Journalistikk i ruter

Med tusj som journalistisk verktøy går tre tegneserieskapere til bunns i krigen i Bosnia, forfalskningen «Sions vises protokoller» og lystløgnere.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Er det på tide å få tegneserier inn på pensum i journalistikk? Eller er det studentene på Kunst- og håndverkskolen som bør få journalistikk på læreplanen? Tegneseriemediet er i alle fall ferd med å feste seg som en egen journalistisk uttrykksform, og mon tro om dette ikke er den vanskeligste å mestre også? Som tegneseriejournalist må du ikke bare kunne tegne og fortelle en historie, du må også mestre det journalistiske håndverket og grave opp en historie som er god nok til å forsvare den lange tiden det tar å ferdigstille reportasjen.

Tegneseriedokumentaren befinner seg et sted mellom dokumentarfilmen, gonzoreportasjen og radiodokumentaren. Journalisten spiller ofte en synlig rolle selv, og kommer gjerne tettere inn på mennesker og begivenheter fordi han (de fleste tegneseriejournalister er enn så lenge menn) ikke er avhengig av å feste alt på film. Som i radiodokumentaren er ikke tegneseriejournalisten avhengig av andre enn seg selv, men i tillegg kan han visualisere både det han selv har sett og andres synsinntrykk gjennom sine tegninger.

Her hjemme har fenomenet vært synlig gjennom Martin Kellermans intervjuer med popstjerner som 50 Cent og Leila K i heftet Rocky, samt fjorårets bok Olaf G. – Steffen Kverneland og Lars Fiskes miks av rabulistisk reiseskildring og ærbødig portrett av kunstneren Olaf Gulbransson. I Nord-Amerika står seriejournalistikken sterkere. Magasiner som Details og Reason slipper til serieskapere som journalister, mens folk som amerikaneren Joe Sacco og kanadieren Guy Delisle for tida jobber med omfattende seriereportasjer fra Tsetsjenia, Gaza-stripen, Nord-Korea og Burma.

Tegneseriens Åsne

Joe Sacco er tegneseriejournalistikkens Åsne Seierstad; en dyktig og uredd frilanser som oppsøker krigssoner verden rundt og velter seg i gode kritikker og prestisjetunge priser. Siden han som serieskaper ikke tjener stort, har han ikke råd til å bo på «krigshotellene» sammen med de andre journalistene, men innlosjerer seg heller hjemme hos lokale innbyggere. Her blir han gjerne boende noen måneder, og i sitt journalistiske arbeid er han som regel mer interessert i historien bak de store overskriftene enn det tradisjonelle daglige nyhetsarbeidet.

Kjøper du det nyeste nummeret av det norske bladet Agent X9, finner du en Sacco-tegnet serie om Pol Pot, men dette er bare en bagatell sammenlignet med hans hovedverk. I bøkene Palestine og Safe Area Gorazde – The War in Eastern Bosnia 1992-95 veksler han mellom skildringer av dramatiske krigshandlinger og hverdagsliv i krigstid. Da han ankommer Bosnia er det jentenes lengsel etter Levi’s 501 og guttas tørst etter nytt fra den amerikanske basketligaen som slår ham først, og disse hverdagslige vignettene blir en virkningsfull kontrast da Sacco etter hvert tar med leseren dypt ned i krigens redsler.

I tillegg til sine beskrivelser av hvordan det er å leve i skyggen av en krig, har Sacco også utviklet et meta-aspekt ved sine serier. Han lager krigsjournalistikk om det å lage krigsjournalistikk, og det er ofte like fascinerende som de mer tradisjonelle reportasjene. I boka The Fixer portretterer han Neven, en kar som livnærte seg ved å hjelpe utenlandske journalister i Bosnia på 1990-tallet. Sacco beskriver Neven på toppen av karrieren og sju år senere, da kruttrøyken har lagt seg og journalistene har dratt videre.

Ydmykt selvbilde

I årets bok, War’s End – Profiles From Bosnia 1995-96, forener Sacco sine to journalistiske hovedtendenser. Dette er ikke nye serier, men en to historier som tidligere er publisert i hefteform. «Šoba» var Saccos første enkeltstående portrett av menneskene bak krigen i Bosnia, av en kunstner og musiker fra Sarajevo som sliter med ettervirkningene av soldatlivet. Sacco veksler på kjent vis mellom å gjenfortelle Šobas grusomme historier fra fronten med dagliglivet i Sarajevo, og hvordan Šoba bruker krigen og sitt eget rykte til å etablere seg som småkonge i hjembyen. Han får flere muligheter fra å komme seg vekk, men frykten for å miste heltestatusen får han til å bli værende. Sacco skildrer bedre enn de fleste hvordan mennesker klarer å opprettholde et noenlunde «normalt» liv uansett hvor ekstrem situasjonen er, og «Šoba» er intet unntak.

I «Christmas With Karadzic» er metajournalisten Sacco igjen på ferde, og tar oss med på nyhetsjakt sammen med to hardkokte radioreportere fra NBC og CBS. Trioen drar til Pale for å spore opp Radovan Karadzic i jula 1995, og da de mot alle odds innvilges et kort intervju før julegudstjenesten trekker Sacco seg umiddelbart tilbake i mengden. Dette er ikke hans arena. Han er ikke opptatt av storpolitikk, statsledere og de store linjene. Snarere blir han skuffet over at han ikke føler noe ved synet av denne forhatte krigsforbryteren, som står fram som en velkledd, veltalende og ganske normal mann. Vel hjemme hos sin serbiske vertsfamilie i Sarajevo ser Sacco seg selv dukke unna kameralinsen i TV-reportasjen fra gudstjenesten, samtidig som han innser at reportasjeturen til Pale var den morsomste jula han har hatt på lenge. Han er så nådeløst ærlig i sine beskrivelser av egen feighet, tvetydighet om sin egen journalistrolle og alle sine skrupler og baktanker med det han gjør, og i Palestine beskriver han blant annet flyktningleirene i de okkuperte områdene som et Disneyland for reportere på jakt etter action, nød og menneskeskjebner. Det er dette innblikket i journalistenes arbeidsmetoder i krig, kombinert med en jordnær og ydmyk holdning til sitt eget arbeid som gjør Sacco unik. Både innen tegneseriene og journalistikken.

I skyggen

De fleste andre tegneseriejournalistiske forsøk blekner i skyggen av Joe Saccos serier, men det er ingen tvil om at han har påvirket flere generasjoner serieskapere. Utslagene ser vi både hos veteraner som Will Eisner og ferskinger som Simon Gärdenfors.

87 år gamle Eisner rakk akkurat å fullføre prestisjeprosjektet The Plot før han døde i januar i år. I sine svært personlige skildringer av livet i New York, har han alltid vært opptatt av jødenes situasjon i USA, og hans debut som tegneseriejournalist var viet et personlig prosjekt som har plaget og fascinert ham i årevis. Med The Plot tar Eisner fatt i den seiglivede svindelhistorien bak boka Sions vises protokoller, som gjennom hele 1900-tallet har vært et viktig våpen for anti-sionister verden rundt.

Dette er en forenklet og godt fortalt framstilling av hvordan boka ble skrevet, samt de alvorlige ringvirkningene av falskneriet. Det er selvsagt en forenklet framstilling, men spørsmålet er om den er forenklet nok? Eisner pøser på med fotnoter, litteraturliste og tekstutdrag, og til tider viser det at hans iver etter å være en grundig journalist står i veien for hans evner som forteller. Når boka i tillegg er ganske så påkostet, står den i fare for bare å nå de som ikke trenger å lese den. «Sions vises protokoller» lever fortsatt videre over store deler av verden i dag, og jeg er tilbøyelig til å tro at Eisner burde ha laget en enda mer forenklet og mindre påkostet versjon av fortellingen. Noe som kunne ha vært delt ut som hefte eller pamflett, som et svar til studentene ved Universitetet i San Diego. Da Eisner møter dem, deler de ut løpesedler som oppfordrer til å lese Sions vises protokoller, fordi den avslører de jødiske planene om verdensherredømme. Eisner prøver selv å forklare studentene at boka er et falskneri, men de nekter å tro ham. En ung muslimsk studine sier til de andre at de ikke skal bry seg om Eisner. «Han er bare en jøde,» sier hun. Eisner står slukkøret igjen, og The Plot er et verdig, men trist punktum på karrieren til en av 1900-tallets mest betydningsfulle serieskapere.

Simon Gärdenfors er ingen Will Eisner, men tilhører en stor skog av svensker som lager tegneserier basert på sitt eget liv. Og med sin andre bok, Lura mig!, har han laget Sveriges første journalistiske bok i tegneserieform. Det er en tydelig videreføring av den selvbiografiske stilen fra bokdebuten Turist, men der Gärdenfors tidligere har tatt utgangspunkt i hva som skjer ham i hverdagen, begår han her god, gammeldags oppsøkende journalistikk. Han har lenge vært opptatt av løgn og bedrag, og derfor vil han komme til bunns i fenomenet lystløgnere. Hva er det som driver dem? Er de syke? Har de psykopatiske trekk? Hvorfor klarer de ikke å holde seg til sannheten?

Gärdenfors forteller om sitt eget forhold til løgn, og intervjuer gamle kjente med et liberalt forhold til sannheten, oppsøker eksperter og siterer fra fagbøker. Tanken er god, men dessverre er resultatet noe stillestående og uforløst. Lura mig! er kanskje journalistikk, men resultatet er preget av at Gärdenfors er en nybegynner innen faget. Selv om flere av kapitlene fungerer hver for seg, blir helheten preget av for mange slappe intervjuer og «talking heads». Der Joe Sacco får det til å virke naturlig, viser Lura mig! først og fremst hvor vanskelig det er å lage journalistikk i tegneserieformat.

---
DEL

Legg igjen et svar