Julie, Russland og narrativene

Russland er blitt en fange av sitt eget store narrativ om et fiendtlig Vesten som er ute etter å nedkjempe dem, sier Julie Wilhelmsen. Hun er utestengt fra Russland frem til 2019.

Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Sigurd Lydersen
Frilanskribent.

Da den profilerte NUPI-forskeren Julie Wilhelmsen ble stanset på Sjeremetovo-flyplassen i Moskva onsdag 22. juni i år, ble det kjent at hun trolig er på en russisk liste over vestlige forskere og politikere med innreiseforbud til Russland. Listen skal være satt opp i april 2014 som et svar på de vestlige sanksjonene som ble innført mot Russland for annekteringen av Krim. Wilhelmsen kunne fortelle at hun konsekvent har blitt nektet visum til Russland siden. Visumet i juni ble innvilget etter ultimatum fra de norske medarrangørene av en prestisjefylt internasjonal konferanse i Moskva. Dersom Wilhelmsen ikke fikk visum, ville ikke den norske delegasjonen delta. Det hjalp ikke på grensen, og Wilhelmsen måtte snu og reise hjem. Innreiseforbudet er utstedt med henvisning til at hun representerer en «fare for rikets sikkerhet», og er oppgitt å skulle vare i fem år, til april 2019.

Julie Wilhelmsen. Foto: Christopher Olssen.
Julie Wilhelmsen. Foto: Christopher Olssen.

Ny Tid møter en engasjert Wilhelmsen etter arbeidstid utenfor NUPIs lokaler for å ta en prat om Putins Russland, Vesten, propaganda og virkelighet. Anledningen er det forestående russiske parlamentsvalget, samt det som er blitt kjent om sanksjonene Wilhelmsen er utsatt for fra Putin-regimet.

Innreiseforbundet er overraskende. Du har i debatten rundt Russlands annektering av Krim og fremferd overfor Ukraina fått kritikk av blant andre Hans Wilhelm Steinfeld for å gå god for russiske propagandafremstillinger, og fått støtte fra bidragsytere som Bjørn Ditlef Nistad og Pål Steigan, som har adoptert den russiske virkelighetsbeskrivelsen. Hvorfor deler ikke Putin-Russland denne begeistringen, men gir deg i stedet innreiseforbud?

«Det har jeg ikke fått noen forklaring på, men jeg har forstått at det er misnøye med min forskning på konfliktene i Nord-Kaukasus. I tillegg gjør mitt mangeårige kritiske blikk på og kommentarer til utviklingen i Russland meg mistenkelig, gitt den spente stemningen og paranoiaen som rår i Putins Russland. Alt som er vestlig og uavhengig, fremstilles som farlig.

Hvordan oppleves dette?

«Det er klart det er en påkjenning. Jeg tenkte først at det skulle gå greit, at jeg kunne holde meg oppdatert ved å lese russiske publikasjoner. Men jeg har et behov for å reise til Russland for å føle på stemningen og snakke med folk. Det har jeg ikke mulighet til nå. Mine kolleger er ikke rammet av et slikt innreiseforbud.»

Bak konflikten mellom Putin-Russland og Vesten ligger to diametralt forskjellige virkelighetsforståelser, grand narratives, om du vil. Hvilket av disse narrativene tenker du er mest i overenstemmelse med virkeligheten?

«Jeg tenker at grand narratives dekker et grunnleggende behov hos mennesker, fordi de gir forenklede svar på komplekse problemstillinger. Derfor preger hangen til grand narratives alle samfunn. Slike narrativer er besnærende fordi de tegner verden i svart-hvitt, og plasserer all skyld og alt ansvar på én side. I konfliktsituasjoner som jeg har forsket på, er dannelsen av grand narratives et empirisk fenomen, som ofte virker eskalerende på konflikten. Til grunn for et slikt narrativ ligger et bestemt sett normer og verdier, og hovedspørsmålet blir hvem som er ’slemmest’, hvem som har skyld, hvem som har gjort det. På dette banale nivået tenker jeg at jo, den vestlige fremstillingen er riktigst, med Putin-Russland som den ’slemmeste’, hvis man skal dømme ut fra bruken av tvangsmakt, løgner og manipulasjon.

Men når dét er sagt – jeg ser det som min oppgave som forsker å forsøke å fristille meg fra begge disse narrativene. Problemet med grand narratives er at de blir så generaliserende og absolutte, og at alt som kommer frem som strider mot narrativet, avvises som løgn og noe umoralsk. Jeg opplever at Putin-Russland er blitt en fange av sitt eget grand narrativ, om et fiendtlig Vesten som er ute etter å nedkjempe Russland. Jeg ser det derfor som min oppgave å motarbeide at vi på vestlig side går i den samme fella og blir fange av vårt eget grand narrativ om Putins Russland som en trussel mot oss, i stedet for å analysere med kaldt hode hva som faktisk skjer.»

«Putin har vist seg å være en skremmende kløktig og pragmatisk president, som har evnet å bygge på det som rører seg i det russiske folket.»

Fordummende. Det finnes troverdig dokumentasjon og kilder – som har blitt drept én etter én – som sier at bombene mot boligblokker i Russland i september 1999, som ga et grunnlag for den andre Tsjetsjenia-krigen og Putins presidentmakt, var en provokasjon iscenesatt av Federalnaja sluzjba bezopasnosti (FSB), Russlands sikkerhetsmyndighet. Hvor troverdig finner du denne påstanden, og hva er konsekvensen for Putin-regimets legitimitet hvis den er korrekt?

«Jeg er enig i at det er mye som taler for at det faktisk var FSB som sto bak. På bakgrunn av det jeg har lest og hørt, er det i hvert fall minst like sannsynlig som at tjsetsjenske terrorister sto bak. Jeg stusser også over at tsjetsjenerne aldri påtok seg ansvaret for disse terroraksjonene, slik de har gjort ellers, som ved angrepet på Dubrovka-teateret i Moskva og skolen i Beslan. Å ty til slike provokasjoner og knep er dessverre en del av politisk praksis flere steder i verden, men kanskje spesielt i Russland.

Samtidig er det viktig ikke å falle for fristelsen å skrive frem en teori om at FSB og Putin nødvendigvis står bak all terror i Russland på grunnlag av dette. Politikk og rett er to forskjellige ting. Når det gjelder Putin-regimets legitimitet, er den brede folkelige oppslutningen om regimet et faktum. Den vestlige forestillingen om at Putin bestemmer alt i Russland, er fordummende. Putin har vist seg å være en skremmende kløktig og pragmatisk president, som har evnet å bygge på det som rører seg i det russiske folket. Forventningen om at de vestlige sanksjonene skal føre til at russere flest vender seg mot Putin-regimet, har ikke slått til. Sanksjonene innebærer tvert om at den russiske befolkningen får bekreftet regimets narrativ  om at Vesten er ute etter dem. Paradoksalt nok har sanksjonene midlertidig styrket Putin-regimets stilling.»

Håp om endring? Den 18. september er det russisk parlamentsvalg. Hvordan ser du på den russiske demokratiske opposisjonens mulighet til å vinne frem? Og hvordan kan vi fra vestlig side støtte denne opposisjonen?

«Russland er en suveren stat, og insisterer mer enn noensinne på denne suvereniteten. Det er dessverre ikke opp til oss å bestemme hvordan landet skal styres. På 1990-tallet hadde vestlige stater og NGO-er stor innflytelse på utviklingen i Russland. I dag er situasjonen en helt annen.

Innenfor det russiske narrativet blir uavhengige NGO-er fremstilt som femtekolonister for den vestlige fienden. Denne fremstillingen gjenspeiles nå også i ny russisk lovgivning. Registreringen av alle ‘politiske’ NGO-er med utenlandske forbindelser som ’utenlandske agenter’ har gjort det veldig vanskelig rent praktisk å skulle støtte disse kreftene fra vår side. Trass i at Putin-regimet fremstår som sentralisert og monolittisk, finnes det fortsatt en mer reform- og vestorientert fløy, representert ved blant annet den tidligere presidenten og i dag stadig mer marginaliserte statsministeren Dmitrij Medvedev. Det finnes også menneskerettighetsforkjempere og -organisasjoner som arbeider på grunnlag av den russiske konstitusjonen. Her tror jeg håpet om forandring ligger, selv om det ikke ser lyst ut for øyeblikket. Vi skal være klar over at det i det russiske samfunnet finnes enda mer nasjonalistiske krefter som vil kunne overta dersom Putin-regimet skulle falle ukontrollert sammen eller styrtes.»

Da Sovjetunionen ble oppløst, ble det liberale Vesten utropt til den seirende i den kalde krigen, og vestlige rådgivere rykket på 90-tallet inn i det tidligere Sovjetunionen for å integrere landene i Vesten. Med Putin har denne pendelen snudd. Kan det hende at det nå er vi som er i ferd med å bli integrert i det tidligere Sovjetunionen?

«Jeg forstår ikke helt spørsmålet.»

Ta den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump, som er Putin-vennlig og har signalisert at han som president vil anerkjenne den russiske anneksjonen av Krim.

«Nå forstår jeg hva du tenker på. Men igjen vil jeg forholde meg skeptisk til påstandene om at det er Putin som er ansvarlig for alt galt som skjer, for eksempel i amerikansk politikk. Her synes jeg vi bør sjekke våre egne konspirative tilbøyeligheter, og heller fokusere på fakta.»

---
DEL