Juryordningens problem

Vi har tidligere lovet å ikke skrive et ord om Orderud-saken. Nå må vi likevel gjøre et unntak, etter juryformann Arill Bråthens oppsiktsvekkende utspill mandag denne uken. Bråthen har kommet til den konklusjon at dommen i Orderud-saken på enkelte punkter ikke stemmer med hva som er anført av bevismateriale i retten. At juryformannen tar opp […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Vi har tidligere lovet å ikke skrive et ord om Orderud-saken. Nå må vi likevel gjøre et unntak, etter juryformann Arill Bråthens oppsiktsvekkende utspill mandag denne uken. Bråthen har kommet til den konklusjon at dommen i Orderud-saken på enkelte punkter ikke stemmer med hva som er anført av bevismateriale i retten. At juryformannen tar opp dette etter at dom er avsagt, og uttaler seg om det på Dagsrevyen, har vakt reaksjoner. Det som forundrer oss, er at det ser ut til at jus-ekspertene er mer redd for juryordningens skjebne enn for dens eventuelle negative konsekvenser.

Å være jurymedlem eller lekdommer i en straffesak innebærer et stort ansvar. Dommen man er med på å fastsette får dramatiske konsekvenser – uansett om dommen er fellende eller frifinnende. Det er tradisjon for at jurymedlemmer som dissenterer ved en avgjørelse bøyer seg for flertallets dom, for så å holde sin tvil for seg selv senere. De siste årene har vi imidlertid sett konkrete beviser på at rettssystemet langt fra er så feilfritt som man kanskje trodde tidligere. Serien av feilaktige domfellelser som fulgte Liland-saken har åpnet manges øyne for dette. Derfor gir de fleste av oss honnør til dem som utfordrer tvilsomme dommer – enkeltpersoner, private etterforskere og andre.

Serien av feilaktige dommer pålegger også er sterkt moralsk ansvar på alle som er involvert i rettsforhandlingene. Ansvaret påhviler i stor grad aktoratet, for å sette spørsmålstegn ved vurderinger i egen organisasjon. Det påhviler advokatene et ansvar for ikke å slippe saken når dom er avsagt, dersom de mener domfellelsen er feil. Og det påhviler dommere og jurymedlemmer et ansvar for både å fatte en riktig beslutning, og å si fa dersom de mener beslutningen er feil. Å gå på tvers av jusprofessorer og sedvane i en slik sak krever en ualminnelig rak rygg.

Det er mulig at juryordningen med dette faller. Vi er uansett ikke sikre på verdien av at jurymedlemmenes overlegninger og stemmegivning skal holdes hemmelig. Snarere tvert imot kunne det skjerpet jurymedlemmenes innsats dersom allmennheten kunne få innsyn i juryens arbeid. I dag vet vi lite om hvorvidt jurymedlemmene har forstått bevisførselen, eller om de har forstått forskjellen mellom å tro noe og å ha en gjennomtenkt oppfatning av hva som er hevet over enhver rimelig tvil. Juryordningen representerer et sort hull i allmennhetens innsyn i rettspleien.

Det er en styrke for rettspleien dersom de involverte bruker hva de har av fornuft, moral og samvittighet, heller enn å la seg styre av rettsvesenets autoritære strukturer. Hvis juryordningen står i veien for det, bør den avskaffes.

---
DEL

Legg igjen et svar