John Kerry og den lumske hanekammen

Velgerne i USA tror ikke John Kerry kan takle krig og kriser. Da hjelper det ikke å gjøre honnør på et landsmøte.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det burde ha vært så enkelt for John Forbes Kerry. For i bunn og grunn mener altså amerikanerne at George W. Bush fører landet i helt feil retning.

Det burde ha generert støtte til den demokratiske utfordreren. Men det gjør det ikke. Det skyldes dels at Kerry har ført en dårlig valgkamp. Men først og fremst skyldes det at han ikke oppfattes som troverdig i spørsmålet om nasjonal sikkerhet og krisehåndtering.

Fokuset på Kerrys gamle rolle som krigshelt i Vietnam var ment å skulle berolige velgerne på den fronten. Men det har slått tilbake. Amerikanerne tror ikke lenger på Kerrys purpurhjerter og sølvstjerner. De mener han lyver, helt eller delvis, om heltedådene på 60-tallet.

Underlig, egentlig, at den bortskjemte pappadalten og åpenbart krigsskoftende George W. Bush har klart å vinne drakampen mot Vietnam-veteranen Kerry om hvem som har mest hår på brøstet. Men det er antakelig der problemet ligger; at Kerry i det hele tatt gikk inn i hanekamp-duellen om hvem som er mest macho.

Den siste uka har Kerry kvittet seg med silkehanskene og begynt å snakke som en ekte politiker med visjoner for USA. Testosteron-oppvisninger ved Grand Canyon og på baseball-banen skal erstattes med tøffhet på sak. Det betyr at Kerry har valgt krigen som valgkamparena. Problemet er bare at uansett hva han foreslår, så har Bush allerede vært der; allerede gjort det.

Been there, done that, sier Bush. Og det har han mye rett i.

Ingen sikre stemmesankere

Men altså, til saken. Og saken er at det finnes noen stridsspørsmål og punkter som denne valgkampen sentrerer rundt. Krigen i Irak er ett sånt punkt. Økonomi og helse, samt det man kan sekke-betegne som «verdier,» er tre andre.

Felles for … ikke alle, men de fleste av disse punktene, er at Kerry ikke har klart å trenge igjennom til velgerne. Av ti sånne punkter, litt tilfeldig sortert, er det ingen helt sikre stemmesankere.

Så la oss se på valgkampen så langt, og prøve å danne oss et bilde av hva det var som kjørte Kerry-kortet i bånn. Og la oss deretter oppsummere at fremtiden er en ukjent størrelse, og at valget ikke er tapt ennå!

1: Om å gjøre Vietnam-krigen til valgkampstrategi

Da Swift Boat-veteranene ble linket opp mot George W. Bush’ kampanjemaskin tidligere i høst, var det mange som forventet at propagandakjøret mot John Kerry ville avta. Det var jo så åpenbart at Swiftgruppa var finansiert og styrt av Det Hvite Hus.

Enda mer åpenbart ble det da en advokat med både Bush og Dick Cheney på sin klientliste ble avslørt som rådgiver for Swift Boat-veteranene. Han måtte seinere gå av som en følge av skandalen.

En logisk konsekvens av å bli tatt med buksa så til de grader nede er at hele saken bumeranger og ender rett i fleisen på dem som har sendt den ut. Det skjedde da også delvis, siden republikanerne fikk avsløringene rundt presidentens tvilsomme karriere i Texas Air National Guard å bale med.

Men de åpenbart falske og/eller halvsanne vitnemålene til noen hundre Vietnam-veteraner har ikke fått tvilen rundt Kerrys krigsinnsats til å forsvinne. Et flertall av velgerne; omlag 60 prosent, mener den demokratiske presidentkandidaten lyver helt eller delvis om sin egen rolle i Indokina på 60-tallet.

Swift Boat-saken går nå inn i sin andre måned. Den oppsto etter sommerferien da en gruppe som kalte seg «Swift Boat Veterans for Truth» begynte å anklage Kerry for å ha diktet opp heltehistorier og påført seg selv skader – eventuelt overdramatisert eksisterende skader – for å skaffe seg én bronse- og én sølvstjerne, samt hele tre purpurhjerter, for sin innsats i Vietnam.

Anklagene har ikke villet gå sin vei. Og dessverre for Kerry har gransking av dokumenter og intervjuer med andre veteraner lagt for dagen at presidentkandidaten antakelig har brisket seg en liten smule for mye av sin status som «brother-in-arms.»

Få tviler på at Kerry gjorde en dugelig innsats i Vietnam. De fleste mener han kan bære sine purpurhjerter med stolthet. Ingen undres over at han, med Irak-krigens langsomme ferd mot full katastrofe, valgte å nærme seg velgerne ut fra et slags krigskompetanse-potensiale. Ingen synes heller det er rart at han spilte på sin egen soldathelt-dimensjon i en setting hvor nasjonal sikkerhet plutselig har blitt det overordnede temaet.

Det er mulig han angrer på det nå. For det var Kerry som brakte Vietnam til velgerne, ikke omvendt. Og det er Kerry som lider for det nå. For hva var det egentlig som skjedde der nede i 1968 og 1969, da den unge John Forbes hadde kommandoen over en såkalt Patrol Craft Fast, eller «Swift Boats» som soldatene kalte dem?

Det er nyanser og uklarheter knyttet til flere av presidentkandidatens heltedåder. Der noen husker en djerv Kerry som reddet soldatkamerater under fiendtlig ild, husker andre at han først flyktet unna for å vende tilbake seinere. Der noen husker Kerry brase gjennom buskaset for å falle et bakholdsangrep i ryggen, påstår andre at han skjøt en ubevæpnet og flyktende vietnameser.

Problemet for demokratene er ikke at republikanerne lyver, for det er rimelig klart for alle at løgnene er en forsinket hevnaksjon etter at Kerry vitnet for den såkalte Senate Foreign Relations Committee i 1971. Da var Kerry blitt del av antikrigsbevegelsen, og det fins tusenvis av veteraner som aldri har tilgitt ham at han åpent sto fram og fortalte om nedbrente landsbyer og massakrerte vietnamesere.

Problemet er snarere at dokumenter og vitneprov viser at i hvert fall noen av (de mindre) anklagene har noe for seg. Antakelig er det slik at man kan ta nesten en hvilken som helst veteran fra Vietnam og finne forsterkede heltehistorier og motstridende fortellinger.

Vietnam var for Kerry, i begynnelsen av valgkampen, et forsøk på å framstille George W. Bush som «sissy» og seg selv som dekorert krigshelt. Men verken krigen i Irak eller den nasjonale sikkerheten berges ved at Kerry bruker historien som garanti for egen fortreffelighet. Det er tross alt nåtiden som opptar amerikanere flest. Og nåtiden er et sted hvor Bush konfronterer terrorister og annen styggedom mens Kerry mener sikkerheten er et spørsmål om nok politi og presis etterretning.

Det beste Kerry kunne bruke Vietnam til var å bygge et slags «image.» Nå er han i stedet blitt «girly» mens den sittende presidenten har blitt «the tough guy.»

«Tough luck,» kan man si. Men Vietnam var et forfeilet spor for Kerry.

2:Irak-krigen og det manglende alternativet

Nå hadde ikke Vietnamkrigen kommet opp i det hele tatt hvis det ikke hadde vært for en helt annen krig, tusenvis av kilometer unna og tretti år etter. Og mange er dem som har bedt Kerry legge vekk silkehanskene i forhold til Irak.

Problemet er bare at demokratene ikke har noe å vinne på denne saken, hvilket er mer enn paradoksalt i en situasjon hvor antall drepte amerikanske soldater har passert ett tusen og det hele går fra ille til verre i «krigsteateret.»

Det er verdt å merke seg at folkene rundt Bush ikke er spesielt redde for en valgkamp som kretser rundt Irak. Det skyldes dels en «krigens psykologi» som nesten alltid tenderer mot å øke oppslutningen om sittende administrasjoner. Men det skyldes også at Kerry har vaklet fatalt i denne saken. Å krangle om Irak gir Bush en ypperlig anledning til å raljere over utfordrerens manglende fasthet. At Kerry nå ser ut til å ha plukket ned ett standpunkt fra hylla over tidligere uttalelser er ikke nødvendigvis nok til å snu inntrykket av en kandidat på famlende leting etter alternativer.

Og det gis ikke mye albuerom for famling i spørsmål knyttet til liv og død.

For Kerry begynte famlingen lenge før han ble presidentkandidat. Den manifesterte seg ved at han først stemte for å gi presidenten fullmakt til å krige, for deretter å stemme imot bevilgninger til å føre krigen. I ettertid har Kerry sagt at han stemte for en fullmakt, men at han ikke dermed stemte for krigen, og at det han egentlig mente presidenten burde gjøre, var å bruke fullmakten som et ris bak speilet for deretter å gå den diplomatiske vei.

Og at det var et svik fra presidentens side at han brukte den fullmakten som Kongressen hadde gitt ham.

Det må gi velgerne hodepine å høre på sånt vås, og Kerry gjorde det heller ikke lettere for seg da han uttalte at han ville ha stemt for fullmakten selv om han hadde visst den gang hva alle vet nå, nemlig at det ikke fantes masseødeleggelsesvåpen i det hele tatt der nede, og ei heller fantes noen link til al-Qaida. Men når Kerry blir spurt nå om det var riktig å gå til krig, basert på det man vet, sier Kerry at alle jo må skjønne at det var helt vanvittig å starte denne krigen på så sviktende kunnskap.

Men OK. For det Kerry later til å ha landet på, er altså at krigen var og er helt feil. Og mange jubler over at han har tatt det standpunktet. Mens andre jubler over at han har tatt et standpunkt.

Vil det gjøre ham til et klart alternativ i Irak-spørsmålet? Fortsatt mangler amerikanske velgere en kandidat som sier klart fra: ut nå! Og fortsatt mangler Irak-krigen den dimensjonen som gjør at den blir bestemmende for utfallet av valget. George W. Bush har lykkes i å koble Irak med trusselen fra terroristene. Det gjør at krigen fortsatt er legitim for et flertall av velgerne. Han har også lykkes i å besnære velgerne med at irakerne nå styrer sitt eget land og er ansvarlig for hva som skjer der.

Og hva sier Kerry? Hva vil han gjøre hvis han blir president?

Han vil skru klokka tilbake. Han vil gjøre det Bush ikke klarte, nemlig å verve de allierte, bygge infrastruktur, trene irakiske styrker i et hurtigere tempo og forberede valgene i januar. Men det ene som er å si om dette, er at det sporet allerede er utprøvd og utbrent. Det andre er at kritikken fra Kerry på disse punktene faller helt sammen med kritikken fra de nykonservative, som også mener presidenten har kjørt krigen inn på en blindvei ved å bruke feil virkemidler for å nå et riktig mål.

Noen tror Kerry har en sjanse til å involvere USAs allierte i den pågående krigen. Men det er 99 prosents sannsynlighet for at han ikke vil klare det. Ei heller vil han klare å kjølne gemyttene, dempe krigen eller trene irakiske styrker fortere. Det er bare sånn det er. Krigen i Irak vil følge sin egen dynamiske logikk helt uavhengig av hvem som sitter i Det Hvite Hus.

Så hva med løftene om at Kerry vil trekke soldatene ut av Irak i løpet av de neste fire årene? Det hviler på følgende budskap: at krigen mot Irak var et farlig sidespor fra det hovedsporet som innebærer å ta al-Qaida; at krigen i Irak tapes akkurat nå, og at noen må fortelle denne sannheten til det amerikanske folket.

Men dermed sier han også at ett tusen døde soldater har vært helt forgjeves, og at USA rett og slett skal la opprørerne i sunni-triangelet vinne denne krigen. Det spørs om amerikanerne er modne for et sånt standpunkt. Et flertall av dem er ikke det i dag, siden 54 prosent mener USA må forbli i Irak mens bare 39 prosent er mot.

Det Kerry også må svare på er: hvis han mener at krigen i Irak er en håpløs hengemyr, og at tvangsspredning av demokratiske verdier er en uting, hvorfor skal da amerikanske gutter og jenter fortsette å miste livet i alt fra ett til fire år framover?

I forhold til krigen i Irak, har Kerry bare én sjanse. Og det er at motstanden mot den sprer seg fra liberale og intellektuelle sirkler inn i de politisk viktige hierarkiene og videre derfra til det store flertall av amerikanere. Ingen ting tyder på at det skjer før valget. Men det er verdt å merke seg at den knallharde kritikken fra tre republikanske senatorer nylig skapte tilløp til panikk i presidentens kampanjestab.

En tet-offensiv i Irak og et bredere engasjement hjemme kan fortsatt skape vanskeligheter for Bush i denne saken. Men historien er en langsom ting, og valget er bare fire uker unna. Til nå har ikke Kerry omdannet økende uro over krigen til rene stemmer. Men han har i hvert fall gått på offensiven.

3:Det ingen tør si om terror

Den nasjonale sikkerheten, sa Kerry for noen uker siden, er et spørsmål man må overlate til politiet og etterretningen. Det ble ikke godt mottatt av en nasjon som fortsatt føler seg under angrep, tre år etter.

Så demokratene har gått på offensiven, her også. Og i denne saken kan Kerry hente noen saftige godbiter.

Terror henger sammen med krigen i Irak, og det har ikke unngått noen at den sittende administrasjonen frykter det hele kan utarte til borgerkrig. Det er i hvert fall hva de skriver i sine ulike, hemmelige notater, som selvfølgelig alltid lekker ut.

Det andre Kerry kan gripe fatt i, er at Bush sier krigen mot terrorismen ikke kan vinnes den ene dagen, for deretter å snu trill rundt den neste dagen. Den tredje godbiten er uttalelser fra forsvarsminister Donald Rumsfeld om at al-Qaida rekrutterer, trener og utplasserer flere terrorister enn det USA klarer å arrestere eller drepe for tiden.

For å nevne noe.

Det er selvsagt gullende gode uttalelser for en opponent, men det er ikke sikkert Kerry vinner stemmer av den grunn. For har ikke visepresident Dick Cheney slått fast at en stemme for Kerry betyr en stemme for frittgående terrorister, og at disse frittgående terroristene vil ramme USA på nytt dersom demokratene sitter med makta?

Det slår igjennom hos mange nok. Og Kerry har intet svar fordi det ikke finnes noe svar. Kampen mot terror er, slik selv Bush innrømmet i et mer enn uvanlig edruelig øyeblikk, ikke en krig som kan måles i tap og seire. Men det er det ingen som tør si høyt – lenger. Derfor blir Kerrys handlingsplan en videreføring av eksisterende virkemidler, supplert med noen nye.

Som Bush, vil Kerry gå etter terrorpengene og måten al-Qaida finansierer sine operasjoner på. Men han vil også bryte båndene til Saudi-Arabia og gjøre USA uavhengig av olje fra Midtøsten.

Som Bush, vil Kerry styrke sikkerheten ved sårbar infrastruktur hjemme. Som Bush vil han dyrke fram de gode og liberale verdiene i muslimske samfunn. Som Bush vil han blokkere forsyningen av dødelige våpen til terroristene. I motsetning til Bush, vil han jobbe sammen med Verdensbanken, pengefondet, FN og allierte land for å få dette til. I motsetning til Bush, vil han sende 40.000 flere soldater til Irak.

Det kan høres tøft ut. Men Kerry får nok problemer med å overbevise amerikanerne. Han er kanskje ikke et verre kort enn Bush hva angår å ivareta sikkerheten og håndtere kriser. Men er han et bedre?

Mange nok tviler, foreløpig. Og de amerikanske velgerne vet nøyaktig hva de har, og er usikker på hva de får. Det gir ikke gode kort for Kerry det heller. Kanskje hadde Kerry skåret på å si sannheten om terrorkrigen, nemlig at ikke noe samfunn kan gjøres så trygt at terroristene holdes ute.

Men det gjør han ikke av den enkle grunn at han antakelig ikke ville tjent på det. Hvilket overlater arenaen til texaneren, som ikke har noen reservasjoner mot svulmende løfter og pompøs retorikk.

Men kanskje fins det andre saker demokratene kan vinne valget på?

Del to av denne artikkelen kommer neste uke

---
DEL

Legg igjen et svar