Jernrøret i rosebuketten

Nok en gang har en russisk journalist blitt utsatt for mordforsøk. Denne gangen tier vi ikke. Og kanskje har makten begynt å lytte.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Elena Milashina er tidligere kollega av Anne Politkovskaja og journalist i Novaja Gazeta, en av de få uavhengige avisene i Russland. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Moskva, Russland. Natt til 6. november ble journalisten Oleg Kasjin fra businessavisen Kommersant banket opp av to ukjente gjerningsmenn. Overfallet ble filmet av overvåkingskameraer i bakgården der han bor. Tusenvis av internettbrukere, også utenfor Russlands grenser, har sett hvordan de to venter på Kasjin, hvordan de sparker ham og hvordan de i løpet av 80 sekunder rekker å slå ham 56 ganger.

Oleg Kasjins far, som bor i samme leilighet, følte seg urolig morgenen etter. Han gikk ut av porten og fikk øye på en blodpøl og noen røde roseblader. Han visste ikke da at dette var sønnens blod, og at rosebladene var fra en bukett som gjerningsmennene hadde brukt til å skjule et jernrør.

De slo Kasjin i ansiktet med dette jernrøret, så han brakk kjeven på flere steder og pådro seg hjernerystelse. De slo ham over fingrene så en av fingertuppene revnet og flere ledd brakk. De slo ham over beina. De slo ham i ansiktet for at han ikke skulle snakke. Over hendene så han ikke skulle kunne skrive.

Det finnes et ordtak som sier at journalister mates med bein. Det var derfor de ødela beina hans også. For Kasjin er journalist.

Skrev for forretningspressen

Det var vanskelig å fortelle kollegene mine om dette barbariet. De jobbet hardt med å finne en grunn, å prøve å forstå hvorfor det hadde skjedd.

– Jobber han i Tsjetsjenia?, spurte en kollega fra New York Times på telefon.

– Driver han med granskende journalistikk?, sa en håpefull Spiegel-korrespondent.

– Kjenner du ham i det hele tatt?, var spørsmålet fra The Guardian.

Nei, folkens. Oleg Kasjin jobbet ikke i Tsjetsjenia, og han drev ikke med granskende journalistikk. Jeg kjenner ham ikke personlig.

Men jeg visste hvem han var. På den populære bloggen sin skrev han om slike som jeg skriver om – journalister og menneskerettsforkjempere. Han skrev med en viss overbærenhet, for ikke å si avsky. Idoler som den drepte Anna Politkovskaja beskrev han nesten som tapere eller ulykkesfugler.

Kasjin var en representant for forretningspressen. Den er forretningsmessig på alle måter. I 90 prosent av denne delen av pressen skrives det om forretninger. De resterende delene av livet – politikk, samfunn og tilsvarende – står for de resterende ti prosentene, og beskrives på en tørr, forretningsmessig måte i et kort, nyhetspreget format. Objektivistisk journalistikk. Elitistisk, fordi denne delen av pressen leses av sjefene for Rosneft og Gazprom.

I Russland er det for tiden kun én uavhengig samfunns- og politikkavis og et par magasiner som gjenstår. Mot denne dystre bakgrunnen kan man få inntrykk av at selv journalistene i forretningspressen er ganske kritiske. Men ikke til den grad at de går rundt og frykter et jernrør gjemt i en rosebukett. Oleg Kasjin fryktet ikke.

Men det burde han kanskje gjort. Vi jobber jo i et land som hvert tiende år begraver 200 journalister! Bare i min avis ble seks korrespondenter drept på ti år. Ingen av disse mordene ble etterforsket nøye nok til å frembringe noe resultat. Denne mangelen på straff bidrar til atter nye mord. Men hvorfor har akkurat disse ti årene vært så fatale for russiske journalister?

Til krig mot det frie ord

Svaret er enkelt: Da Vladimir Putin og hans krets av veteraner fra sikkerhetsorganene kom til makten, startet de en krig mot det frie ord. Uten spesiell innsats tok de tre av de viktigste tv-stasjonene under statlig kontroll og sensur. Og i det profesjonelle samfunn oppsto et fenomen som hadde vært ukjent på nittitallet: selvsensur.

På den samme dagen som Oleg Kasjin ble overfalt, ble det kjent at Moskvapolitiet lukket saken om det bestilte mordet på Novaja Gazeta-journalist Igor Domnikov. Igor ble drept i 2000. Som med Kasjin hadde gjerningsmennene ventet på ham utenfor leiligheten hans. Han ble slått i hjel med en hammer.

I mer enn ti år har vi håpet på og jobbet for at de som beordret mordet skulle straffes. Vi kjenner navnene deres og har i mange år publisert disse navnene i oversikten over bestilte mord i vår avis. Dette har de aldri stevnet oss for.

Dette er selvsagt ikke vanlige mennesker. Sergej Dorovskoj er tidligere viseguvernør i Lipetsk fylke, i dag en relativt rik forretningsmann. Kameraten hans, Pavel Sopot, er også forretningsmann. Han jobber og bor i Moskva.

Tre ganger har etterforskningsmyndighetene åpnet saker mot disse menneskene. Siste gang var da president Dimitri Medvedev selv tok kontroll over etterforskningen av mordet. Det skjedde under et personlig møte mellom presidenten og sjefredaktøren for Novaja Gazeta.

Det hjalp ikke med presidentens innblanding. Saken mot de to som hadde bestilt mordet ble nok en gang lukket. Vi forsøkte å finne ut hvorfor, og grunnen viste seg å være grusomt banal: I løpet av det halve året som Medvedev hadde holdt etterforskningen under personlig kontroll, hadde det ikke blitt gjort noe som helst i saken. Ingenting! Han bare åpnet saken. Og lukket den. Han skrev to papirer.

Maktens fiender

Og dette er altså grunnen til overfallet på Oleg Kasjin. Og på de resterende russiske, og også ikke-russiske journalistene, som amerikaneren Paul Khlebnikov. Myndighetene har mulighet, men ingen lyst, til å finne de som dreper journalister. Ganske enkelt fordi journalistene er maktens fiender.

Og nettopp derfor har denne forbrytelsen fått slik en kraftig resonans i russiske journalistkretser. Angrepet var ikke bare mot Oleg Kasjin som person. De stoppet munnen, brakk beina og knuste fingrene på oss alle.

Ny solidaritet

Morgenen etter angrepet, utenfor det russiske politiets hovedbygning i Petrovka 38 i Moskva, stod journalister fra forskjellige redaksjoner og byttet på å holde plakaten «Oleg Kasjin er blitt banket opp. Jeg krever å at dere finner gjerningsmennene og bestillerne».

Demonstrasjonen varte i seks dager. Redaktørene fra de største avisene i Russland ble invitert på et møte med president Medvedev og presenterte et enormt antall underskrifter som krevde etterforskning. Presidenten gav en solid fordømmelse av handlingen, men gjorde også klart at denne gangen er ord allerede fattige.

Dette var en solid, stille aksjon der makten til slutt måtte bøye seg.

For første gang på ti år har det utviklet seg en fantastisk solidaritet med journalister som kjemper den pågående krigen mot maktmenneskene. I løpet av få timer forsvant sensuren i landet, og i den statskontrollerte tv-kanalen NTV ble det vist et debattprogram der sjefredaktørene for de uavhengige avisene deltok (det er jo journalistene i disse avisene som blir drept oftest). Dette er mennesker som pleide å dukke opp daglig på tv for ti år siden. Nå var deres blotte nærvær på skjermen som å reise tilbake til fortiden. Putins tv kan jo ikke vise frem disse menneskene!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke dette: Som en beroligende injeksjon hos en spesielt vanskelig pasient, eller kanskje som en liten sjanse for at makthaverne har begynt å lytte og forstå logikken i dette: Straffefrihet for gjerningsmennene utløser sinne hos folket. Sinnet utløser en vilje til å handle. Det er umulig å handle, når du er redd og stille.

Denne gangen tiet ikke journalistene stille. Og hele landet hørte på dem. ■

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

---

DEL