Jorden kaller

I den geologiske epoken antropocen er menneskets fingeravtrykk så inngripende at Jorden betraktes som et menneskeskapt produkt. Det bryter ned det som måtte være igjen av skillet mellom natur og kultur.

Per Kristian Nygård, Not Red But Green, 2014. Foto: Jason Havneraas
Simen Helsvig
Kunstkritiker i Ny Tid.

 

Sensommeren 2014 sto jeg i Oslos fuktigste kjeller og betraktet et merkelig landskap av gresskledte tuer. Kjelleren var det lille galleriet NoPlace, og landskapet var kunstneren Per Kristian Nygårds voldsomme installasjon Not Red But Green. Kunstneren hadde bygget et fundament bestående av kuppelformede konstruksjoner, lempet tonnevis med jord over, og latt gresset spire mens galleriet hadde sommerstengt. Galleristens oppgave var, foruten å ønske publikum velkommen, å vanne kunstverket flere ganger daglig – derav den lumre atmosfæren. Naturen kom kunsten til hjelp; de gresskledde tuene hadde optimale vekstforhold i den varmeste norske sommeren på 100 år. Men det var temperaturer som skyldtes menneskeskapte klimaendringer.

Fra filmen Medium Earth (The Otolith Group) fra The Anthropocene Project. A Report.
Fra filmen Medium Earth (The Otolith Group) fra The Anthropocene Project. A Report.

En menneskeskapt klode. Slike vekselvirkninger mellom natur og kultur har vært et gjennomgående tema i kunsthistorien. Man ser det for eksempel hos symbolistene, som på slutten av 1800-tallet malte og diktet frem korrespondanser mellom indre sjelsliv og ytre landskap. Med de siste årenes utbredelse av hypotesen om at vi befinner oss i den menneskeskapte geologiske epoken antropocen, har disse strømningene fått ny aktualitet. Kort fortalt innebærer teorien at menneskets virksomhet har vært så inngripende at Jorden nå kan sies å være et menneskeskapt produkt. Det er synlig i jordens topografi, men endringene skjer også på mikroskopisk plan, for karbonutslipp forandrer kjemien i atmosfæren hurtigere enn noensinne i planetens historie. Hvis den holistiske ideen om Gaia var en drøm om menneskets plass i et helhetlig økosystem, markerer antropocen denne drømmens overgang til marerittet – alt henger fortsatt sammen med alt, men mennesket har satt sitt fingeravtrykk på hver minste detalj. Neste år skal The International Commission on Stratigraphy, organet som er ansvarlig for den geologiske tidsskalaen, avgjøre hvorvidt overgangen til antropocen skal ratifiseres. Hvis de gjør det, vil vår nåværende epoke holocen, som begynner med oppvarmingen av planeten etter den siste istiden, være tilbakelagt etter skarve 11 500  år. Epoken før den igjen, pleistocen, varte til sammenlikning i 2588 millioner år.

Å forme landet. Den norske geologen Henrik Svensen har skrevet: «Antropocen bryter ned den frynsete dikotomien mellom kultur og natur, mellom det naturlige og det menneskeskapte. Mennesket er en naturkraft som påvirker både biosfæren og jordskorpen, havet og atmosfæren. Vi kan ikke unnslippe dette faktumet.» Med denne gryende erkjennelsen kan vi kanskje også betrakte den historiske landskapskunsten, der motsetningene mellom kultur og natur alltid har vært uklare, med et nytt blikk.

I mange århundrer var det kristendommen som utgjorde den paradigmatiske forståelsesrammen for naturen og landskapet. Middelaldermennesket levde i en verden der hver minste detalj var betydningsfull, der Gud manifesterte seg i alle ting, og der alle naturens fremtredelser vitnet om en opphøyet tingenes orden. Med fremveksten av det såkalte uavhengige landskapsmaleriet, altså landskap som ikke utgjorde bakgrunn for et religiøst tema, forandrer dette seg. Et av de tidligste eksemplene i vesteuropeisk kunst er Albrecht Altdorfers Landskap med bro fra omkring 1518. Motivet er en rustikk gangbro som strekker seg over det som ser ut til å være et uttørket elveleie eller vollgrav, mot et gammelt, mosegrodd tårn. Det kan være en allegorisk fremstilling av terskelen mellom urtilstanden og sivilisasjonen, eller motsatt – den ville, uregjerlige skogen som vokser til og visker vekk sporene etter menneskelig virksomhet. Det er mulig grøften omkring tårnet en gang ble gravd ut for hånd med henblikk på å beskytte tårnet fra inntrengere. Kanskje er det bare en uttørket elv. Men hvorfor er den i så fall tørket ut? Har den blitt avledet for å kultivere åkerlandskapet som man kan ane i en lysning i bakgrunnen av maleriet?
I betraktningen av landskapsmalerier blir vi påminnet om den opprinnelige betydningen av ordet landskap – som både «landets form eller beskaffenhet» og «å forme landet». Antropocen-teorien tvinger oss til å revurdere hvordan vi forstår noe sånt som et landskap i dag. Bearbeidingen av Jordens overflate er nå så inngripende at landskapsbegrepets formgivende betydning får en eklatant undertone.
Norske Bodil Furu er en kunstner som har en tydelig tilnærming til disse problemene. Metoden hennes er dokumentarisk, og hun lar mennesker som har tilknytning og interesser i bestemte områder, enten disse er emosjonelle, økonomiske eller økologiske, få komme til orde foran kameraet. Dermed lar hun konflikter som har avleiret seg i landskapet sive frem. Furus nyeste prosjekt, Code Minier, som ble vist på Künstlerhaus Bethanien i Berlin tidligere i år, undersøker konsekvensene av ressursutvinning fra Jordens indre, ved å filme det kraterliknende landskapet omkring kobberminene i Den demokratiske republikken Kongo. Furus film anskueliggjør noen av de voldsomme topografiske endringene som følger av råvareutvinningens omfordeling av masse. «Vi kan forstå kobberet som en talismanisk kraft gjennom hvilket landskapet er i ferd med å transformeres,» skriver hun selv om filmen.

Tidsåndens grønne fingre. Siden Per Kristian Nygårds gresskledte utstilling i fjor, har vi sett flere eksempler på at floraen har inntatt norske gallerirom. I høst har man kunnet oppleve kunstnergruppen Svartjord gjøre om Akershus Kunstsenter til et slags drivhus, mens svenske Christine Ödlund laget en installasjon om neslers innbyrdes kommunikasjon til Momentum-biennalen i Moss. På Galleri LNM i Oslo stilte norske Monica Winther ut en rekke små planter plassert på hvitmalte sokler, som hun hadde kultivert frem ved å spille klassisk musikk for dem – i henhold til en pseudovitenskapelig teori som hevder at planter påvirkes av musikk (Mozart skal være særlig vekstfremmende!). På Galleri R.A.M. i Oslo kan man for tiden se Per Christian Browns videoarbeid, der han parafraserer den franske filosofen Gaston Bachelards poetiske materialisme i boken Jorden og drømmerier om hvile, mens både kameralinse og hender kjæler med planter og røtter, og grafser begjærlig i jorda.
Flere av disse utstillingene kretser omkring det organiske livets reseptivitet og mulige meddelelsesevner. Andre kunstnere trenger enda dypere inn i jordskorpen, og søker korrespondanser mellom menneskelig bevissthet og det inorganiske. Et eksempel er filmen Medium Earth fra 2013 av den London-baserte kunstnergruppen Otolith Group, som var en del av det tverrfaglige Anthropocene Project på Haus der Kulturen der Welt i Berlin. Filmen består av en serie langsomt sveipende tagninger av californiske ørkentablåer. Den veksler mellom bilder av steinformasjoner slipt ned over millioner av år, sprekker i betongdekket i et parkeringshus, og kløfter sprengt ut for å konstruere motorveier, der de geologiske strataene er blitt avdekket i bergsidene. Mens bildene kontrasterer endringene i landskapet, kobler fortellerstemmen diverse landområder til smertepunkter i kroppen. Det dreier seg om såkalt jordskjelvsensitive personer, som påstår å kunne forutse vulkanutbrudd og jordskjelv gjennom migreneanfall, en slags menneskelige seismografer som de tektoniske kreftene kommuniserer gjennom.

Nye sensibiliteter. Man kan kanskje avskrive seismiske nerveforstyrrelser, meddelsomme nesler og musikkelskende stueplanter som å reagere på en økologisk krise ved å henfalle til overtro. En annen innvending er at de bare er avtrykk av tidsåndens grønne fingre, kunstneriske pendanter til urbane parsellhager og økologiske grønnsakskollektiver. Imidlertid er de nok heller, i sin empatiske higen etter liksom å trenge inn i ikke-menneskelige sjelsliv, symptomer på en dypere bevissthetsendring.

Floraen har inntatt norske gallerirom.

Den franske vitenskapssosiologen Bruno Latour har sagt at overfor klimaforandringene står vitenskapen og kunsten i en ny allianse for å utvikle sensibiliteter: Mens den vitenskapelige estetikken handler om å skape instrumenter som er følsomme for det som skjer med Jorden, handler den kunstneriske estetikken om å gjøre oss følsomme.
Jeg tror alle disse jordnære kunstneriske nedslagene, om de er aldri så esoteriske, er mer eller mindre bevisste forsøk på å artikulere og kultivere slike sensibiliteter. Som den amerikanske kunstneren Robert Smithson har skrevet: «Vår bevissthet og Jorden er i en konstant erodering, mentale elveløp tærer ned abstrakte bredder, hjernebølger underminerer tankemassiver, ideer brytes ned til steiner av uvisshet.»


Helsvig er billedkunstner og skribent.
s.j.helsvig@gmail.com.

---
DEL