Kålkrisas politikk

REISEBREV: Når staten ikke griper dem som faller utenfor, er det godt at amerikanerne har Gud – og kål.

Stripete Chester på kafeen Meow Parlour er en av mange kafékatter som hjelper stressede
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg hadde vært i USA en drøy måned da kålkrisa inntraff den 26. januar i år. Krisa, som også gikk under navnet Kalepocalypse, var forårsaket av snøstormen Juno, som raste på den amerikanske østkysten i vinter. Etter orkanen Sandy i 2012, som ødela infrastruktur og forårsaket skader for nærmere 700 millioner dollar, tok borgermester Bill de Blasio ingen sjanser. Omtalt på Twitter som snowmageddon etterlot snøværet kjøreforbud og stengte t-baner, skoler og butikker i sitt kjølvann – og cirka 15 centimeter vakker puddersnø. Alt Aftenposten kunne hoste opp i sin dekning av «uværet» var at deres korrespondent satt fast på Newark flyplass, ellers forløp det hele uten særlig stor dramatikk. Unntatt altså for de helsebevisste newyorkerne som hamstret grønnkål og Kombucha helsete til den store gullmedaljen. Det virket parodisk på meg. Jeg hadde ikke satt tennene i grønnkål siden jeg ble servert det sammen med hamburgerrygg og «brunede kartofler» av mormor i min danske barndom. Ikke akkurat så fancy. When in Rome. Men det er overraskende lett å leve et klisjéliv i en by som New York. Det gikk ikke mange månedene før jeg var én av dem. Snart gikk jeg på yoga flere ganger i uka, og etterpå stakk jeg ofte på Communal, en økologisk kafé i underetasjen, hvis motto er «No negative thoughts allowed». Det er knapt kjøtt på menyen, i stedet sitter folk og knasker sweet potato wedges og Red Quinoa Salad. Går man for cæsarsalat, er det en variant med grønnkål som gjelder. Høyne klisjékarmaen? No problem. De har også en egen juicemeny, for eksempel får du kjøpt en som heter Intuition, som inneholder – ja, du gjettet riktig – grønnkål, agurk, pære, sitron og persille, som visstnok styrker både fordøyelsessystemet og ens reproduktive kapasitet. Før jeg reiste i juni, hadde jeg i tillegg til mine ukentlige yogatimer ikke bare testet ut Harmonyum Healing – en form for healing som fjerner trauma ved at en koselig fyr veiver med hendene og stryker deg på ryggen en times tid – jeg hadde også besøkt kattekafeen Meow Parlour for å oppleve kattepusenes avstressende effekt, og jeg hadde rukket å nesten melde meg på Goddess Retreat i Mexico. Ofte gikk jeg i Cathedral of St. John the Divine, som ligger et par kvartaler fra campus, enten for å meditere, tenne lys, eller bare få en pause fra kjaset og maset på Broadway. Hvordan endte det sånn? Klasseskillene. Når jeg gjør et googlesøk på «slow living», finner jeg flere svar, blant annet via nettsiden www.slowmovement.com. Her skriver avsenderen at bevegelsen ønsker å fylle et behov folk har for å knytte bånd og leve mer autentisk. Man skal spise langsom, sunn og økologisk mat, reise langsomt, lese langsomme bøker. Konseptet «slow money» handler om å organisere økonomien på en måte som styrker små matforetak, økologiske gårder og lokale matvaresystemer. Menneskene er fremmede for hverandre, og emosjonelt og spirituelt avkoblet innenfor dagens system, kan vi videre lese. Og jeg må vel tilstå at jeg kjenner meg igjen. Følelsen har vært der hele tiden, også hjemme i Norge, men da er det enklere å holde seg gående i den daglige tralt. Å ha venner og kjæreste tett på hjelper også. Men når man flytter til New York, helt alene, er det lett å føle seg litt lost. På ferier har jeg gjerne bodd i Park Slope eller rundt Prospect Park – «langsomme», grønne steder. Jeg tipper kålkrisa var ganske stor akkurat her i vinter. Men det er forskjell på ferie og hverdag, og husleieprisene i New York er skyhøye. Det ble derfor ikke et møte med gentrifiserte Brooklyn denne gangen, men med et noe mer slitt og fattig Hamilton Heights, på øvre del av Manhattan. Reisen til Columbia hver morgen var en liten klassereise, fra romslige livvidder og mennesker som spiste potetgull til frokost, til veltrente, flittige og kålspisende studenter. Du forflytter deg 37 kvartaler og den demografiske og sosioøkonomiske strukturen har gått fra natt til dag. Jeg vente meg aldri til det, disse flærende klasseskillene. Når jeg ser tilbake på Amerika-brevene jeg har skrevet det siste halvåret, går det igjen – møtet med et samfunn der eksklusjon og utenforskap hele tiden eksisterer side om side med suksess og privilegier. Et samfunn der hyperindividualisme og gentrifisering gir middelklassen og overklassen enda tykkere skylapper, i takt med at de fattige skyves bort når de dukker opp på t-banen og lukter fjøs, og vi alle slår blikket ned og holder oss for nesa, fordi både synet og lukten av fattigdom er så overveldende. Et samfunn der politiet utøver massiv vold mot den svarte befolkningen, og der gutter helt ned i 18-årsalderen blir drept uten at det får rettslige følger for drapsmannen. Et samfunn der ofre for vold i nære relasjoner risikerer å bli satt på gata i stedet for å få en hjelpende hånd, og der tusenvis av unge kvinner voldtas i løpet av sin studietid, mens universitetenes administrasjon kynisk veier sanksjoner opp mot potensielt tap av anseelse og inntekter fra skolepenger. Alt dette utspiller seg parallelt med at folk bekymrer seg for kålkrise og manikyrkrise; en reportasje i New York Times avslørte i vår omfattende underbetaling og utnyttelse av ansatte i byens neglsalonger. Som jeg skrev om i mai, var responsen fra en salongeier at han aldri hadde gjort noe galt og bare hadde «ønsket å leve den amerikanske drømmen», mens en tenåringsmamma klaget sin nød på Twitter: «Now I can’t even get my nails done without feeling white guilt. Can’t I have ONE THING?!» Det er til å bli sprø av, hele greia.

Det er en økende bekymring for at kapitalismen ikke lenger kan gjøre folk glade, og at dette skal innvirke på produktiviteten.

Lykkeindustrien. Når jeg tenker tilbake på min tid i New York, er det imidlertid én scene som vender tilbake igjen og igjen, og som fremdeles plager meg: en vårdag i mitt yogastudio. Snøen har begynt å tine. Man kan høre at det sildrer og klukker gjennom det åpne vinduet. Jeg og en liten gruppe hvite kvinner med velstelte tær og hender ligger på yogamattene våre hos Naam Yoga på Upper West Side. Og gjennom det åpne vinduet overhører vi plutselig en manns raseriutbrudd: «Shut up, you cocksucking motherfucking dumbass! I’m gonna kick your sorry motherfucking pussy butt so hard … Get outta my way! You hear me?!» Og så stemmen til min yogalærer: «Everybody breeeeaaaaathe … let’s send some love out there …» Episoden står for meg som innbegrepet av disse parallelle virkelighetene som jeg har skrevet om det siste halvåret. Hvor lyst det kan være inne, mens det for noen ute bare er mørkt og desperat – og dette besvares med pusting, feiring av fullmånen og kålknasking. Er det mon slik at dess større sosial ulikhet og menneskelig forfall vi er vitne til, dess bedre vilkår får lykkeindustrien og privat veldedighet? Er det grenser for hvor mye nød og elendighet et hjerte kan bære? Jeg vet ikke lenger, men jeg har aldri kjøpt så mye mat til hjemløse og vært så spirituelt anlagt som mens jeg bodde i New York. Men forfatteren William Davies vet. I boka The Happiness Industry (Verso 2015) gir han i hvert fall noen tentative svar. Under en boklansering i vår på Bluestocking, en liten uavhengig feministisk bokhandel, sa han at det er en økende bekymring for at kapitalismen ikke lenger kan gjøre folk glade, og at dette skal innvirke på produktiviteten. Det har derfor blitt en stor lykkeindustri som ikke lenger representerer spirituell motkultur, men er blitt en del av en nyliberalistisk styringsteknologi, der ansvaret for mistrivsel skyves over på den enkelte: «Måling av lykke på nasjonalt nivå begynte på midten av 1960-tallet. Det begynte som et alternativ til å måle velvære gjennom penger, men dette kritiske apparatet ble snudd opp ned. I stedet for å spørre ’hvordan kan økonomien bidra til lykke’, blir vi bedt om å forandre oss for å takle å leve i en verden som ikke kan endres,» fortalte han. Vi ser det samme i klimadebatten, der Brundtland-kommisjonens visjonære begrep «bærekraft» i større grad er blitt erstattet med det mer moderate «motstandskraft». Hardhet. I Mary Schmichs berømte tekst «Wear Sunscreen», som Baz Luhrman senere har satt musikk til, gir hun blant annet dette rådet: «Live in New York once, but leave before it makes you hard. Live in Northern California once, but leave before it makes you soft.» Nå har jeg bodd begge steder, men i omvendt rekkefølge. Selv om New York alltid vil være en spesiell by for meg, klinger Schmichs ord riktig i mine ører. Jeg var begynt å dulme min apati over New Yorks brutalitet, bråk og himmelropende sosioøkonomiske ulikhet i kål og Ujjayi-pust. Håpet om endring var fullstendig i ferd med å slukne. Det var på tide å dra hjem.

---
DEL