Jesus Kristus er frihandel – frihandel er Jesus Kristus

De rike landene bruker 810 milliarder dollar årlig til beskyttelse av sitt landbruk og sin industri. Mens de snakker pent om frihandel, oppretter vestlige ledere karteller for å sikre egen økonomi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Aldri har forskjellene mellom nord og sør, og innen hvert enkelt samfunn, vært så store som i dag. Disse ulikhetene, som så ofte blir tildekket av beroligende taler om «den lykkelige globaliseringen,» er særlig blitt understreket i tida etter 11. september. Likevel, og midt under krigen i Afghanistan, fortsetter verdens handelsorganisasjon WTO å tvinge igjennom enda mer globalisering, slik man gjorde på toppmøtet i Doha i Qatar.

På tross av visse positive resultater når det gjelder medisiner, overså dette møtet totalt de sosiale og økologiske følgene av verdenshandelen. Og det satte i gang en ny «utviklingsrunde» grunnet på ideen om at åpning av markedene stimulerer til jevnt fordelt vekst. Virkeligheten viser at dette ikke stemmer.

Kommentarene i den anglo-saksiske pressen, som har gjort frihandel til sitt fremste dogme, speiler godt resultatene fra den fjerde ministerkonferansen i WTO i Doha fra 9. til 14. november 2001: Først et lettelsens sukk, og så overbevisningen om at liberaliseringen av handelen og investeringene vil fortsette i økende tempo på tross av en viss bremsing på avgrensede områder.

For New York Times var det vesentligste at møtet ble avsluttet med en avtale som i stor grad var avhengig av valget av arrangørland: «Det ble ingen massedemonstrasjoner som i Seattle og Genova, for Qatar hadde begrenset antall besøkende sterkt. I sum kan forhandlingene føre til et uendelig antall reformer som bidrar til å åpne markedene, hvilket betyr en seier for Robert Zoelink, lederen for det amerikanske diplomatiet, og for Pascal Lamy, EUs handelskommissær, begge to overbeviste frihandelstilhengere, som bindes sammen av sterke personlige forhold.» Men arbeidet er ikke avsluttet: «De har tre år på seg til å anspore kollegene sine til å omsette målene fra Doha i praktisk politikk.»

Disse smilende perspektivene kan også uttrykkes på en annen måte. For Washington Post «har de mest delikate problemene mer blitt løst ved språklige finesser enn reell enighet.» Det samme synspunktet finner vi igjen i Financial Times: «Å komme fram til en avtale krevde så mange kompromisser og reservasjoner at sluttresultatet nesten ble uten betydning.» Likevel: «ingenting blokkerer en ny runde som konsentrerer seg om markedsadgang.»

Tjener de multinasjonale

De frivillige organisasjonene som har engasjert seg mest på dette området, har naturligvis en helt annen vurdering av møtet i Doha. Denne kan oppsummeres slik: «Selv om noen kan glede seg over en ny, men redusert runde, har WTO diskvalifisert seg selv ved å fortsette med å bidra til den liberalistiske globaliseringen.» Naturligvis hevder WTO selv at den står for et multilateralt handelssystem basert på regler. Men den sier ingen ting om at disse reglene er utformet ene og alene for å tjene de store multinasjonale selskapene. De forteller heller ikke om katekismen til dette såkalte multilaterale systemet: privatisering, deregulering og absolutt frihet for kapitalbevegelser; ødeleggelse av velferdsstaten og ruinering av offentlige tjenester og det som er igjen av offentlig eiendom som på noen måte kan bremse iverksettelsen av prinsippene i denne katekismen. I praksis er det ikke multilateralismen, men en lidenskapelig, nyliberal unilateralisme som preger WTO.

WTO kunne vanskelig ha overlevd en ny fiasko av typen Seattle 1999, da hele det multilaterale systemet – som blir sterkt kritisert både utenfra og innenfra, særlig av Joseph Stiglitz, tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken og nobelprisvinner i økonomi – var i ferd med å spore av. Frihandelstilhengerne, som ser handel som en vidundermedisin som kan løse alle utviklings- og fattigdomsproblemer, har ingen grunn til å klage: Selv om det vil ta noe tid – i de fleste tilfeller må man vente på den femte ministerkonferansen som skal sammenkalles om to år – vil nye områder komme inn under WTOs kompetanse: konkurranse, offentlige markeder, lettelse i handelen – særlig forenkling av tollbestemmelsene – og investeringer.

Den internasjonale investeringsavtalen MAI – som ble stoppet i døra hos Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD – risikerer å komme tilbake via WTO i årene som kommer. Når det gjelder forhandlinger innenfor rammene av allerede inngåtte avtaler, og da særlig generalavtalen om handel og tjenester, så blir den raskt presset videre. Denne avtalen, som bare nevnes i noen linjer i ministeruttalelsen, er en ren krigserklæring mot offentlige tjenester, særlig på områdene utdanning og helse. Dette ble sterkt understreket i de titalls demonstrasjonene som fant sted i Europa, og særlig i Frankrike, 10. november.

Handelen skal ikke pålegges noen begrensninger. Resultatet av dette blir en uendelig økning av transporten. Ingen i Doha spurte seg selv hvordan dette kan forenes med klodens begrensede energiressurser. I ministeruttalelsen gis det løfter om framtidige forhandlinger om miljøkonsekvensene. Men disse forhandlingene blir bare forpliktende for land som allerede har bundet seg til miljøavtaler. Derfor vil USA, som hardnakket nekter å underskrive Kyoto-protokollen og konvensjonen om biosikkerhet fra Cartagena, slippe unna videre miljøpålegg. Dette vil igjen virke som en oppfordring til andre land om ikke å undertegne multilaterale miljøavtaler.

Ikke svart-hvitt

Mange har lagt vekt på fordelen med en avtale om intellektuell eiendomsrett hva angår folkehelse og tilgang til medisiner. I Doha ble denne avtalen tolket slik at den gjør det mulig å produsere synonym-preparater. Men hva med land som ikke produserer slike, men som ønsker å importere? «Ingenting» er ordet, og uttalelsen begrenset seg til å slå fast at man må «finne en snarlig løsning på dette problemet.» Man kan være trygg på at den amerikanske og sveitsiske farmasøytiske industrien vil følge saken nøye. Men tross alt dette, er denne uttalelsen det eneste uomtvistelig positive resultatet for landene i sør.

Det vil være en feiltakelse å plassere landene i sør på den «gode» siden og landene i nord på den «onde» i alle sammenhenger. For eksempel samlet alle landene i sør, ledet av India, seg bak USA mot EU for å forhindre ethvert framskritt når det gjelder sosiale og økologiske normer, fordi de ser på dette som eksporthindringer, og det på et tidspunkt hvor høy utenlandsgjeld tvinger dem til å skaffe inntekter i fremmed valuta for enhver pris.

Inntekter i fremmed valuta – det er jo også det eneste målet for den strukturtilpasningen som Verdensbanken og det internasjonale pengefondet IMF pålegger gjeldstyngede land. Låntakerlandene må stadig eksportere mer for å kunne betale renter og avdrag på lånene sine. Landene blir dermed tvunget til å legge om jordbruket og utpine naturressursene sine for å eksportere. Alt sammen på bekostning av produksjon for lokalt forbruk, og med et ødelagt miljø som resultat.

I mange tilfeller er dette stikk i strid med sunn fornuft, som i Brasil der regjeringen kjemper for en åpning av det europeiske markedet for matvarer mens 60 millioner brasilianere lider (og enkelte dør) av underernæring.

Det er forståelig at begrepet matvaresikkerhet ikke vinner gehør i disse landenes regjeringer. Særlig ikke fordi EU, under press fra Frankrike, forsvarer eksportsubsidiene sine (en handelsform USA også nytter, bare med andre midler). Disse subsidiene er ren premiering av intensivt landbruk, og dermed en undergraving av bønder som driver på bærekraftig måte, både i sør og nord.

Det vi kan lære av dette, er at interessene til samfunnene i sør ikke nødvendigvis er identiske med de standpunktene regjeringene i disse landene inntar, fordi myndighetene er bundet på hender og føtter av IMF. Derfor er de ofte ikke annet enn talsmenn for de rike, lokale eksportbedriftene og for de multinasjonale firmaene som har investert i landene deres.

En annen ting vi kan lære, er at en sletting av u-landenes offentlige gjeld er den eneste måten å lette eksportpresset på. U-landenes økonomi kunne dermed orienteres mer mot de interne behovene, særlig på matvareområdet, med innføring av sosiale og økologiske normer uten av den grunn å bli anklaget for proteksjonisme.

Vestlig proteksjonisme

Ord som proteksjonisme og frihandel har ikke fått noen mer presis tolkning enn ordet terrorisme. Etter å ha beskrevet demonstrantene i Genova som et «oppsop av slyngler,» uttalte George W. Bush at «alle som er imot frihandel, er imot de fattige.» Denne evangeliseringen minner om den fanatiske iveren til den britiske industrimagnaten og første guvernøren i Hong Kong, sir John Bowring: «Jesus Kristus er frihandel; frihandel er Jesus Kristus.»

Dette sa han i England på 1840-tallet, under liberalismens sterkeste periode, i en argumentasjon mot vernelovene for hvete som til slutt ble opphevet i 1946. Men kolonien India, som kunne ha utkonkurrert Englands tekstilindustri, fikk ikke nyte godt av denne handelsfriheten, noe som bidro til å ødelegge industrien i landet. La oss få minne om hva Ghandi sa om dette emnet da han ble fengslet i 1942: «Det kan aldri herske likhet og frihet mellom to partnere med ulik styrke.»

To tall sier mye om innholdet i «frihandelen.» De rike, kapitalistiske landene bruker årlig 360 milliarder dollar til å beskytte landbruket sitt, og 450 milliarder dollar på beskyttelse av industrien sin, altså 810 milliarder dollar til sammen. Dette dreier seg ikke om engangssummer, men om et permanent eldorado. Hvordan kan man være skinnhellig nok til å skryte av de paradisiske virkningene av fri handel ansikt til ansikt med en statlig intervensjonisme som gir seg utrykk i slike astronomiske subsidier?

George W. Bush vurderte å stenge det amerikanske markedet for metallprodukter fra Asia og Øst-Europa for å berge amerikanske stålprodusenter. Joseph Stiglitz går til roten av problemet når han kommenterer dette på denne måten: «Man kan ikke unngå å begynne å lure når noen sier til deg at han er for frihandel og markedsøkonomi, og så forteller at han vil opprette et stålkartell.»

De ovennevnte 810 milliarder dollar er bare en del av de rike landenes proteksjonistiske system. Det amerikanske handelsdepartementet og dets avdeling av økonomisk spionasje (inklusive Echelon-systemet og National Security Agency) stimulerer overenskomster mellom grupper som offisielt konkurrerer med hverandre, for at disse skal kunne erobre utenlandske markeder. De andre i-landene, som samler hovedkontorene til verdens to hundre viktigste firmaer, opererer på samme måte.

Før møtet i Doha uttalte Verdensbanken at oppheving av alle hindre for verdenshandelen vil øke verdens rikdom med 2.800 milliarder dollar innen år 2015, og løfte 320 millioner mennesker ut av fattigdommen. Uten å stoppe opp ved det tilfeldige i slike tall, vil vi nevne, slik den sveitsiske økonomen Paul Bairoch har vist i sine arbeider, at det ikke fins noen historisk sammenheng mellom økning i handelen og økning i verdens rikdom.

Hvis vi fjerner alle handelshindringer, vil det i så fall svekke makten til de to hundre transnasjonale selskapene som dikterer loven i verden? Konkurranse dreper konkurranse, på samme måte som en kapitalist utkonkurrerer en annen. Konkurranse og monopol er ikke motsetninger, monopolene er en del av selve konkurransen.

Gjengitt med tillatelse av Le Monde Diplomatique. Oversatt av Ole-Jacob Christensen.

---
DEL

Legg igjen et svar