Journalistikkens bibelske begynnelse

Derridas sammenstilling av kristendom og moderne journalistikk er tankevekkende, men det er vanskelig å ta filosofens ideologikritikk av mediene som et kristent fenomen alvorlig.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Jacques Derrida:
Surtout, pas de journalistes !
Éditions Galilée, 2016

Surtout-pas-de-journalistesSelv om det er over ti år siden den franske filosofen Jacques Derrida (1930–2004) døde, kommer det stadig publikasjoner fra hans hånd. Årets bok inneholder et innlegg Derrida holdt på en konferanse om religion og media på det nederlandske instituttet i Paris i desember 1997, samt hans forskjellige svar i debatten etterpå. Surtout, pas de journalistes ! («Særlig ikke journalister !») er mer publikumsvennlig enn mye annet Derrida har skrevet, og temaet er også hyperaktuelt.

Nærvær–fravær. Derrida bygger sin problemstilling omkring religion og medier på en paradoksal sammenstilling av de moderne mediene og fortellingen fra Det gamle testamentet om Gud som krever av Abraham at han skal ofre sin sønn Isak på Moria berg. Kommunikasjonen mellom Abraham og Gud er en absolutt hemmelighet, unndratt journalistene. Derav tittelen på boken.

Mange har laget forskjellige versjoner av hva som kan ha foregått inne i hodet på Abraham på den lange veien til Moria berg (blant annet Søren Kierkegaard i Frygt og Bæven). Dette religiøse rommet mellom Abraham og Gud skal være fullstendig utenfor journalistenes rekkevidde. Det er det private som aldri kan offentliggjøres, religionens ikke-mediale rom.

Derrida nevner religiøse TV-programmer i USA der blinde plutselig kan se og lamme begynner å gå, som eksempler på nærværsmetafysikk i offentligheten. Kristendommen er festet til virkelig tilstedeværelse: Hostien i nattverden er et tegn på dette. Jødedommen og islam er derimot samlet om transcendensen og fraværet, de er skriftreligioner som tolker det hemmelighetsfulle. Derfor tar Derrida utgangspunkt i historien om Abraham og Isak: Man kan og bør utlegge hemmeligheten mellom Gud og Abraham i det uendelige, men holde seg unna journalister og nyheter!

Tv og kristentro. Derrida fokuserer på den strukturelle likheten mellom fjernsynet og kristendommen fordi ingen fjernsynskritikk i prinsippet kan klare å utslette det han, med en betegnelse fra den tyske filosofen Immanuel Kant, kaller medienes «transcendentale illusjon». Denne illusjonen gjør at vi tror at det som vises på skjermen, er virkelig. Selv om vi vet at det er en artefakt, at nyheten er fabrikkert, klippet sammen et cetera, kan ikke mediekritikken utslette denne nærværseffekten helt. Den strukturelle illusjonen overtrumfer enhver kritikk, ifølge Derrida. Han sammenlikner dette med kino og teater: Vi vet at det som skjer er fiktivt og imaginært, men likevel identifiserer vi oss med personene og «tror» på det som skjer.

Det kan virke ufrivillig ironisk at en poststrukturalist som Derrida fokuserer på en strukturlikhet med kristendommen i sin mediekritikk. Han sier imidlertid ingenting om forskjellen mellom evangelistenes spredning av det glade budskap og den moderne, teknologisk medierte offentligheten. Mediekritikken vil til syvende og sist alltid overvinnes av en religiøs tro på at dette har skjedd.

Treffer på siden. Det private rommet bevares av jødedommen og islam, mens kristendommen så å si grunnlegger den moderne journalistiske offentligheten gjennom spredningen av den gode nyheten i evangeliene (av gresk: ev-angelion = god nyhet). Da Gud ble menneske og åpenbarte seg, ble evangelistene journalister som formidlet historien om inkarnasjonen og gjenoppstandelsen. Denne sammenstillingen av historien om Abraham og Isak med moderne journalistikk er tankevekkende. Men er den egnet til å kritisere den moderne offentligheten? Her treffer Derrida på siden av saken, fordi debattene om forholdet mellom privat og offentlig i den moderne medieverdenen ikke er basert på en forståelse av det private som ikke kunne blitt offentliggjort.

Grunnen til at man ikke offentliggjør visse ting, som personers selvmord eller seksuelle legning, er at det strider mot lover eller etiske prinsipper, ikke at det i prinsippet er umulig å publisere dem. Det historisk interessante er hvordan grensene mellom det private og det offentlige til enhver tid trekkes. Vi ser til stadighet at disse grensene utfordres og forskyves i vår tid, ikke minst gjennom utviklingen av nye medier. Når man som Derrida mener at det er kristendommen, evangeliene og Guds inkarnasjon som menneske som danner basis for den moderne offentligheten, så tapes denne dimensjonen av syne. Ideologikritikken forsvinner til fordel for en kritikk av nærværsteologi.

Kommunikasjonen mellom Abraham og Gud er en absolutt hemmelighet, unndratt journalistene. Derav tittelen på boken.


Koselleck, Habermas, Sennett.
Det finnes mange fremstillinger av forholdet mellom det offentlige og det private som bedre tematiserer ideologiske vrangforestillinger på dette området enn Derridas. Hvis det private rommet ikke respekteres, kan staten eller presteskapet torturere seg inn til vårt innerste. Reinhart Koselleck (1923–2006) tolket den engelske filosofen Hobbes’ verk Leviathan på denne måten i Kritikk og krise (1959). For å stoppe den totalitære religionen og inkvisisjonen på 1600-tallet, måtte det private, tanken, skilles fra tale og handling, det offentlige. Tenkningen om offentligheten og dens angivelige forfall hos teoretikere som Jürgen Habermas og Richard Sennett er velkjent. Hos Habermas henger forfallet i offentligheten sammen med privatiseringen, mens Sennett snakket om intimitetstyranniet. Denne utviklingen løses neppe ved å la Abrahams forhold til Gud bli et paradigme på et privat rom som pressen ikke kan ha tilgang til.

Geuss. En interessant ideologikritisk ansats finner vi også hos filosofen Raymond Geuss (f. 1946) i boken Public Goods, Private Goods (2001). Han mener at debatten omkring forholdet mellom privat og offentlig er preget av at man blander sammen tre forskjellige former av det private, nemlig 1) anstendigheten, som ikke utfordrer andres sensibilitet på offentlige steder (paradigme: Den kyniske filosofen Diogenes som onanerte offentlig, eller den moderne mobiltelefonterrorismen som tvinger deg til å overhøre private samtaler), 2) offentlige embeter der innehaveren skal tjene samfunnet i motsetning til for eksempel private økonomiske interesser, og endelig 3) den religiøse inderligheten, eksempelvis hos kirkefader Augustin. Ideologikritikk av skillet mellom privat og offentlig består ifølge Geuss i å påvise sammenblandinger av disse tre begrepene om det private. Den religiøse inderligheten ligner Abrahams tause vandring mot Moria berg. Men hva har den med privat eiendom eller kulturens regler for offentlig opptreden å gjøre? Hvis man prøver å begrunne kapitalistisk privateiendom med eksistensen av religiøs inderlighet, står man overfor en form for ideologisk sammenblanding. Den tyske sosiologen Max Webers (1864–1920) omdiskuterte tese om protestantismen som basis for utviklingen av kapitalismen forutsetter en slik forbindelse.

Opplysning. Derridas bok aktualiserer det gamle problemet om grensene for opplysningsprosjektet. Vi kan ikke kritisere alt, mye må tas som selvfølge. Vi er prisgitt fordommer, stilltiende forutsetninger og naiv tro. Men dette betyr på ingen måte at opplysningen dermed i prinsippet har spilt fallitt, selv om den ikke kan ha totale pretensjoner. Nettopp fordi vi lar oss styre av følelser og irrasjonelle motiver, kreves belegg, kildekritikk, argumenter et cetera, og ikke bare «tro». At tro og tillit ikke oppstår bare gjennom rasjonelle argumenter, forandrer ikke på dette. Derfor er det vanskelig å ta Derridas kritikk av mediene som et kristent fenomen alvorlig som ideologikritikk.

 

---
DEL