Jernregjeringen befaler

Historiene forteller oss at indianerne kalte toget for «jernhesten». I The Iron Ministry sitter vi i moderne, kinesiske «jerndrager».

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

The Iron Ministry
Regi og foto: J. P. Sniadecki

Siden Lumière-brødrenes Toget ankommer stasjonen (1895) har tog vært et gjennomgangsmotiv i filmhistorien, og tilbydt en bevegelig, dynamisk mise-en-scène. Både konkret og metaforisk har toget blitt brukt som en visuell figur og som et unikt romlig miljø.
I såkalte phantom rides, der filmskapere plasserte kameraer på tog i bevegelse og lot publikum få reise gjennom eksotiske landskaper, ble filmen som dokumentarisk kunstart satt i sammenheng med denne andre modernitetsteknologien. Toget, som filmen, ga mennesker nye opplevelser av tid og rom, og lot dem reise til nye steder.
I filmer som The General (Buster Keaton, 1927) og The Narrow Margin (Richard Fleischer, 1952) brukes toglokasjonens trengsel til å skape romlig komikk og spenning. Særlig Keaton så potensialet for en dynamisk slapstick.
I en film som Locomotive (Christoph Girardet og Matthias Müller, 2008) skapes en rytmisk split-screen-kollasj av kjørende tog fra found footage, der togets fysiske spor settes i musikalsk sammenheng med filmens audiovisuelle spor.
Ikke minst har toget blitt utnyttet som en intens setting der mennesker befinner seg i fysiske og emosjonelle krisesituasjoner. Bare tenk på filmer som La Bête Humaine (Jean Renoir, 1938), Emperor of the North Pole (John Boorman, 1973), Runaway Train (Andrei Konchalovskij,1985), Unstoppable (Tony Scott, 2010) og Snowpiercer (Joon-ho Bong, 2013).
Dokumentarfilmhistorien er også fylt av tog, som eksemplifisert i enestående verk som Night Mail (Harry Watt og Basil Wright, 1936), A Day Like Every Day (Kazimierz Karabasz, 1955), 89mm From Europe (Marcel Lozinski, 1993) og End (Artavazd Pelešjan, 1994).
I J.P. Sniadeckis The Iron Ministry (Tie Dao, 2014) befinner vi oss på tog fra start til slutt. Den skringrende lyden fra metall og jern er et dominerende element gjennom hele filmen, mens vi er tett på kinesere som sover, bestiller snacks og prater politikk. Lydbildet og nærbildene er nærmest like taktile, påtrengende og urolige som i George Millers Mad Max: Fury Road (2015); klippetempoet er derimot rolig, slik at filmen alt i alt får en lav puls.
Regissør og kameramann Sniadecki, som snakker kinesisk, beveger seg uten problemer gjennom togets trange og folksomme ganger, og kommer ved flere anledninger i samtale med passasjerer. På den måten virker han hjemme i disse omgivelsene.
Likevel er det noe fremmedgjørende ved kameraets blikk – som om det studerer omgivelsene som noe ukjent, noe uavdekket. Filmen åpner med en mørk skjerm, for så å gi oss desorienterende ultranærbilder av togets interiør – det er som om kameraøyet nettopp har våknet opp i en snodig verden og må orientere seg i den for første gang.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.