Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Julian Assange – en gullgruve og et mareritt

Julian Assange in His Own Words
FØR RETTSAKEN 27. OKTOBER / Karaktertrekkene Karen Sharpe tegner av Assange’ arbeid er at alt han brakte videre skulle være åpent og etterprøvbart, vitenskapelig korrekt og pålitelig. Men for makten er Assange farlig – fordi han gjør varslerne farlige.

Dette er boka du må lese hvis du bare skal lese én bok om og av Julian Assange. Karen Sharpe#s samling av sitater av Assange trer fram som et 184-siders puslespill, side for side, tema for tema, og danner et dokument som verden knapt har sett maken til. Det skaper en dybde og en respekt for et menneske som har preget media de to siste tiårene.

Boka siterer eksempelvis Edward Snowden som sier at «Julian Assange er en av de mest innsiktsfulle tenkere i dagens teknologiverden – langt forut for resten av hurven.» Sharpe lar oss forstå hvorfor noen mener at han må tas av dage.

Sharpe gir oss et bilde av Assange, handlingene hans – ustoppelige, rå og avslørende som de er. Men også hvor velbegrunnete og kloke de er. For Sharpes bok gir oss både bakgrunn for Assange filosofi, men også hvordan ideene er satt ut i livet. Boken er skremmende enkel og forståelig.

Foran rettssalen, der Assange skal prøves for utlevering til USA den 27. oktober.

For vi har alle hørt om Julian Assange. Vet at han sitter fengslet på snart 4. året. Forfulgt i over 10 år av britisk, svensk og amerikansk rettsvesen. Fengslet og etterlyst uten dom i disse landene – som liker å kalle seg rettsstater og demokratier. Som en gang var rettstater og demokratier, som Eva Joly sier (NY TID, Orientering,januar 2021).

Vault 7-avsløringen av CIA gjør at man aldri vil kunne stole på amerikanerne når de hevder at «andre» står bak lekkasjer, hacking eller rykter.

Siden han opprettet WikiLeaks i 2006, har Assange vært – vekselvis – en gullgruve og et mareritt for medier, politikere og mektige institusjoner. Alt etter hva de fant beleilig – om de kunne tjene noe på avsløringene hans, eller om de heller kunne tjene på å «kaste ham under bussen» – Donald Trump er noe helt for seg selv i så henseende.

Trist reaksjon i Norge

Når du har lest boken, vil du også se hvor absurd det er at norske PEN på den ene siden taler varmt for Assange og på den andre siden priser dem som aller mest effektivt latterliggjør ham: Norske karikaturtegnere (Se Halleraker, Morgenbladet 4. jan 2018): Det er også kvalmende absurd (kynisk?) at Den norske Nobelkomiteen i 2021 gir sin hyllest til ytringsfriheten uten å bringe inn Assange.

Men i Norge topper Aftenposten i så måte denne anmelders liste over kyniske løgner (noen ganger passer dette ordet svært godt) når avisen etter å ha publisert mengder av WikiLeaks-stoff – sannsynligvis med stor fortjeneste og en stor stab av journalister – tar avstand fra Assange og sier «vi har aldri brukt WikiLeaks-materiale» (Trine Eilertsen til Dagsnytt 18, NRK, 23. januar 2020).

Verre enn Aftenposten, er imidlertid avisa The Guardian som anklaget Assange for å ha uansvarlig lekket koden som gav tilgang på store mengder ubearbeidet materiale. Det var beviselig deres egne journalister, Luke Harding og David Leigh som trykket denne koden i boken Julian Assange’s War on Secrecy (2011) til Assanges fortvilte protester. (Se Ny Tid, Orientering, 1/2021)

Det er symptomatisk at verken Aftenposten eller The Guardian har beklaget disse løgnene – så langt denne anmelder har observert.

Assange må selvsagt fengsles

Sharpe får oss til å forstå at Assange «må» sitte innsperret i høysikkerhetsfengselet Belmarsh med terrorister og mordere. Det er bare logisk. For han er så mye mer truende, for de mektige som han avslører, enn noen av medfangene i det brutale Belmarsh fengsel. Eller burde være truende – hvis noen hadde brydd seg om uhyrlighetene han avdekker. Sharpe gir oss toppene:

  • Collateral Murder-videoen som viser amerikansk soldaters groteske drap. Regelrett slakting fra helikopter av 12 sivile, inklusive to Reuters-journalister, i en handlegate i Bagdad, akkompagnert av hånlatter fra fremdeles ustraffede amerikanske soldater. (Hva hvis de to journalistene var fra Aftenposten eller Morgenbladet?)
  • 90 000 hemmelige amerikanske rapporter fra Afghanistan, ofte med presise beskrivelser av grusomme henrettelser og krigsforbrytelser. (Hva hvis de henrettede var norske sykepleiere på perm fra Ullevål sykehus?)
  • Irakiske krigslekkasjer med 400.000 detaljerte amerikanske feltbeskrivelser med forbrytelser og sivile ofre. (Hva hvis det var Kirkenes Nødhjelps norske hjelpearbeidere med mat og medisiner som ble bombet?)
  • Cablegate, 251.000 telegrammer som avslører skandaler og lekkasjer i det amerikanske utenriksdepartementet.
  • Hillary Clintons og Det demokratiske partiets nasjonale komités eposter som ble lastet ned på minnepinner fra datamaskiner ved hennes kontor – og spredd. Slett ikke «hacket» av Assange slik ryktene forsøkte å bortforklare. Disse avsløringene av politisk korrupsjon i valgkampstaben førte til oppsigelser.
  • De såkalte Vault 7#-dokumenter er enda mer skremmende: De viste den omfattende og avanserte hackingen som CIA i samarbeid med britiske MI5 utfører mot iPhone- og Android-drevne telefoner, inklusiv TV-apparater, som, for å nevne en liten detalj, infiserer TV’en din til å tro at den er slått av, mens den i realiteten er blitt en mikrofon. Dette programmet produseres i CIAs avdeling som betegnende nok heter Embedded Devices Branch, som vel kan oversettes til Avdelingen for implantert teknologi. CIA planter spor (embeds) som «bevis» i fremmende datamaskiner slik at de løgnaktig kan legge skylden på «de andre». Disse «andre» er gjerne russiske eller kinesiske kilder. Dyktige datafolk vet hvordan de skal unngå å legge igjen spor. Som den svenske fredsforskeren ved PRIO, Ola Tunander sier: hvis du finner kinesiske eller russiske spor, så er det i hvert fall ikke russere eller kinesere som står bak.

Vault 7-avsløringen av CIA gjør at man aldri vil kunne stole på amerikanske myndigheter når de hevder at «andre» står bak lekkasjer, hacking, rykter eller bakvaskelseskampanjer. De er selv de største og første til å foreta slike inngrep. De produserer selv malware (destruktiv programvare) og vet å frykte det at andre er i stand til det samme.

Et informasjonens Robin Hood-prinsipp: avsløre de mektige og beskytte de svake.

I tillegg lister Sharpe avslørende stoff fra Guantanamo-arkivene, offisielle amerikanske spion-arkiver og andre omfattende CIA-arkiver.

Assanges gode metode

Det er verdt å merke seg at alt avslørt materiale blir nøye gjennomgått av WikiLeaks stab før offentliggjøring for ikke å skade uskyldige. Ingen er da heller noen gang blitt meldt skadet som følge av disse avsløringene. Forfatter Tariq Ali har dokumentert og støtter Assange – og Sharpe – i dette i boken In Defence of Julian Assange (2019).

Dette er ett av karaktertrekkene Sharpe tegner av Assange’ arbeid: Alt han bringer videre skal være åpent og etterprøvbart, vitenskapelig korrekt og pålitelig. Så har da aldri Wikileaks noen gang blitt avslørt i løgn, forteller journalist-ikonet John Pilger i The Secret World of US Elections (2016).

Et annet hovedprinsipp Sharpe tegner om Assanges metode, er å kreve åpenhet for de mektige og sikkerhet for de svake – et informasjonens Robin Hood-prinsipp: avsløre de mektige og beskytte de svake. For det er ikke de mektige som bør beskyttes med hemmelighold og kryptert informasjon. Det er alminnelig skrivende, lesende og lyttende som trenger beskyttelse mot å misbrukes, villedning, overgrep og utbytting. For dagens overgrep skjer ikke bare med våpen eller skjult i mørket. Overgrep skjer i et villnis av feilinformasjon, tilslørende språkbruk, tilbakehold av viktige nyheter – inkludert det å drukne leserne i unødvendige detaljer. Dessuten med avlednings-manøvre og sverting av de som truer det bestående.

Sharpe viser at publisisten Assange oppleves åpenbart truende overfor mye dårlig journalistikk – som ikke tør, som flyter med strømmen, fordi det er så arbeidskrevende å gjøre ærlig journalistisk arbeid. Truende journalistikk gir ikke optimal avkastning, status, lukrative mediestillinger, mulighet for intervjuer og invitasjon til mottakelser med de mektige. Slik journalistikk kan kanskje føre deg i fengsel.
Boken med alle Assange-klippene vier da også et helt kapittel til journalistikk som tema.

Gjør varslerne farlige

Uten Assange/Wikileaks – viser Sharpe oss – ville viktige sannheter vært brakt til taushet: Disse har kommet fra modige varslere: som valgkamparbeidere i Hillary Clintons stab, CIA-agenter og militærrådgivere – som fikk nok av løgner og krigsforbrytelser. Derfor er kneblingen av Assange også et forsøk på å kneble alle som tenker på å følge i hans fotspor. Det er krig mot selve ytringsfriheten.

Assange er farlig fordi han gjør varslerne farlige. Assange er generatoren som bringer sannhetsvarslerne ut til oss. Han trenger oss andre – spesielt folk som kan sikre en forandring – som kan rette urett og avsløre løgn. Foreløpig er denne generatoren stoppet bak en grotesk høysikkerhetsmur. Men Sharpe bringer tankene hans videre, og med hennes bok skal det ikke bli lettere å ignorere ham.

John Y. Jones
John Y. Jones
Cand. philol, frilans journalist tilknyttet NY TID

Du vil kanskje også like