigen skilte seg ut fra andre ved at sivile nå var direkte mål. En gruppe kvinner står i mursteinshaugen der ytterveggen til leiegården en gang var. Over dem rager etasjer med direkte innsyn i alle hjem. Fotografiet er monumentalt og enkelt på samme tid. Alenemoren Gerda brant for sosialismen og ønsket å avdekke grusomhetene via fotoreportasjer på oppdrag for Arbeiderbladet og Agence Espagne. Dette og hennes tilstedeværelse under Francos militærangrep i Madrid, Málaga og sist i Bilbao (Guernica) førte til at hun raskt ble et internasjonalt navn som samtiden merket seg. Lidelsene og brutaliteten hun var vitne til, ga helsen hennes en like stor knekk som tuberkulosen hun døde av i 1940. Så ble det stille om henne helt fram til Jo Stein Moen og Rolf Sæthers bok om Norge og nordmenns rolle i den spanske borgerkrigen, Tusen dager, kom i 2009.


… OBS. teksten fortsetter …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Gratis prøve
Kommentarer