The Hottest August
The Hottest August av regissør Brett Story

Jorden gjør regnskap med kapitalismens politikk


URBANISERING: The Hottest August holder opp et speil som avslører den underliggende angsten i moderne overlevelsesstrategi.

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 2019-10-26
The Hottest August
Regissør: Brett Story
(USA, Canada)

Brett Storys The Hottest August er romlig omgivelsesorientert filmskaping på sitt beste. Bildene av himmelen over New Yorks tak er poetiske, men det er det som henger tungt i luften, som fester seg: muligheten for at Jorden omsider gjør opp regnskap med kapitalismens politikk og slipper konsekvensene løs. Regissøren tar oss med på en reise – like lett og humoristisk som mettet med advarsler – gjennom New Yorks fem bydeler, hvor innbyggerne blir intervjuet om forandringer i byen og tanker de har rundt framtiden. Scott har øre for anekdoter og er sjarmert av menneskelige “tics”, og hun småprater med innbyggere fra alle samfunnslag: skatere i kommunale boligområder, tjuetallsjazzens nyfrelste predikanter, en fitnessinstruktør og en pensjonert politimann.

Rasismen spøker stadig i bakgrunnen, også før bildene fra hvit-makt-angrepet i Charlottesville (12. august 2017) dukker opp via nyhetssendingen som ruller og går på en tv-skjerm inne i et vaskeri. Fra en barstol forteller en mann at han foretrekker å kalle det «forbitrelse» framfor rasisme. I et arbeiderklassestrøk der irske og italienske innbyggere før var i flertall, sitter et middelaldrende par utenfor huset sitt. De er vennlige, men uroen bobler over og kommer til syne når de forteller om opplevelsen av at de nye innvandrerne har gjort bydelen mer utrygg, og mener at «alle vil ha jobb, men ingen vil jobbe»

Også den økonomiske usikkerheten og angsten sniker seg inn i intervjuene. Enkelte Manhattan-beboere ser ut til å blomstre under slike forhold: En risikoanalytiker formidler ren lykke idet han poetisk gnir og polerer på det underlige regnestykket om å kjøpe eiendom for mindre enn det den er verdt. For andre er det å finne sin vei og plass i verden en kamp: På stranden møter vi en ung kvinne som nylig holdt avslutningstalen under avslutningsseremoni på colleget hvor hun studerte. Mens hun bygger sandslott, forteller hun at hun tjener til livets opphold takket være hundehotellet hjemme hos seg, som hun startet for moro skyld mens hun gikk på universitetet. Hun finner ikke jobb som passer hennes kompetanseområde, da miljøvern ikke er i fokus. «Dette handler om politikk», legger hun til. Det er nærmest en sidekommentar, men trumpismen favner vidt og brer om seg, og den framstår nesten som enda mer snikende og grell når den stilles i kontrast til strandlivet, som vanligvis ville inngitt følelsen av bekymringsløse dager.

[ntsu_youtube url=”https://www.youtube.com/watch?v=DRTabPl0wv8″ width=”540″]

Et belastet ord

«Normal» er et belastet ord i The Hottest August, da mye tyder på at tiden vi lever i, er alt annet enn normal. Regissøren siterer forfatteren Zadie Smith og reflekterer rundt det at sørgende mennesker har en tendens til å benytte seg av eufemismer, og at vi derfor foretrekker å kalle klimaendringene «den nye normalen», i frykt for hva bruken av ordet «unormalt» ville medføre. Vi lar oss bli beroliget av kjølig aprilregn og at årstidene fremdeles skifter. «August er i alle fall varm, som vanlig», sier vi som om alt er som det skal være. Og dette til tross for at august 2017 var, slik tittelen sier, en av New Yorks varmeste noensinne.

To kvinner diskuterer konsekvensene av orkanen Sandy, som var uten sidestykke i sitt ekstreme omfang og nesten totalskadet hjemmene deres. Men de er motvillige til å innrømme at orkanen var et tegn på at naturens syklus med hundreårs-stormer er ute av balanse. Denne underliggende uroen dukker stadig opp til overflaten gjennom hele filmen: Uregelmessigheter og katastrofer er som alarmklokker som varsler om mørke framtidsutsikter. Men en slik fortolkning vil nøre opp under en frykt mange newyorkere ikke orker å ta innover seg fullt ut.

Selv en så ikonisk by som New York er flyktig og skjør når den blir stilt
overfor naturens voldsomme krefter.

Rystende hendelser vekker riktignok noen opp fra den handlingslammede dvalen: En kvinne som var ute i byen sammen med babyen sin, ble vitne til at en kvinne med hijab ble verbalt overhøvlet av en full fanatiker på gaten. At hun bare ble stående og se på at trakasseringen utspilte seg, fikk henne til å begynne på kurs for å bli bedre i stand til å ta sitt ansvar som medborger. Neste gang hun blir vitne til en slik aggresjon, vil hun gripe inn. Og en ung kvinne på stranden forteller at hun ikke vil ha barn fordi hun frykter at den globale oppvarmingen vil føre til at generasjonene som kommer etter oss, ikke vil få gode, fullverdige liv – et standpunkt som er ganske vanlig i hennes venneflokk.

Flyktig virkelighet

Vinden tar tak i en paraply og kaster den bortover stranden. Scenen er slapstick-komisk, men den er også nok et bilde på det kaoset som venter: Ikke engang våre redskaper og møblerte hjem er skikket til å motstå et stadig mer uforutsigbart vær.

Den kvinnelige fortellerstemmen tilfører ytterligere eleganse til denne filmen, som gjennomgående gir oss følelsen av at bildene vi ser, er bilder av en verden som snart vil være borte.

Filmatiske byportretter av New York er det mange av. Men i stedet for bare å være en hyllest til New York og dens levende, mangefasetterte virkelighet (som riktignok er veldig sjarmerende), treffer The Hottest August – indirekte, men insisterende – virkeligheten i alle byer. Selv en så ikonisk by som New York – the Big Apple, som har blitt tygget på av den ene filmskaperen etter den andre – er flyktig og skjør når den blir stilt overfor naturens voldsomme krefter. Krefter som vår sivilisasjon ikke kan fornekte og holde på armlengdes avstand over tid.

The Hottest August er et levende tidsbilde. Den sier ingenting om hvilke skritt vi bør ta for å unngå klima-apokalypse, derimot er den kraftfull i sin stillferdige forkjærlighet for stemninger og anekdoter framfor pekefinger og informasjon. Filmen erkjenner at det ikke finnes noe enkelt og lettvint svar: Jorden har omsider avslørt bløffen vår, etter menneskehetens langvarige og selvtilfredse respektløshet for skadene den halsbrekkende kapitalismen som anser vekst som det eneste verdifulle mål, påfører planeten.

Brett Story ber oss om å våkne, og det er uten tvil noe som haster.

Filmen ble vist på Dokufest i Kosovo.


Oversatt av Vibeke Harper

Abonnement kr 195 kvartal