Jordnært om å redde jorden

Fagsterke bøker med god bakkekontakt kan ha stor verdi i debatten om det grønne skiftet, så også denne.

Hammer er dr.polit. i sosiologi og fast anmelder i Ny Tid.
Email: svein.hammer@gmail.com
Publisert: 02.05.2018

Grønn omstilling – norske veivalg

Håvard Haarstad og Grete Rusten (red.)

Universitetsforlaget

I sakprosamarkedet møter vi stadig flere bøker som belyser det grønne skiftets problematikk. Noen stiller store spørsmål ved hele vår livsform, mens andre går mer konkret inn i utvalgte saksfelt. Antologien Grønn omstilling – norske veivalg føyer seg inn blant de sistnevnte. Boken er skrevet i opplysningens ånd, og noen vil kanskje si at den er for faglig traust til å bli anmeldt i en avis. Men slike bøker kan ha stor verdi. Vi som bruker mest energi på å drøfte de store spørsmålene hva gjelder samfunnsutviklingen, har godt av å lese bidrag til en mer jordnær avklaring av våre konkrete valgmuligheter.

Modernisering eller transformasjon. I boken slås det fast at den grønne omstillingen preger både forvaltningen, næringslivet, sivilsamfunnet og den offentlige debatten. Det handler ikke bare om å møte klimaendringene, men om å forme et samfunn som er rustet til å møte fremtiden. Veien dit vil nok preges av krefter som virker utenfra og via teknologiens føringer. Men: Den vil også formes av de vurderingene og retningsvalgene vi tar.

Omstillingsprosesser som hver for seg har solide argumenter for sin sak, kan kollidere med hverandre. 

Disse vurderingene kan beskrives i brytningen mellom to hovedstrømninger: diskursene om henholdsvis (moderat) økologisk modernisering og (mer radikal) grønn transformasjon. Antologien forsøker å posisjonere seg i rommet mellom disse. Flere av bidragene preges av det dominerende moderniseringssporet, men i introduksjonen antydes det at vi bør presse mer i retning av en transformasjon – det vil si dyptgripende, parallelle endringer på ulike felter, som til sammen etablerer en ny samfunnsorganisering.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Skal vi oppnå dette, må den grønne omstillingen betraktes som mer enn bare et sosioteknisk spørsmål. Antologien peker her på geografisk kontekst, livsform og institusjonelle ordninger samt skalaen fra det lokale via det nasjonale til det globale. Slik gjøres vi oppmerksom på at endringsprosessene bør handle om mye mer enn kun teknologiske nyvinninger og tekniske løsningsgrep.

Vidt spekter. Grønn omstilling – norske veivalg har et optimistisk anslag. Det erkjennes at sterke strukturer holder omstillingen tilbake, men introduksjonen konkluderer likevel med at vi har handlingsrom til å forme det grønne skiftet langs et proaktivt, helhetlig spor.

Med dette som utgangspunkt presenteres vi for ti tematiske kapitler, skrevet av ulike forfattere. Boken starter med en drøfting av grønn omstilling i et samfunn preget av oljens dominans. Vi kan videre lese om næringslivets mulighetsrom, om tiltak for utvikling av en mer miljøvennlig skipsfart, om potensialet som ligger i satsning på henholdsvis havvind og tremekaniske materialer i byggebransjen samt om norske byers og kommuners handlingsrom og strategiske muligheter.

Temaene er ikke ukjente, men det å få en kompakt fremstilling av så ulike felter, er nyttig og klargjørende. Det samme kan sies om kapittelet om kulturlandskapet – landskap formet gjennom skånsomme landbruksformer – som forteller hvordan mer bevisst utnyttelse kan medføre både økt matsikkerhet og bedre miljøpolitikk. Belysningen av brannens rolle i utviklingen av lynglandskapet vil også gi mange av oss ny og spennende miljøkunnskap.

Kollisjonsfare. Fra å argumentere for verdien av mer bruk av utmarksbeite, beveger antologien seg til en drøfting av den norske regjeringens offensive strategi for gruvedrift. Det å hente ut mineraler fremstilles av myndighetene gjerne både som en mulighet for fossilfri næringsutvikling og som nødvendig for produksjon av miljøvennlig teknologi.

Det grønne skiftet bør handle om mye mer enn kun teknologiske nyvinninger og tekniske løsningsgrep. 

Med Repparfjorden i Finnmark som eksempel belyser Grønn omstilling – norske veivalg hvordan denne satsningen brynes mot risikoen for ødeleggelse av beiteområder for rein samt for store skadevirkninger på fjorden og havområdet rundt. Kapittelet skiller seg fra de andre ved at det konfronterer oss med erkjennelsen av at ulike omstillingsprosesser som hver for seg har solide argumenter for sin sak, kan kollidere med hverandre.

Med dette i bakhodet ledes vi til antologiens siste tekst, om norske ungdommers forståelse av begrepet økologisk medborgerskap: en tenkemåte der ikke bare kortsiktige og nasjonale interesser ligger til grunn for våre handlinger, men der disse ses opp mot et langsiktig og globalt ansvar for å sikre menneskehetens livsbetingelser.

Politikk og ideologi. Som i antologier flest varierer kapitlene i kvalitet. Enkelte utlegninger kunne vært strammet markant inn. Noen tekster har et tydelig analytisk anslag, mens andre tenderer mer i retning av faktaoppramsing. Når ulike kapitler redegjør for det samme analysegrepet, burde dette heller vært presentert i introduksjonen, hvorpå enkeltkapitlene kunne henvise dit.

I den grad jeg savner noe, må det være en klargjøring av politiske posisjoner og de idémessige strømningene disse formes i relasjon til. Boken gir anslag i denne retningen, men en mer helhetlig innramming kunne bidratt til løfte enkeltkapitlenes tematiske brytninger inn i et mer omfattende, mangefasettert diskursanalytisk rom.

Slike bemerkninger bør imidlertid ikke få skygge for at at Grønn omstilling – norske veivalg er en nyttig bok, som vil kunne prege den norske debatten om hvordan vi former et reelt, velfungerende grønt skifte.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer