Joanna Hoggs stiliserte autentisitet

Den særegne og fascinerende britiske filmskaperen Joanna Hogg har laget sin mest fullendte film.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nå i mars vises filmen Exhibition av britiske Joanna Hogg som månedens film på cinemateker rundt om i landet, i tillegg til at den var på programmet til Kosmorama filmfestival i Trondheim forrige uke. På Cinemateket i Oslo vises dessuten Hoggs to foregående spillefilmer, så der er det mulig å gjøre seg kjent med hele filmografien til en av Europas – for ikke å si verdens – aller mest interessante filmskapere for tiden. Jeg kan først som sist flagge min egen delaktighet i dette, om ikke annet fordi det er noe jeg er ganske stolt av. I fjor var jeg nemlig invitert av Tromsø Internasjonale Filmfestival til å være en av filmkritikerne som valgte ut en film under programmet Kritikeruka, og i samarbeid med festivalen falt mitt valg på nettopp Exhibiton. I etterkant av dette anbefalte jeg for Cinemateket i Oslo å vise alle hennes tre filmer, som de nå altså gjør – i tillegg til at den nyeste som nevnt vises på flere av landets cinematek. Joanna Hogg er en av flere spennende kvinnelige filmskapere fra Storbritannia de siste årene, sammen med blant annet Andrea Arnold, Lynne Ramsay, Carol Morley og Clio Barnard. Det er da også noe utpreget britisk ved filmene hennes, med sin kjølig eleganse, selvsikre underfortalthet og subtile komikk. Og ikke minst rollefigurenes manglende evne til å si hva de egentlig mener. Hogg har dessuten mer enn et bein plantet i realismen, og hennes varme for sine karakterer kan sågar sammenlignes med den mer kjøkkenbenkorienterte sosialrealisten Mike Leigh. Joanna Hogg langfilmdebuterte i en alder av 47, hele 19 år etter hun ble uteksaminert fra den prestisjetunge National Film and Television School utenfor London. I tiden i mellom laget hun først musikkvideoer for artister som Alison Moyet og Johnny Thunders, før hun entret en lengre karriere som regissør av ulike britiske fjernsynsserier. På 2000-tallet hadde hun en mindre aktiv periode hun har omtalt som «sabbatsår», hvor hun også etter sigende strevde med noen av de samme problemene som hovedkarakteren Anna gjør i spillefilmdebuten Unrelated. En film som da også startet som en selvbiografisk prosjekt, men etter hvert beveget seg over til fiksjon. Da Hogg omsider langfilmdebuterte i 2007, var det med en usedvanlig formsikker og på flere måter   moden førstefilm. Unrelated forteller om en barnløs, britisk kvinne i midten av 40-årene på ferie i Toscana, og som etter hvert henger mer med deres tenåringsbarn enn sine jevnaldrende gamle venner. I tillegg til at hun her fant et formspråk som skulle prege hennes kommende filmer, slo debuten an et sentralt gjennomgangstema i Hoggs filmografi, nemlig tilhørighet. Og ikke minst mangelen på tilhørighet, slik tittelen mer enn hinter om. Formspråket i Unrelated er preget av et statisk kamera, med sparsommelig bruk av både klipp og nærbilder. Hogg anvender et tablåaktig filmspråk som etter hvert kan sies å være relativt utbredt, men kombinerer det med en nokså sjelden form for autentisitet. Det som utspiller seg i de stillestående bildene er nemlig preget av en svært påtagelig realisme, hvor karakterer for eksempel snakker mer som man gjør i virkeligheten (med alt det innebærer av uferdige setninger og lignende) enn på film. Autentisiteten skapes dessuten av filmens særegne lydbilde, som i likhet med bildeutsnittene synes å fange det som utspiller seg fra avstand. Her får vi et slags totalbilde av lyd, som unnlater å framheve presumtivt viktige deler av dialogen. Til tider foregår handlingen (og lydbildet) sågar utenfor det som vises i bilderammen, som når vi ser karakterene beklemt høre en høylydt krangel i rommet ved siden av.

«Men den mest aktuelle Exhibition er uansett – for å avslutte med en rekke adjektiv – en dypt original, elegant, intim, stilsikker, suggererende og ikke minst intelligent film, som strengt tatt ikke ligner noen andre. Om man ser bort fra Hoggs tidligere filmer, da.»

Annas mellomposisjon mellom de unge og voksne i Unrelated blir gjenstand for en del ubekvem humor, men er gjennomgående skildret med mye sårhet og stor grad av empati fra regissørens side. Nettopp denne kombinsjonen av et distansert filmspråk med en påtakelig nærhet og empati er en av Hoggs fremste særtrekk, som i mine øyne gjør henne til en mer interessant filmskaper enn for eksempel østerriske Michael Haneke. En filmskaper hun ofte blir sammenlignet med, men som ikke nødvendigvis kan sies å vie særlig mye kjærlighet til sine karakterer (for å si det med måte). Videre tvinges Anna etter hvert (mye på grunn av at hun er til stede når ungdommene bulker en lånt bil) til å velge mellom de to generasjonen, og med det bygger filmen opp til et slags klimaks med påfølgende katarsis. Denne relativt tradisjonelle dramaturgiske strukturen er ikke like tilstedeværende i Hoggs andrefilm Archipelago (2010), som ellers har mange likhetstrekk med Unrelated i både form og innhold. I Archipelago skildrer Hogg igjen en gruppe velståeende briter på ferie, nå på Scilly-øyene utenfor det britiske fastlandet. De ferierende er denne gang kun en familie, som samles i et sommerhus utenfor sesongen i anledning av at sønnen Edward skal dra til Afrika i en periode for å jobbe med humaitærarbeid. Familien samles imidlertid ikke helt, da faren kun er tilstede i den andre enden av telefonsamtaler moren har med ham. Ikke ulikt hvordan Anna i Unrelated stadig ringer sin kjæreste, som ikke ble med på ferien etter en krangel. Om Archipelago har en hovedkarakter (den veksler mer mellom flere rollefigurer enn både Unrelated og Exhibition) er det nevnte Edward, spilt av Tom Hiddleston. Skuespilleren, som senere har fått et stort navn i Hollywood, debuterte for øvrig i Unrelated og er med i alle Hoggs filmer. Den idealistiske sønnen sliter med at moren og søster Cynthia (bare navnene sier en del om klassetilhørigheten deres!) ikke har latt ham ha med sin kjæreste gjennom halvannet år til feriehuset. Ikke desto mindre har de funnet det naturlig å leie inn en ung kvinne til å tilberede den lille familiens måltider, noe som plager Edward vel så mye. Han gjør dermed mange forsøk på å integrere kokken i spisingen av disse måltidene og andre fritidssysler, noe som fører til en del sosial ubehagelighetskomikk som kan føre tankene til Ruben Östlund. Selv om Hogg ikke tar situasjonene fullt så langt ut som man kan anta at den svenske filmskaperen ville ha gjort (og igjen vil jeg påstå at dette gjør Hogg til den mest interessante filmskaperen). Med Edwards åpenbare dårlige samvittighet for å være privelligert tar Hogg dessuten opp klasseaspekter mer direkte enn hun gjør i sin øvrige filmografi. Uten at klassekritikk i seg selv synes å være hennes hovedanliggende, som snarere er de emosjonelle relasjonene karakterene i mellom. I andrefilmen tar Hogg dessuten et skritt vekk fra den tradisjonelle dramatugien, og unngår det mer konvensjonelle klimakset – selv om Archipelago på andre måter slutter nokså identisk som Unrelated, med utflyttingen av et feriehus ved oppholdets slutt. Både disse boligene og deres omkringliggende landskaper har i de to hittil beskrevne filmene blitt benyttet som en integrert del av Hoggs estetikk. Dette tar hun imidlertid enda lenger ut i tredjefilmen Exhibition (2013), hvor et hus nærmest blir en egen karakter i dramaet. Denne gang har Hogg for første gang lagt handlingen til den britiske hovedstaden, nærmere bestemt til en eksisterende modernistisk villa tegnet av arkitekten James Melvin. I filmen er dette særegne huset både hjem og arbeidssted for et moderne bohempar, kun kalt ved sine initialer D og H. De spilles av henholdsvis Viv Albertine (som besøkte Bylarm og Cinemateket i Oslo sist helg), kjent fra punkpandet The Slits, og konseptkunstneren Liam Gillick, som var en som var en del av miljøet til Damon Hirst på 90-tallet. Også dette representerer en trend i Hoggs filmer om å caste ikkeprofesjonelle sammen med profesjonell skuespillere, slik maleren som underviser mor og datter i Archepelago ble spilt av kunstneren Christopher Baker. Dette grepet er trolig ment å tilføre ekthet, noe det definitivt gjør i Exhibition. Albertine og Gillick gestalter nemlig hovedrollene med en dempet og – med fare å for å si det med en selvmotsigelse påtagelig naturlig autentisitet. Handlingen, som er av det minimalistiske slaget, tar utgangspunkt i at det barnløse og åpenbart økonomisk velstilte paret skal selge denne boligen. Fraflyttingen synes først og fremst D (altså Albertines karakter, som er filmens protagonist) å ha problemer med, til tross for at den gjennomgående subtile filmen hinter om en forstyrrende fortidig hendelse som trolig har funnet sted her. Til en viss grad er filmen en karakterstudie av henne, og ikke minst en studie av hennes tilhørighet til dette huset, der hun beveger seg rundt i rommene og forbereder en ny performance etter et opphold fra sitt kunsneriske virke. Ofte ser vi henne også utenfra, mens hun mer eller mindre avkledd viser og skjuler seg mellom persienne i byggets store vinder. Se det gjerne i sammenheng med filmens tittel. Som det vel framgår, er det å forlate et hus et enda mer sentralt motiv i Exhibition enn i de to foregående filmene. Slik kommunikasjon og mangel på sådan også kan kalles et gjennomgangstema dukker telefonsamtaler igjen opp, her gjennom husets interntelefon. Denne benytter D ved en anledning til å ringe sin mann for å høre om han er interessert i å ha sex, med ikke ubetydelig komisk effekt. Likevel er Exhibition mindre åpenbart humoristisk enn de to foregående filmene. Dette er for så vidt i tråd med at Hogg – til tross for at den uvanlig sikre debuten i stor grad definerte både form og innhold for de kommende filmene – har rendyrket sin estetikk, og med det blitt gradvis mer kompromissløs. Følgelig er Exhibition den dramaturgisk minst konvensjonelle, narrativt mest subtile og kanskje også formmessig mest fullendte av de tre. Hvilken av de tre jeg liker best er jeg imidlertid ikke helt sikker på, da jeg synes alle er ganske så fabelaktige. Men den mest aktuelle Exhibition er uansett – for å avslutte med en rekke adjektiv – en dypt original, elegant, intim, stilsikker, suggererende og ikke minst intelligent film, som strengt tatt ikke ligner noen andre. Om man ser bort fra Hoggs tidligere filmer, da. Selv har hun vært tilbakeholden med informasjon om sin neste film etter Exhibition, men røpet at hun blant annet skriver på en historie som utspiller seg på begynnelsen av åttitallet. Det vil imidlertid ikke overraske meg om tiden vil være mindre vesentlig enn stedet den kommer til å utspille seg.

---
DEL