Jernregjeringen befaler

Historiene forteller oss at indianerne kalte toget for «jernhesten». I The Iron Ministry sitter vi i moderne, kinesiske «jerndrager».

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

The Iron Ministry
Regi og foto: J. P. Sniadecki

Siden Lumière-brødrenes Toget ankommer stasjonen (1895) har tog vært et gjennomgangsmotiv i filmhistorien, og tilbydt en bevegelig, dynamisk mise-en-scène. Både konkret og metaforisk har toget blitt brukt som en visuell figur og som et unikt romlig miljø.
I såkalte phantom rides, der filmskapere plasserte kameraer på tog i bevegelse og lot publikum få reise gjennom eksotiske landskaper, ble filmen som dokumentarisk kunstart satt i sammenheng med denne andre modernitetsteknologien. Toget, som filmen, ga mennesker nye opplevelser av tid og rom, og lot dem reise til nye steder.
I filmer som The General (Buster Keaton, 1927) og The Narrow Margin (Richard Fleischer, 1952) brukes toglokasjonens trengsel til å skape romlig komikk og spenning. Særlig Keaton så potensialet for en dynamisk slapstick.
I en film som Locomotive (Christoph Girardet og Matthias Müller, 2008) skapes en rytmisk split-screen-kollasj av kjørende tog fra found footage, der togets fysiske spor settes i musikalsk sammenheng med filmens audiovisuelle spor.
Ikke minst har toget blitt utnyttet som en intens setting der mennesker befinner seg i fysiske og emosjonelle krisesituasjoner. Bare tenk på filmer som La Bête Humaine (Jean Renoir, 1938), Emperor of the North Pole (John Boorman, 1973), Runaway Train (Andrei Konchalovskij,1985), Unstoppable (Tony Scott, 2010) og Snowpiercer (Joon-ho Bong, 2013).
Dokumentarfilmhistorien er også fylt av tog, som eksemplifisert i enestående verk som Night Mail (Harry Watt og Basil Wright, 1936), A Day Like Every Day (Kazimierz Karabasz, 1955), 89mm From Europe (Marcel Lozinski, 1993) og End (Artavazd Pelešjan, 1994).
I J.P. Sniadeckis The Iron Ministry (Tie Dao, 2014) befinner vi oss på tog fra start til slutt. Den skringrende lyden fra metall og jern er et dominerende element gjennom hele filmen, mens vi er tett på kinesere som sover, bestiller snacks og prater politikk. Lydbildet og nærbildene er nærmest like taktile, påtrengende og urolige som i George Millers Mad Max: Fury Road (2015); klippetempoet er derimot rolig, slik at filmen alt i alt får en lav puls.
Regissør og kameramann Sniadecki, som snakker kinesisk, beveger seg uten problemer gjennom togets trange og folksomme ganger, og kommer ved flere anledninger i samtale med passasjerer. På den måten virker han hjemme i disse omgivelsene.
Likevel er det noe fremmedgjørende ved kameraets blikk – som om det studerer omgivelsene som noe ukjent, noe uavdekket. Filmen åpner med en mørk skjerm, for så å gi oss desorienterende ultranærbilder av togets interiør – det er som om kameraøyet nettopp har våknet opp i en snodig verden og må orientere seg i den for første gang.

Audiovisuell etnografi. Filmen springer ut fra det såkalte Sensory Ethnographic Lab, et eksperimentelt laboratorium ved Harvard-universitetet som fremdyrker forskjellige former for auditiv og visuell etnografi. Prosjektet ledes av Lucien Castaing-Taylor, som sammen med Véréna Paravel stod bak den mye omtalte Leviathan (2012).

Det er som om kameraøyet nettopp har våknet opp i en snodig verden og må orientere seg i den for første gang

The Iron Ministry minner om Leviathan i hvordan vi på en svært kroppslig måte er forankret til transportmiddelet vi befinner oss på, og hvordan de sammenpakkede og kaotiske omgivelsene strukturerer filmens form; man kjenner ettertrykkelig hvordan bildene er ? til romdimensjonene de befinner seg i, og hvordan lydbildet «angripes» og overrumples av metalliske og mekaniske prosesser.
Slik sett er dette en veldig materiell form for etnografisk dokumentarisme. Her finner du ingen fortellerstemme, og det er svært få analytiske, assosiative eller argumentative klippemønstre.
Noen få tilfeller skiller seg ut. Mot slutten av filmen klippes det brått til en svært luftig, nesten tom togvogn med trendkledde passasjerer, som kontrasterer de overfylte vognene til arbeiderklassen. Etter at en kvinne har snakket kritisk om en brutal moderniseringsprosess, klippes det direkte til boligblokker som stuer mennesker inn i en fengselsliknende formasjon.
Det er via noen få korte samtaler med enkelte av passasjerene filmen inkluderer politiske perspektiver og setter toget i en mytologisk ramme. «Jernbanen har skapt store forandringer,» sier en kvinne, «og tibetanere føler seg hjelpeløse.» Jernbanen ekspanderer stadig, og transporterer rike, mektige kinesiske gruvesjefer til Tibets hovedstad Lhasa.
Kvinnen snakker om en tibetansk profeti fra 600-tallet, som beskrev en tid hvor «jernfugler» fløy i luften, og hvor jernkledde hester galopperte gjennom landet. Når denne tiden kom, skulle tibetanere bli som maur – maur som måtte flykte fra sitt hjemland og ferdes i alle retninger. «I dag er biler som jernkledde hester,» sier hun. Da Folkets Frigjøringshær rykket inn i Tibet på 1950-tallet, skal tibetanere ha tenkt at profetien ble oppfylt. Dagens tog er «jerndrager», forteller hun videre – «jerndrager som går inn i Tibet, ustoppelige». Det er som urfolket i Amerika, forklarer hun: Deres profetier liknet. Trehjul ble erstattet av de hvites jernhjul, og deres levemåte og sivilisasjon ble totalendret.

Hun svarer at hun ikke har noen drømmejobb: «Jeg vil bare spise og sove.»

Leviathan kastet et mytisk slør over sin observasjonelle, materielle dokumentarisme gjennom sin tittel alene. The Iron Ministry – «Jernregjeringen» – har også en tittel som henspiller på det mytiske. Filmens tog blir avbildet som en materiell virkelighet, et fysisk og taktilt rom, men via samtaler med passasjerer åpner Sniadecki også opp for å se toget som en mer abstrakt og symbolsk figur som inngår i en historisk moderniseringsprosess.
Vi ser aldri disse togene stanse ved noen holdeplasser. Sniadecki filmer gjentatte ganger ut av vinduet, der verden raser forbi, før han retter kameraet mot sovende mennesker. Han merker seg en kvinne som ser ut av vinduet, og spør henne hva hun anser som sin drømmejobb. Hun svarer at hun ikke har noen drømmejobb: «Jeg vil bare spise og sove.»
I The Iron Ministry deler vi hennes erfaring. Her sitter vi på tog som aldri sover – søvnløse jerndrager som frakter trøtte mennesker til deres neste jobbøkt. Jernregjerningen befaler.


endreeid@gmail.com

---
DEL