Jernregjeringen befaler


Historiene forteller oss at indianerne kalte toget for «jernhesten». I The Iron Ministry sitter vi i moderne, kinesiske «jerndrager».

Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 2015-07-07

The Iron Ministry
Regi og foto: J. P. Sniadecki

Siden Lumière-brødrenes Toget ankommer stasjonen (1895) har tog vært et gjennomgangsmotiv i filmhistorien, og tilbydt en bevegelig, dynamisk mise-en-scène. Både konkret og metaforisk har toget blitt brukt som en visuell figur og som et unikt romlig miljø.
I såkalte phantom rides, der filmskapere plasserte kameraer på tog i bevegelse og lot publikum få reise gjennom eksotiske landskaper, ble filmen som dokumentarisk kunstart satt i sammenheng med denne andre modernitetsteknologien. Toget, som filmen, ga mennesker nye opplevelser av tid og rom, og lot dem reise til nye steder.
I filmer som The General (Buster Keaton, 1927) og The Narrow Margin (Richard Fleischer, 1952) brukes toglokasjonens trengsel til å skape romlig komikk og spenning. Særlig Keaton så potensialet for en dynamisk slapstick.
I en film som Locomotive (Christoph Girardet og Matthias Müller, 2008) skapes en rytmisk split-screen-kollasj av kjørende tog fra found footage, der togets fysiske spor settes i musikalsk sammenheng med filmens audiovisuelle spor.
Ikke minst har toget blitt utnyttet som en intens setting der mennesker befinner seg i fysiske og emosjonelle krisesituasjoner. Bare tenk på filmer som La Bête Humaine (Jean Renoir, 1938), Emperor of the North Pole (John Boorman, 1973), Runaway Train (Andrei Konchalovskij,1985), Unstoppable (Tony Scott, 2010) og Snowpiercer (Joon-ho Bong, 2013).
Dokumentarfilmhistorien er også fylt av tog, som eksemplifisert i enestående verk som Night Mail (Harry Watt og Basil Wright, 1936), A Day Like Every Day (Kazimierz Karabasz, 1955), 89mm From Europe (Marcel Lozinski, 1993) og End (Artavazd Pelešjan, 1994).
I J.P. Sniadeckis The Iron Ministry (Tie Dao, 2014) befinner vi oss på tog fra start til slutt. Den skringrende lyden fra metall og jern er et dominerende element gjennom hele filmen, mens vi er tett på kinesere som sover, bestiller snacks og prater politikk. Lydbildet og nærbildene er nærmest like taktile, påtrengende og urolige som i George Millers Mad Max: Fury Road (2015); klippetempoet er derimot rolig, slik at filmen alt i alt får en lav puls.
Regissør og kameramann Sniadecki, som snakker kinesisk, beveger seg uten problemer gjennom togets trange og folksomme ganger, og kommer ved flere anledninger i …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)