Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Jersey – mørkets hjerte

VARSLING: Dobbeltroller med politikere, reguleringsmyndigheter og bankdirektører er vanlig på Jersey. Vi bringer her en personlig varslerfortelling om kampen mot skatteparadiser og korrupsjon.

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

Januar 1996,
Saint Helier, Jersey

Det begynte med en oppringning fra London i halv elleve-tiden en kveld i januar. Michèle tok telefonen: «Det er en journalist fra Wall Street Journal. Han heter Michael Sesit.»

Det var ikke uvanlig at journalister ringte meg hjemme på kveldstid. Jeg var statstjenestemann, og det å snakke med journalister var en del av jobben. Men Sesit ba ikke om en kommentar. Han undersøkte en forbrytelse og mente at mitt departement var involvert.

Sesits historie var grei nok: En Jersey-basert bank med navn Cantrade Private Bank – en underavdeling av Sveits’ største bank, Union Bank of Switzerland (UBS) – hadde tilsynelatende brutt føderale amerikanske lover ved å samarbeide med valutaselskapet Anagram på Jersey. De hadde misligholdt kunders konti (såkalt churning), underslått og opptrådt falskt. 84 investorer var gått til gruppesøksmål mot banken og valutahandleren, men hadde i to år bare møtt motstand hos regulerende og juridiske myndigheter, som trenerte saksgangen.

Sesits spørsmål til meg var enkelt: Hvordan kunne Robert John Young, Anagrams direktør og eneste ansatte, hjemmehørende i Storbritannia, ha fått leie leilighet på Jersey med den begrunnelsen at han ble regnet som en «viktig ansatt», slik Jerseys husleielovgiving krevde? For ifølge Sesit var slike tillatelser strenge, beregnet på å begrense innvandring. Saker med «viktige ansatte» ble forhandlet med arbeidsgiverorganisasjonene via mitt kontor.

Han kunne også fortelle at Jerseys finans- og økonomikomité, med ansvar for de relevante embetsmenn og kontorer for forretningsdrift og husleielovgivning, var innvilgende instans for søknader fra innvandrere om leie av boligeiendommer på øya. Komiteen hadde nektet å samarbeide med saksøkernes jurister. Sesit sa at man til tross for forespørsler fra mer enn 80 investorer som mente de var offer for kriminell valutahandel mellom Anagram og Contrade, hadde finanskomiteen nektet å undersøke bankens rolle.

han trodde jeg var delaktig i en større konspirasjon for å tåkelegge etterforskningen.

Sesits fortelling sjokkerte meg.

Navnet Robert John Young var ukjent for meg, og jeg hadde ingen anelse om at banken Cantrade skulle være innblandet i noen antatt svindel. Saint Helier er et lite sted på Jersey, og mitt kontor var i hjertet av statsapparatet, så Sesit mente det var usannsynlig at jeg skulle være ute av stand til å svare på spørsmålene hans. Han sa rett ut at han trodde jeg var delaktig i en større konspirasjon for å tåkelegge etterforskningen. Vi ble enige om at jeg skulle se på saksmappene neste dag. Hvis dette styrket hans mistanke, lovet jeg å gi ham ærlige svar. Vi avtalte at han skulle ringe meg tjuefire timer senere.

Siktet for svindel

Grytidlig neste morgen var jeg på kontoret for å sjekke saksmappene. Til min forskrekkelse bekreftet de Sesits fortelling. Det var ikke foretatt bakgrunnssjekk av Robert John Young. Anagrams lisens for å drive forretning uten en lokal direktør bosatt på Jersey var irregulær og et klart brudd på retningslinjene for slik aktivitet.

Youngs tillatelse til å leie bolig under henvisning til kategorien «viktige arbeidstakere» i boligloven gikk imot rådende politikk, da Young var selvstendig valuta-trader og ikke ansatt av noen større bank eller finansiell operatør.

En dømt svindler, kjent for britiske myndigheter, var innvilget lisens til å drive valutahandel

Jo mer jeg gravde meg ned i saken, jo verre ble den. President for finanskomiteen og ansvarlig for øyas reguleringsmyndighet, senator Pierre Horsfall, hadde vært direktør for Contrade-banken fra 1987 til desember 1990 – en periode med mange tilfeller av svindel innen valutahandel. Senator Reginald Jeune, president for øyas policy- og ressurskomité, og de facto Jerseys statsminister, var også partner i advokatfirmaet Mourant du Feu & Jeune, som representerte Contrade og UBS i forhandlinger med øyas reguleringsmyndigheter.

Morgenen etter at Sesit hadde ringt, tok jeg kontakt med en bekjent i Financial Services Authority (FSA, nå Financial Conduct Authority) i London og gjorde en uformell henvendelse om bakgrunnssjekken av Robert John Young.

Deretter tok jeg kontakt med registreringskontoret og boligkontoret. Sistnevnte kunne bekrefte at alle søknadene var behandlet av Jerseys sjefsrådgiver Colin Powell, øyas ledende statstjenestemann.

FSA ringte meg tilbake to timer senere for å bekrefte at Young tidligere var siktet for svindel og for å ha gitt villedende opplysninger til investorer. Hadde man fulgt retningslinjene med bakgrunnssjekk, ville det vært uaktuelt å innvilge ham lisens for å drive valutahandel på Jersey.

Det som gjør skatteparadiser ulikt fra andre kriminelle nettverk, er at politikere og myndigheter, inkludert ledende aktører i rettsvesenet, er delaktige i den kriminelle praksisen slik det er avslørt i Panama- og Paradise Papers-lekkasjene fra 2016 og 2017

Skatteparadiset Jersey

Den lille øya Jersey har dominert verdens finansielle tjenester i offshoremarkedet siden 1970. På indeksen for finansiell hemmelighold (2018) var Jersey blant de 20 verste. I 2019 var Jersey blant de ti verste i Tax Justice Networks (TJNs) skatteparadis-indeks. TJN rangerer verdens skatteparadiser når det gjelder deres åpenhet om skattesvindel. Indeks for finansiell hemmelighold rangerer lovgivingen om landenes åpenhet om skjulte utenlandstransaksjoner. Se også www.taxjustice.net Kombinasjonen av småøy- lukkethet og skatteparadis er helt avhengig av et strengt, lovfestet hemmelighold som siden 1970 har fremmet en omfattende, skjult sfære – like omfattende som noe mafianettverks hemmelighold – med strenge taushetslover.

Falske opplysninger til investorer

Ved lunsjtider hadde jeg fått nok opplysninger til å kunne bekrefte at det Sesit hadde fortalt kvelden før, var riktig. En dømt svindler, kjent for britiske myndigheter, var innvilget lisens til å drive valutahandel i Saint Helier. Han hadde fått leie bolig til tross for at han ikke oppfylte kravene i boligloven. Han hadde gitt falske opplysninger til investorer.

Da investorene oppdaget at de var svindlet for millioner av dollar, hadde Jerseys finansmyndigheter avslått å etterforske svindelen. I stedet hadde de bedt Cantrades revisor Coopers & Lybrand (nå en del av av PricewaterhouseCoopers – et av «de fire store» revisjonsfirmaene) om å foreta en begrenset gjennomgang av banken. De unnlot riktignok å gi direktiver om «innhold, retning, type og omfang» av gjennomgangen.

Før jeg gikk til lunsj, stakk jeg hodet inn døren til sjefsrådgiver Colin Powells kontor for å fortelle at jeg hadde drøftet Young/Contrade-saken med en Wall Street Journal-journalist. Han bleknet umiddelbart, og stemmen hans sprakk.

Jeg dro hjem for å snakke mer med Michèle. Sesit ringte for andre gang samme kveld, og vi ble enige om å samarbeide om videre undersøkelser.

Investorene ble heller ikke fortalt at traderen hadde avtale om å dele fortjenesten med den sveitsiske banken som tok hånd om pengene deres.

Hjemmet vårt ble ransaket

Michael Sesit

Michael Sesit var to dager på Jersey og intervjuet Powell og Pierre Horsfall. Min jobb gikk ut på nettopp å arbeide med internasjonale medieforespørsler, slik at dette var noe jeg kunne gjøre uten å bryte med de strenge embetsmessige reglene for konfidensialitet. Likevel gjorde mitt åpne samarbeid med undersøkende journalister og dermed brudd på omertàen –  at temperaturen i avdelingen steg til et faretruende høyt nivå. Ledede politikere ekskluderte meg fra samtaler som jeg ellers naturlig ville vært med på, og Powell gikk til angrep på meg hver gang han fikk anledning til det. På vei til kontoret en morgen fikk jeg vite av en kollega ved riksadvokatens kontor at man var i ferd med å utstede en fullmakt til å ransake hjemmet vårt. Alt ble gjort for å tvinge meg til retrett.

Åtte måneder senere ble Sesits artikkel publisert i Wall Street Journal. Overskriften lød: «Offshore hasard: Jersey ikke akkurat himmelen for valutainvestorer» og ble viet en spalte på førstesiden, ytterligere to på neste side, og hele fire på side 8, i både den europeiske og den amerikanske utgaven av avisen. Innledningen til Sesit var som følger:

«[D]ette er noe annet enn en uheldig sak om fond. I stedet for å bli advart om økende tap av valuta-traderen som håndterte pengene deres, ble investorene gitt rapporter om vedvarende vekst. Investorene ble heller ikke fortalt at traderen hadde avtale om å dele fortjenesten med den sveitsiske banken som tok hånd om pengene deres.»

Utover valutasvindelen beskrev artikkelen også rolleblandingen hos ledende politikere som også var direktører i banker som de hadde reguleringsansvar overfor:

Avdøde senator Reg Jeune, tidligere president i finanskomiteen og partner i Cantrade.

«Mr. Horsfall var Cantrade-direktør fra 1986 til 1990. Tidligere president i Finans-og økonomikomiteen, Reg Jeune, er konsulent og tidligere partner i Cantrades advokatkontor. Begge er senatorer i Jerseys parlament. Denne typen dobbeltrolle med politikere, reguleringsmyndigheter og bankdirektører er vanlig på Jersey. For fem år siden satt senator Jeune i styret for 36 selskaper mens han ledet Jerseys mektigste parlamentskomité, viser regjeringsdokumenter.»

For mange jerseyboere var slik konfliktfylt rolleblanding normalt. Artikkelen fortsetter: «Senator Jeune sier at til tross for at han egentlig synes folk som representerer kontrollerende myndighet, ikke burde sitte i styret til finansinstitusjoner, er ‘forholdene på øya åpne og transparente. Det er en liten øy der alle vet hva alle gjør, så man har aldri følt at det var nødvendig å endre ting’.»

Tidligere senator Pierre Horsfall og Cantrade-direktør.

Men slik var det altså ikke. Jeg hadde ved gjentatte anledninger, som økonomisk rådgiver og sekretær for øyas arbeidsgruppe for regulering av finanstjenester, kritisert disse forholdene. Og jeg kjente mange embetsmenn som mente det samme. Jeg hadde også ytret meg kritisk til om folk som Horsfall og Jeune var kompetente til å regulere internasjonale banker. Wall Street Journal-artikkelen siterer en embetsmann i siste avsnitt:

«Jersey styres av en gruppe som, selv om de utgjør en sosial og økonomisk elite på øya, stort sett er småbedriftseiere og bønder som plutselig sitter og regulerer en industri med milliarder av dollar. ‘I det store og hele’, sier embetsmannen, ‘er de på veldig dypt vann.’»

Det var jeg som var den anonyme embetsmannen i Sesits arikkel, og øyas ledende politikere og tjenestemenn, inkludert Colin Powell, var klar over dette. I realiteten var Wall Street Journals (WSJ)artikkel min avskjedssøknad. Jersey er en liten øy der varslere ikke hadde noe sted å gjemme seg. Og taushetsplikten, omertà, stakk dypt.

Mediestorm

Om morgenen 17. september 1996 satt jeg på kontoret og arbeidet i det stille mens mediestormen raste i korridorene utenfor. I årtier hadde øya unngått internasjonale skandaler, men dagens førsteside av Wall Street Journal var umulig å bortforklare. En større skandale ville ramme ledende politikere og embetsmenn, og ikke noe PR-apparat var etablert for å håndtere et slikt omdømmemareritt. Og tilsynelatende visste ingen hva man skulle gjøre.

Øya hadde klart å opparbeide seg et ufortjent godt renommé som redelig finansoperatør. Men følgende sitat fra en oppfølgingsartikkel i WSJ tilsa noe annet:

«Det avgjørende er at Jersey så langt har mislykkes i å opptre som en god reguleringsmyndighet og at internasjonale investorer ikke har fått den beskyttelsen de med all rimelighet kunne forventet av et etablert finanssenter, sier en ledende tjenestemann.»

Mens konsulenter ble hastetilkalt fra London for å gi råd i de mørke PR-kunster, satt jeg på kontoret og ventet på at øksen skulle falle.

I de påfølgende ukene ble situasjonen forverret. The Observer, en av Storbritannias ledende søndagsaviser, publiserte en lengre artikkel som spant videre på WSJs avsløringer. De siterte John W. Moscow ved påtalemyndigheten i New York, som uttalte:

«Jeg har erfart, med både Jersey og Guernsey, at det ikke har vært mulig for USAs myndigheter å samle bevis for å anmelde kriminalitet. I en sak der vi sporet penger fra Bahamas gjennom Curaçao, New York og London, stoppet papirsporene i Jersey.»

Moscows kommentar knuste Jersey-regjeringens påstand om at de var transparente og samarbeidsvillige i sin omgang med reguleringsinstitusjoner og etterforskere fra andre land. Han torpederte også påstanden om at Jersey kom bra ut sammenlignet med andre finanssentre offshore: «Det er uakseptabelt at disse britiske områdene opererer som baser for transaksjoner som ikke engang ville vært beskyttet av hemmelighetskravene til sveitsiske banker.»

Historien spredte seg i internasjonale medier: «Jerseys regjering trukket inn i bankskandale» (The Observer); «Skandale ryster Jersey» (Offshore Financial Review); «Dommedagsprofeter samler seg om truet øy» (Financial Times) osv.

Mens konsulenter ble hastetilkalt fra London for å gi råd i de mørke PR-kunster, satt jeg på kontoret og ventet på at øksen skulle falle.

Colin Powell

Press for å si opp stillingen

Det var ikke før midt i oktober, en måned senere, at Colin Powell oppsøkte meg på kontoret. Hadde jeg planer om å si opp? ville han vite. Jeg minnet ham på at jeg var fast ansatt, og at jeg hadde holdt ham løpende informert om Wall Street Journals forespørsler. Hadde han planer om å si opp? spurte jeg, og pekte på at det i Wall Street Journal-artikkelen ble hevdet at han var ansvarlig for å ha «manøvrert Youngs boligsøknad gjennom byråkratiet og hadde gitt begrunnelsen for å gi ham lisens for å drive valutahandel».

Powell visste at jeg hadde handlet helt i tråd med min rolle som økonomisk rådgiver og ikke kunne bli oppsagt. Jeg, på min side, visste at Powell og andre kunne gjøre livet mitt til et sant helvete – det er få som opptrer mer bøllete enn den mektige britiske eliten når den konfronteres med egne feil. Jeg hadde forberedt meg på å dra, men det skulle være på mine betingelser. Michèle hadde født vår andre sønn, Elliot, bare en uke før konfrontasjonen med Powell, og jeg så ingen grunn til å forhaste meg.

Jeg sa opp fjorten måneder senere, i januar 1998, og forlot øya med familien etter å ha sittet ut den seks måneder lange oppsigelsestiden.

Jeg har lært mye av å arbeide med å avsløre hva som skjer i skatteparadiser, og med taushetslovgivning fra innsiden:

For det første kan du ikke forvente sympati fra kolleger eller ledelse. Noen vil kunne sympatisere med deg «i prinsippet», men de vil aldri risikere jobben for din sak. Det å dele bekymringer med avdelingsledelsen er ikke alltid mulig. I mitt tilfelle var dette dømt til å mislykkes, siden Colin Powell besatte begge rollene. Kolleger behøver ikke å være personlig involvert i korrupsjon, men kan ha blitt dratt inn i det som har foregått, og kan være lite interessert i å stille ubehagelige spørsmål om kundenes planer.

For det andre må du forvente deg rå behandling fra arbeidsgivere hvis arbeidsmodell er å hemmeligholde. De vil ta i bruk ekstreme metoder for å straffe deg og for å advare andre mot å gjøre noe lignende som du har gjort. I det minste må du forvente at du og familien, kanskje også dine venner, vil bli utstøtt – og ta konsekvensene av at det ikke er mulig å få seg noen ny jobb.

EUs lover for varslervern av 2019 MÅ innføres i alle skatteparadiser og områder med taushetslover, og de må gjelde i alle territorier.

For det tredje er det naivt å tro at politi og myndigheter i skatteparadiser vil foreta seg noe annet enn å lukke øynene for finansielle lovbrudd – de vet at deres muligheter til forfremmelse avhenger av at de gir inntrykk av å være aktive, men samtidig foretar seg minst mulig. De vil gjerne gjøre et nummer av å avsløre narkotikahandel eller finansiering av terroraktiviteter, men ellers vil de lukke øynene for alt som foregår.

Det samme gjelder lokale medier. De er som regel fanget i avhengigheten av reklamekroner fra lokale banker og advokatkontorer.

Og til slutt kan du forvente at avstanden mellom deg og de fleste av dine slektninger og tidligere venner og bekjente vil øke. De fleste vil holde en lav profil, og bare et mindretall vil forstå at du har satt ansvarsplikt og prinsipper foran personlig forfremmelse og sikker inntekt. En London-korrespondent for Le Monde var blitt fortalt av en Jersey-mann at jeg var en «forræder»: Jersey-mannen var min bror.

Hva kan man gjøre for slå tilbake mot denne taushetskulturen, omertàen?

For det første må EUs lover for varslervern av 2019 innføres i alle skatteparadiser og områder med taushetslover, og de må gjelde i alle territorier. Post-brexit-Storbritannia må tvinges til å vedta tilsvarende lovgivning. Dette kan være ett av mange krav som stilles til britiske banker eller advokatkontorer som ønsker adgang til Europas finansmarkeder.

Finanssektoren vil trenge økonomiske insentiver for å motivere interne varslere. Ideelt sett vil man måtte basere seg på avgifter rettet direkte mot sektoren. Belønning for varsling må gis direkte til varsleren for å trygge vedkommendes økonomisk fremtid.

Ideelle organisasjoner som arbeider for å sikre varslere, bør se på behovet for varslere i finanssektoren, og spesielt i skatteparadiser og små øystater. Slike steder har sjelden noe velutviklet sivilsamfunn som kan gi støtte, noe som gjør at varslere ikke får hjelp mot hevn og karakterdrap.

Og til slutt: Gravejournalister må grave dypere i bankenes, advokatenes og skatterådgivernes praksis. Deres praksis har gjort global korrupsjon mulig. De må ha et nært samarbeid med varslere for å avsløre en slapp profesjonell praksis og praksis som åpner for korrupsjon. Varslerne må bli anerkjent som det de er: helter i førstelinjen i kampen mot ødeleggende og destruktive former for korrupsjon.


Dette er et forkortet kapittel fra en kommende bok fra Springer Press av lederen for Tax Justice Network, John Christensen. Gjengitt med tillatelse.

Sivilsøksmålet i New York

For å unngå 36 måneders uthaling fra Jersey-myndighetenes side forsøkte investorenes advokater å omgå øyas domstoler og gå til sivil rettssak ved Southern District Court i New York. Anklagen var rettet mot den sveitsiske bankgiganten UBS ved deres Jersey-baserte avdeling Cantrade, samt valutahandler Robert John Young og revisorselskapet Touche Ross, «for konspirasjon, svindel, for å ha gjennomført fiktive valutatransaksjoner, manipulert konti (churning), skjult tap, for kickbacks, tyveri og svik». I anklagen ble det hevdet at man hadde brutt USAs mektige RICO-lov, en føderal lov som gir utvidet straff for kriminelle handlinger utført i forbindelse med en kriminell organisasjon. I den medfølgende stevningen som ble presentert for New York-domstolen, hevdet klager at det ikke ville være mulig å få en rettferdig rettssak i Saint Helier, siden øya var gjennomsyret av «nepotisme, fordommer og inkompetanse». Sivilsøksmålet i New York satt UBS under et enormt press på en tid da bankens amerikanske datterselskaper planla å kjøpe en større amerikansk formuesforvalter. De innså antagelig at en RICO-sak ved domstolen i New York ville få alarmen til å gå hos USAs mektige sentralbank. USB hadde alle mulige grunner for å motsette seg at saken kom opp i New York. Deres amerikanske advokater fikk medhold i at saken skulle opp for Jersey Royal Court-domstolen. Og det var der den endelig ble reist, våren 1998. Stilt overfor anklagen om å ha kommet med villedende uttalelser, innrømmet Cantrade fire tilfeller av falske uttalelser. Robert John Young og Touche Ross’ revisor Alfred Williams ble begge funnet skyldige i falske og villedende uttalelser til investorer og idømt fengselsstraff. Cantrade ble ilagt en bot på 3 millioner pund og dømt til å betale saksomkostninger. Men til tross for internasjonal omtale av systematiske feil som hadde gjort det mulig for Robert John Young å drive valutahandel, ble ikke dette etterforsket. Rolleblandingen der politikere også hadde styreverv, ble rett og slett ikke skikkelig undersøkt. Reguleringsmessige og juridiske svakheter som førte til to års utsettelse i saken mot Cantrade og dens sveitsiske eierselskap UBS, ble oversett. Elitens interesser vant, og systemisk risiko ved skatteparadiser ble ignorert.

John Christensen
Tax Justice Network.

Relaterte artikler