Kafkaprosess i Harlem

Norsk dokumentarpremiere under årets Berlin-festival: Sanserik formidling i Lene Bergs lekne, undrende og urovekkende False Belief.
Montasje
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 31.03.2019

False Belief

Lene Berg

Norge

En leken, undrende og svært urovekkende norsk dokumentar, False Belief, kom seg inn på den prestisjetunge Berlinalen og filmfestivalens nye innovative program Forum Expanded i februar i år. At filmen fikk sin premiere nå, var likevel ikke selvsagt. Et heseblesende løp med ferdigstilling av postproduksjonen mens man tok all oppfinnsomhet i bruk for å skaffe midler nok til sluttfinansiering, lot seg gjennomføre takket være de svært erfarne lagspillerne bak denne filmen; story editor og produsent Ingebjørg Torgersen, klipper Zayne Amstrong, lyddesigner Svenn Jacobsen og regiassistent Mikael Damstuen Brkic. Hvor tett filmen produsert via FABB001 har vært på ikke å bli ferdigstilt, er talende for nåværende støttesystemer og distribusjonsplattformers prioriteringer. Bragden er stor, men overskygges av den rystende personforfølgelsen filmen avdekker. Filmen leter desperat etter svar, men evner parallelt å gi et skråblikk på den surrealistisk farlige situasjonen den forteller om.

Unik

Denne typen film er sjelden vare i alle de nevnte kontekster. Også tematisk er den av unik brennende betydning. Filmskaper og anerkjent multikunstner Lene Bergs partner, den afroamerikanske forleggeren Mr. D, blir anklaget og siden arrestert, men for hva? Allerede med sitt suggererende lydbilde i åpningsscenene peker dokumentaren på sammenhengen med Harlems gentrifiseringsprosess. Et absurd mareritt formidles så sanserikt via mangetydige og annerledes kunstneriske grep at vi får en fornemmelse av å dele hovedpersonens panikkopplevelse av nettet som snikende snører seg sammen. Hvilken felle han har gått i, og hvorfor, er blant filmens sentrale og dyptgående spørsmål.

False Belief er en lekende, undrende og svært urovekkende norsk dokumentar.

Dette filmiske forsøket på oppnøsting og tolkning fascinerer. Mr. Ds likheter med Kafkas karakter Jozef F i Prosessen begrenser seg ikke til navnereferansen.

Kynisk spill

Opplevelsen av uvirkelighet og fremmedgjøring i møte med et system som har egne regler uten mulig innsyn, er skremmende. False Belief er en foruroligende skildring av en situasjon som vedvarer. Via e-postkontakt med filmskaperen får jeg vite at Mr. Ds anke er ytterst vanskelig nettopp fordi selv dommen i saken er basert på så uklare anklager og bevis at verken paret selv eller deres forsvarer har fått fullt innsyn. Anonymiseringsgrepet peker videre på andre ofre for tilsvarende urett, men beskytter samtidig filmens hovedperson. Dersom det var blitt kjent at saken ble filmet, kunne det fort ha eskalert anklager og straffeforfølgelse ifølge paret. Denne filmen er også Mr. Ds beste forsvar, og collagepuslespillet i filmen det utsatte parets egen bevisførsel. Ved å lage filmen har de funnet en måte å uttrykke og tydeliggjøre for seg selv og andre på hvilket kyniske spill de har vært utsatt for.

FALSE BELIEF, 2019.

Nærhet fordrer selvrefleksjon

Til tider er False Belief så intens at jeg gisper etter pusten. Dette til tross for enkle og udramatiske virkemidler; Mr. D sitter fanget i et halvnært bilde hvor bare fargen på den monokrome bakgrunnen og klærne hans skifter. I alle utescener ser vi kun parets skygger bevege seg eller introduseres for flere fotocollager. Grepene gjenskaper noe av den enorme klaustrofobien parets frihetsberøvelse og falske anklager har påført dem. I hodet mitt dukker det opp en graf med økende markedspris på den ene aksen, personlig degradering og skade på den andre og et korrupt politi og rettssystem i midten.

Til tider er False Belief så intens at jeg gisper etter pusten.

Det engelske ordet «framed» betyr ikke bare å bli rammet inn, men like mye å bli lurt opp i stry. Bevisste kameravinkler og narrative formgrep formidler hvordan Mr. D via enkle steg for steg ble omgjort til farlig og utagerende, en truende hatkriminell. En tvil nager, er ikke D selv skyldig? Ikke i anklagene, men i å stole blindt på systemet og loven som beskytter mot overgrep fra korrupte tjenestemenn. Et ønske om å selge dyrt følges av en utspekulert svertekampanje og fabrikkerte bevis. Ikke noe å bry seg om, vil de fleste av oss tenke. Jeg har da ikke gjort noe og er trygg. Er vi virkelig det? Filmen viser sprekkene i fundamentet for rettssikkerheten når kapitalkreftene ekspanderer. Dokumentaren smerter – vår egen gjenkjennelse i Ds godtroenhet blir utfordrende. Det er så mye lettere med filmer som handler om de andre, langt der borte i de harde konfliktenes frontlinjer. Muligheten for distansering mildner alvoret. Nærheten i beretningen fordrer fort selvrefleksjon.

FALSE BELIEF, 2019.

Paradokser

Via filmens første fortellerstemme nevner regissøren at hun tar seg i å tro det bare er en vond drøm – at hun gjerne vil våkne snart. Kryper filmen for tett under huden via vår identifisering med et oppegående ressurssterkt menneske som likner deg og meg? Jeg anslår det er derfor det virker så irriterende at Mr. D innrømmer ytringen «faggot», vel vitende om at han slik skaper bevis for sin egen kriminalisering. Selv vektlegger han hvordan ordet «nigger» er noe han og andre uten kaukasisk utseende stadig må tåle. Paradoksene er mange. Filmen belyser hvordan sårbare grupper settes opp mot hverandre: Svarte mot homofile. Som en tilfeldighetens ironi avslører filmen at Mr. D først skulle anklages for å være rasist, men den norske kjæresten førte til at man heller spilte homofobkortet. Floken eller fellen han har havnet i, virker umulig å komme seg ut av. D er en av utallige. Gentrifiseringens groteske metoder sparer ingen, og markedsprisene skyter i været.

Filmen vises under Oslo Pix 3-9. juni

Gratis prøve
Kommentarer