Jorden kaller

I den geologiske epoken antropocen er menneskets fingeravtrykk så inngripende at Jorden betraktes som et menneskeskapt produkt. Det bryter ned det som måtte være igjen av skillet mellom natur og kultur.

Per Kristian Nygård, Not Red But Green, 2014. Foto: Jason Havneraas

 

Sensommeren 2014 sto jeg i Oslos fuktigste kjeller og betraktet et merkelig landskap av gresskledte tuer. Kjelleren var det lille galleriet NoPlace, og landskapet var kunstneren Per Kristian Nygårds voldsomme installasjon Not Red But Green. Kunstneren hadde bygget et fundament bestående av kuppelformede konstruksjoner, lempet tonnevis med jord over, og latt gresset spire mens galleriet hadde sommerstengt. Galleristens oppgave var, foruten å ønske publikum velkommen, å vanne kunstverket flere ganger daglig – derav den lumre atmosfæren. Naturen kom kunsten til hjelp; de gresskledde tuene hadde optimale vekstforhold i den varmeste norske sommeren på 100 år. Men det var temperaturer som skyldtes menneskeskapte klimaendringer.

Fra filmen Medium Earth (The Otolith Group) fra The Anthropocene Project. A Report.
Fra filmen Medium Earth (The Otolith Group) fra The Anthropocene Project. A Report.

En menneskeskapt klode. Slike vekselvirkninger mellom natur og kultur har vært et gjennomgående tema i kunsthistorien. Man ser det for eksempel hos symbolistene, som på slutten av 1800-tallet malte og diktet frem korrespondanser mellom indre sjelsliv og ytre landskap. Med de siste årenes utbredelse av hypotesen om at vi befinner oss i den menneskeskapte geologiske epoken antropocen, har disse strømningene fått ny aktualitet. Kort fortalt innebærer teorien at menneskets virksomhet har vært så inngripende at Jorden nå kan sies å være et menneskeskapt produkt. Det er synlig i jordens topografi, men endringene skjer også på mikroskopisk plan, for karbonutslipp forandrer kjemien i atmosfæren hurtigere enn noensinne i planetens historie. Hvis den holistiske ideen om Gaia var en drøm om menneskets plass i et helhetlig økosystem, markerer antropocen denne drømmens overgang til marerittet – alt henger fortsatt sammen med alt, men mennesket har satt sitt fingeravtrykk på hver minste detalj. Neste år skal The International Commission on Stratigraphy, organet som er ansvarlig for den geologiske tidsskalaen, avgjøre hvorvidt overgangen til antropocen skal ratifiseres. Hvis de gjør det, vil vår nåværende epoke holocen, som begynner med oppvarmingen av planeten etter den siste istiden, være tilbakelagt etter skarve 11 500  år. Epoken før den igjen, pleistocen, varte til sammenlikning i 2588 millioner år.

Å forme landet. Den norske geologen Henrik Svensen har skrevet: «Antropocen bryter ned den frynsete dikotomien mellom kultur og natur, mellom det naturlige og det menneskeskapte. Mennesket er en naturkraft som påvirker både biosfæren og jordskorpen, havet og atmosfæren. Vi kan ikke unnslippe dette faktumet.» Med denne gryende erkjennelsen kan vi kanskje også betrakte den historiske landskapskunsten, der motsetningene mellom kultur og natur alltid har vært uklare, med et nytt blikk.

I mange århundrer var det kristendommen som utgjorde den paradigmatiske forståelsesrammen for naturen og landskapet. Middelaldermennesket levde i en verden der hver minste detalj var betydningsfull, der Gud manifesterte seg i alle ting, og der alle naturens fremtredelser vitnet om en opphøyet tingenes orden. Med fremveksten av det såkalte uavhengige landskapsmaleriet, altså landskap som ikke utgjorde bakgrunn for et religiøst tema, forandrer dette seg. Et av de tidligste eksemplene i vesteuropeisk kunst er Albrecht Altdorfers Landskap med bro fra omkring 1518. Motivet er en rustikk gangbro som strekker seg over det som ser ut til å være et uttørket elveleie eller vollgrav, mot et gammelt, mosegrodd tårn. Det kan være en allegorisk fremstilling av terskelen mellom urtilstanden og sivilisasjonen, eller motsatt – den ville, uregjerlige skogen som vokser til og visker vekk sporene etter menneskelig virksomhet. Det er mulig grøften omkring tårnet en gang ble gravd ut for hånd med henblikk på å beskytte tårnet fra inntrengere. Kanskje er det bare en uttørket elv. Men hvorfor er den i så fall tørket ut? Har den blitt avledet for å kultivere åkerlandskapet som man kan ane i en lysning i bakgrunnen av maleriet?
I betraktningen av landskapsmalerier blir vi påminnet om den opprinnelige betydningen av ordet landskap – som både «landets form eller beskaffenhet» og «å forme landet». Antropocen-teorien tvinger oss til å revurdere hvordan vi forstår noe sånt som et landskap i dag. Bearbeidingen av Jordens overflate er nå så inngripende at landskapsbegrepets formgivende betydning får en eklatant undertone.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.