Et sted i den kaliforniske delen av Sonoraørkenen, mellom ulike militærbaser som ligger spredt omkring, ligger Slab City – et samfunn av husokkupanter. Om vinteren er det mange såkalte «trekkfugler» som flytter husvognene sine hit; det vil si mennesker som er på jakt etter frihet og et varmt sted å tilbringe den kalde årstiden. Om sommeren, når varmen når skånselløse høyder, trekker disse folkene igjen til kjøligere steder. Kun en hard kjerne av stedets innbyggere er igjen. For de faste beboerne av Slab City er frihet et biprodukt av fattigdom og av ikke å passe inn noen andre steder. Denne filmen er et portrett av deres kamp for å bevare en følelse av tilhørighet på et forlatt sted.
Konseptet med å leve utenfor samfunnet forbindes ofte med noe romantisk og bohemsk. Det er imidlertid ikke mye romantisk å leve i Slab City. I virkeligheten kan stedet knapt kalles en by, men snarere et samfunn av improviserte hus og husvogner. Bortsett fra litt pittoresk utsikt til ørkenen, har Slab City rett og slett ikke særlig mye å tilby.
For de faste beboerne av Slab City er frihet et biprodukt av fattigdom.
Særegne karakterer. Folk er avhengige av hverandre her ute i ørkenen. Knappheten på goder gjør enkle rutiner viktige og små tegn på godhet betydningsfulle. En av rutinene som bringer folk sammen, er morgenkaffen klokken sju hver dag, servert i kafeen til Rob Lane. Kaffen serveres på enkleste vis: Den kokes på komfyr og tømmes over i mugger, plastflasker og tilfeldige glass. Men det er «den beste kaffen i nabolaget», og den får alle til å samles i Robs improviserte internettkafé for å være sammen og benytte det trådløse nettet. Disse menneskene er de mest mislykkede blant de mislykkede, og de er også svært menneskelige og sårbare. Det er lett å kjenne seg igjen i dem.
Knappheten på goder gjør enkle rutiner viktige og små tegn på godhet betydningsfulle.
Mikael Lypinskis dokumentar er sentrert rundt kaffekokeren Rob Lane og hans rolle i dette lille samfunnet. For flere år siden byttet Rob lastebilen sin mot den boligen han nå har i Slab City, og har holdt til her siden. Vi blir også kjent med Donita, en middelaldrende kvinne som fant fred i Slab City etter å ha sluppet ut av fengsel, og som liker å danse på lørdagskveldene. Og så har vi Zack, den unge mannen som fant en veileder i Rob, men som sliter med å holde seg unna trøbbel. Det er flere andre som dem – og etter hvert som du lærer deres historier å kjenne, føles alle karakterene merkverdig kjære og kjente.
Uforutsigbar. Men det er en følelsesmessig forvirring knyttet til den varsomt konstruerte empatien som oppstår gjennom historiefortellingen. Hver gang du som tilskuer føler for disse menneskene, opplever du at de er som deg – men så er de ikke egentlig det. En flyktig følelse av noe uforutsigbart ligger i lufta; noe som er der, men som er vanskelig å sette fingeren på – en følelse av at i dette nesten-vanlige samfunnet kan ting lett eskalere. Hva som kan forårsake et slikt skifte, kan en aldri vite; det kan være de støyende naboene, eller metamfetaminmisbrukerne som henger rundt. Det kan være en enkel misforståelse eller en impuls, men noe kan skje når som helst.
Rob og de andre forsikrer likevel seeren, på indirekte vis, om at det ikke er noe å engste seg for. Det er noe forferdelig bittersøtt i iveren deres etter å by på det beste av seg selv foran kamera, og overbevise tilskueren om at livet i Slab City ikke er særlig annerledes enn andre, mer konvensjonelle måter å leve på. Rob og hans medborgere er gode mennesker – eller de ønsker i det minste å være det. De bryr seg, og de har en sans for moral, eller en sans for å gjøre så godt de kan, omstendighetene tatt i betraktning. Likevel vedvarer seerens instinktive aktsomhet; ikke som en eksplisitt og konkret forståelse, men mer som et underliggende tema som knytter alt i filmen sammen. Denne aktsomheten forsterkes av kameraets nærbilder av detaljer, som for eksempel råtne tenner, fluene som er overalt, støvet som fyker i vinden og ørsmå glimt av galskap i øynene på enkelte. Det er disse detaljene som setter alt i perspektiv, og får en til å innse hvor skjør balansen er mellom frihet og løsgjengerliv i Slab City. Den stadige prosessen med å opprettholde denne likevekten er den virkelige essensen av innbyggernes liv.
Denne balansen er det vesle samfunnets kompass, og sørger for en følelse av normalitet. Desert Coffee er også en skildring av hvordan menneskelighet, samfunn og frihet kan sameksistere med fattigdom hos mennesker som er sosiale utskudd. Dette filmatiske portrettet utfordrer dessuten konvensjonelle ideer om konsepter som hjem og tilhørighet. I Slab City antar disse begrepene en form som ikke likner noe av det vi kjenner, ikke engang noe vi kan ønske oss; likevel er de i høy grad til stede. De gjenoppfinnes på ny hver dag av folk som ikke passet inn noe sted – inntil de fant hverandre her, i Slab City.
