Kalifen som overgikk Saddam i luksus

Kalifen Harun al-Rasjid regjerte i overdådig luksus fra sitt palass i Bagdad. I dag huskes han best som eventyrskikkelse.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Etter krigen i Irak har bildene fra Saddams overdådige palasser gått verden rundt. Amerikanske soldater har dusjet i marmorbad med gulldusjer, mens norske journalister har breiet seg i luksuriøse senger av utskåret edeltre.

Kanskje har Saddam forlest seg på eventyrsamlingen Tusen og en natt, hvor Bagdad er hovedsete for det abbasidiske kalifatet, et historisk høydepunkt i luksus, pomp og prakt. På toppen av det hele stod kalifen Harun al-Rasjid, hvis rikdommer har gjort at han har blitt foreviget for ettertiden ved å ta det sjeldne skrittet fra historisk person til eventyrskikkelse.

Abbasidene

I år 747 kom det til åpent opprør mot omajadene, som hadde styrt det muslimske samfunnet, og etter hvert imperiet, i rundt et århundre. Opprøret ble ledet av Abu Muslim og var støttet av særlig shiaer og persere. Og i år 750 måtte omajadene gi tapt for en gren av profeten Muhammeds slekt, abbasidene, som overtok kalifatet og flyttet det til Bagdad. De skulle komme til å regjere frem til den mongolske invasjonen i 1258, og over et rike som på det mektigste strakte seg fra det vestre Middelhavet til India – med ubegripelige rikdommer.

Navnet fikk abbasidene fra Abbas, Muhammeds eldste onkel på farsiden og en nær alliert av Profeten. De nære båndene til Muhammed telte helt klart til abbasidenes fordel, i kontrast til omajadene, som på mange måter hadde vært betraktet som en noe utenforstående rikmannsklan fra Mekka.

Det skulle imidlertid ikke stå på rikdommene for omajadenes etterfølgere heller.

Harun overtar

Harun al-Rasjids overtakelse som kalif 14. september 786 er fremdeles gjenstand for akademiske studier. Haruns far, al-Mahdi, omkom i en jaktulykke i 785 og overlot i en klar arverekkefølge vervet som kalif til sin eldste sønn, Musa al-Hadi. Deretter oppstod uenigheten, for var det egentlig Harun som var den neste i arverekkefølgen, eller var det Musas egen sønn? Musa ønsket ikke sin bror på tronen, men hans egen sønn var svært ung, og muligens rakk aldri Musa å gjøre noe med den offisielle arverekkefølgen.

Det som synes klart, er at det var to mektige personer som spilte i kulissene da Harun al-Rasjid ble utpekt som ny kalif; hans mor, den tidligere slavinnen al-Khayzuran, og hans lærer, Yahya Barmakid. Det har vært antydet at al-Khayzuran til og med kan ha ryddet storebror Musa av veien for å gi plass til den mer samarbeidsvillige Harun. Uansett døde Musa al-Hadi etter kun et år som kalif, under det som må kunne betraktes som dunkle omstendigheter i 786.

Styrt av andre

Harun, eller, som hans fulle navn var, Harun al-Rasjid ibn Muhammed al-Mahdi ibn al-Mans ur al-‘Abbasi, hadde allerede før maktovertakelsen vært nominell leder for to ekspedisjoner mot det bysantinske imperiet, i 780 og 782. For den siste av disse to fikk han ærestittelen al-Rasjid, eller «den rettroende», og ble som 16-åring utnevnt til guvernør av Tunisia, Egypt, Syria, Armenia og Aserbajdsjan. Prestasjonen var kanskje ikke fullt så imponerende i virkeligheten, for det er mye som tyder på at de mer erfarne generalene var de som stod for de militære seirene. Ved overtakelsen av kaliftittelen var Harun fremdeles bare tjue, og til tross for grundig opplæring i islamsk lære, historie og lovgivning, poesi og musikk et lett bytte for sterkere personligheter med større politiske og administrative talenter. Al-Khayzuran utøvde massiv innflytelse på Harun helt frem til sin død i 789, mens riket deretter for en stor del kan sies å ha vært i barmakidenes makt.

Musikk og poesi

Det er da heller ikke først og fremst som en sterk leder Harun al-Rasjid blir husket. Men han skal ha dyrket musikk og poesi, og i Tusen og en natt fortelles det også at han gir i oppdrag til poeter å skrive spesifikke vers for å beskrive sine sinnsstemninger.

Ved siden av dette er det altså rikdommen i Haruns palass som har gjort at han har utmerket seg for ettertiden. Ved siden av det sagnomsuste haremet med et utall koner og konkubiner var det evnukker, tjenere og underholdere i et ukjent antall.

Eventyrkalifen

Harun al-Rasjid opptrer i en rekke av fortellingene i Tusen og en natt, da som «alle rettroendes herre, kalifen Harun al-Rasjid». Fortellingene kan gi oss et visst inntrykk av kalifatet under Harun, som når det fortelles i eventyret om «Den skinnsyke fyrstesønnen» at: «Og kalifen tok selv den unge, vakre Fahima til ekte, og førte henne samme natt til sitt leie. Neste morgen ga han henne rom i haremet, skjenket henne egne slaver og en fast inntekt; og alle parene ga han leiligheter i slottet hvor de kunne bo. Og folket beundret kalifens godhet, gavmildhet og store klokskap.»

Kalifens gavmildhet fremheves i flere av fortellingene.

Slavepiken Tauaddud

Haruns harem var også viden kjent, og et annet sted i eventyrsamlingen fortelles det at han kjøper en slavepike for hundre tusen dinarer, etter at hun har briljert med sin kunnskap innenfor alle vitenskapsfelt og religion. Slavepiken ber Harun al-Rasjid om å gi henne tilbake til ham som kalifen har kjøpt henne fra. Hvilket han går med på, og i tillegg utnevner han ham til sin bordfelle og skjenker ham fem tusen dinarer. Og, avslutter fortellingen «Slavepiken som målbandt sju vismenn»: «legg merke til kalifen Harun al-Rasjids høysinn og gavmildhet! Har noen kalif av huset Abbas siden vært som han?»

Beskrivelsen er nok ikke tatt helt ut av luften, for virkelighetens slavinner skal ofte ha hatt både dannelse og utdannelse. Det var mulig å slå seg opp til en behagelig og innflytelsesrik posisjon som medlem av kalifens harem. Det var nok heller ingen ulempe å ha kunnskap om avansert maktkamp, for kalifens palass sydet av intriger

Den brutale kalifen

Men Harun al-Rasjid har også andre sider i fablene. Han kan opptre både brutalt og hevngjerrig.

«Det var en gang kalifen Harun al-Rasjid sa til sin vesir Gafar at de skulle gå ut om kvelden og blande seg med folk og høre om det ble klaget på riksstyret, for i så fall ville kalifen sørge for å rette på feilene,» fortelles det i eventyret «Tre epler».

Kalifen møter en fattig fisker og lover ham hundre dinarer for det han måtte dra opp når han neste gang slenger garnet sitt. Opp kommer en død, partert kvinne, «slik som det hendte at ektemenn gjorde med sine hustruer om disse var utro. Men det var forbudt etter loven, og kalifen ble bråsint og sa til Gafar:

‘Din hund av en vesir! Hva er det som foregår i mitt rike? Ved Gud, du skal finne denne kvinnens morder, så han kan få sin straff, ellers skal jeg la deg og førti av dine slektninger henge utenfor slottsporten!'»

Ettersom vesiren ikke finner den skyldige, blir galgene reist. Rett før henrettelsene dukker imidlertid både en ung og en gammel mann opp og tar på seg skylden. Den unge viser seg å være hennes mann og – følgelig – hennes morder.

«‘Det er bare én ting jeg ikke begriper,’ sa kalifen, ‘og det er at du tilstår mordet uten å være blitt slått under fotsålene, slik som vi ellers bruker å måtte gjøre for å få illgjerningsmenn til å tilstå’,» berettes det.

Harun skal ha hatt det med å foreta slike nattlige vandringer i byen sammen med vekselvis vesiren, bøddelen og mer kunstneriske venner for å sjekke rikets tilstand.

Rikdom

Det er ingen grunn til å tvile på at kalif Harun al-Rasjid både var i stand til å utøve depotisk makt og å opptre grusomt. Systemet med evnukker var jo grusomt nok i seg selv, og kalifen hadde på alle måter makt til å gjøre med sine undersåtter som det måtte falle ham inn.

Denne makten ble også utnyttet til økonomisk vinning. Tunisias lokale ledelse utøvde for eksempel i praksis selvstyre uten innblanding fra Bagdads side ved å betale Harun en rundelig sum for å slippe plagsomt nærvær. Etter hvert ble også andre deler av riket mer eller mindre selvstyrt. Slik økte rikdommene i Bagdad på kort sikt, mens abbasidene i lengden mistet grepet om makten.

I tillegg strømmet det rikdommer inn fra barmakidene, som slik beholdt en arvelig innflytelse gjennom vesirposten.

Haruns favorittkone Zubayda skal bare ha spist og drukket av tallerkener og drikkebegre av gull og sølv besatt med edelstener. Hun var ellers kjent som en stor skjønnhet og kraftfull personlighet.

Barmakidenes fall

Barmakidene hadde lenge stått for en vesentlig del av både administrasjon og akkumulerte rikdommer. Men så, 29. januar 803, ble Gafar, Yahyas sønn og etterfølger og kalifens nære venn, henrettet. Deretter ble den døde kroppen hans stilt til skue på en av Bagdads bruer.

Ryktene om hva som egentlig skjedde var mange. Noen mente at kalifen og vesiren var mer enn bare gode venner, at det var en homofil forbindelse, og at det var sjalusi fra kalifens side som var den direkte bakgrunnen for henrettelsen. Ifølge denne versjonen arrangerte Harun det slik at vesiren fikk gifte seg med hans søster, på den betingelse at ekteskapet ikke ble konsumert. Men Gafar forelsket seg i henne og fikk barn med henne, noe som skal ha ført til at kalifen i sinne fikk Gafar henrettet.

Mer sannsynlig er det imidlertid at det hele skyldtes en ytterst jordnær maktkamp, og at Harun etter hvert mente at barmakidene fikk for stor innflytelse. Det sørget han i så fall for å få gjort noe med; de andre medlemmene av familien ble nemlig puttet i fengsel og alle deres rikdommer inndratt.

Riket deles

Abbasidenes gigantiske imperium var etter hvert begynt å knake i sammenføyningene. Barmakidene hadde stått for en relativt verdslig styreform som først og fremst ble støttet av persere og representanter for de østlige provinsene. Den nye vesiren kom fra den andre leiren, som noe forenklet kan sies bestående av mer religiøst orienterte og representanter fra den vestlige delen av imperiet samt arabere. Shiaene, hvis støtte abbasidene hadde hvilt tungt på ved innsettelsen av styret deres, sviktet også etter hvert som kalifene orienterte seg bort fra dem.

Harun forsøkte å løse konflikten ved å dele riket mellom sine to sønner. Det var ikke en spesielt harmonisk løsning, og etter hans død 24. mars 809 brøt det ut full krig mellom de to.

Omajadene hadde heller ikke godtatt tapet av makt, og allerede fra 756 hadde de etablert et rivaliserende imperium i Spania. Fra år 929 innsatte de en egen kalif her i direkte konkurranse med kalifatet i Bagdad, som aldri var blitt godtatt av Spania. Fra 945 var området rundt Irak i praksis i hendene på utenforstående, mens abbasidene kun beholdt den nominelle, og til dels den religiøse makten.

Da så mongolene til slutt kastet abbasidene i 1258, var det store riket smuldret hen til en rekke uavhengige kongedømmer og stater.

---
DEL

Legg igjen et svar