Jernhånd eller fredsdue?

Denne uka leverte Israels statsminister Ehud Olmert sin avskjedssøknad. Palestinerne har blandede følelser overfor Tzipi Livni, som kan bli Israels nye statsminister neste år.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Israels utenriksminister Tzipi Livni, den nyvalgte lederen i regjeringspartiet Kadima, begynte forrige fredag å forhandle om å danne en ny regjering etter den hårfine seieren i primærvalget over rivalen Shaul Mofaz. De fire kandidatene var Livni, Mofaz, Meir Sheetrit og Avi Dichter.
Det ble spådd at Livni ville vinne med ti prosent ledelse, men forspranget ble bare på én prosent. Nå har Livni 42 dager på seg til å danne en ny regjering. Greier hun ikke det, vil Israel avholde valg tidlig i 2009. Da blir trolig Livni Israels første kvinnelige statsminister siden Golda Meir på 1970-tallet.

– Samme hvem som styrer

– Olmert, Livni eller Mofaz… det blir det samme. Israels statsminister vil innføre sionistiske prosjekter for å renske ut palestinernes sak, sier Jebreal Abu Kemel som bor i Gaza.

– Livni kan virke mer samarbeidsvillig i møter med palestinerne, men møtene er bare til for å få gjennom Israels budskap, at landet tar fredsforhandlinger på alvor. Ingenting vil forandre seg. Gaza vil fortsatt være okkupert, som nå, sier Abu Kemel.

I rollen som utenriksminister har Livni aldri åpent motsatt seg Ehud Olmerts politikk om beleiringen av 1,5 millioner palestinere. Samtidig har de palestinske myndighetene tatt Livni vel imot. Sjefsforhandler Saeb Erekat i den palestinske regjeringen, en av president Abbas’ seniorrådgivere, sier at han respekterer Israels valg:
– Livni har vært svært involvert i fredsprosessen, og vi tror hun fortsatt vil være fredssøkende sammen med oss.

Men i Gaza er tonen langt fra like optimistisk når det gjelder Livni. Flere ledere i Hamas har tidligere markert motstand mot både Livni og Mofaz. Som Ismail Haniya, lederen for Gaza-regjeringen som Hamas leder, uttrykker det: «både Livni og Mofaz avviser palestinernes rettigheter».

Fawzi Barhoum, en talsmann for Hamas, har i et intervju uttalt at valget av Livni «betyr at Israels aggressive politikk mot det palestinske folk vil fortsette,» og at «konkurransen på den israelske arenaen står mellom ekstremister og rasister».

Livni var imidlertid en nøkkelperson i å få til våpenhvilen under Libanon-krigen i 2006 og i å forhandle om at israelske bosettere skulle trekke seg ut av Gaza året før. Hun har ingen anklager om krigsforbrytelser hengende over seg, men mange palestinere ser negativt på henne fordi hun har militærbakgrunn. I Israel regner mange henne som Olmerts due, og navnet hennes, Tzipi (en forkortelse for Tzipora), betyr «fugl».
Kvinne i krig

Kommentator Ari Shavit i den israelske avisa Haaretz, mener «Olmerts due» nå er rede til å lede landet.
– Det som er oppsiktsvekkende med henne, er at hun på tross av kort erfaring – hun har mindre enn ti år i politikken – nå vil prøve seg på toppjobben. Hun har denne selvsikkerheten, troen på at hun har rett. Det er slående, sier Shavit til Ny Tid.

Hun mener dessuten at Livni er svært opptatt av å få til en avtale med palestinerne. Problemet er Jerusalem og flyktningene og at de hun snakker med på palestinsk side, de moderate, er uten legitimitet i den palestinske befolkningen.
– Jeg vet ikke om hun kan få til en fredsavtale med Syria, men hun må i alle fall prøve. Men hovedproblemet her er Iran som blir stadig sterkere. Jeg tror det er mer kritisk å få gjort noe med Iran enn med palestinerne. Vi kan ikke angripe Iran, men vi må få de store statene, ikke bare USA, men også Kina og Russland, til å jobbe for at Iran stopper sine atomprogrammer, mener Shavit

Staten Israel er, 60 år etter opprettelsen, fortsatt en stat som føler seg under konstant beleiring. Det foregår en pågående lederstrid i Kadima og en kamp for statsministervervet. Menn med militære utmerkelser spør seg om en kvinne som kun har løytnants grad kan lede et land i krig.

– Hun må overbevise om at hun er en sterk nok leder. De som ønsker å oppnå posisjonen som statsminister kommer ofte fra forsvarsministerposten, de må vise at de har en hard nok linje, sier Hilde Havro Lysengen som har skrevet master om israelsk utenrikspolitikk og selv jobbet ved den norske ambassaden i Tel Aviv.

– Ingen Golda Meir

Hanne Eggen Røislien, Israel-forsker og religionsviter ved NTNU, mener israelerne står i en slags limbofase i forhold til sine ledere. I et land hvor lederne tradisjonelt har vært meget sterke personligheter, når ikke Livni eller hennes rivaler, opp.
– Hun er i tillegg kvinne i et sterkt mannsdominert selskap. Man hadde jo Golda Meir, men Livni er jo ikke akkurat det samme, sier Røislien med hentydning til Israels første kvinnelige statsminister.

Golda Meir satt som utenriksminister og statsminister mellom to av Israels kriger, sjudagerskrigen i 1967 og Yom-Kippukrigen i 1973, og fikk tilnavnet «jernkvinnen» vel ett tiår før uttrykket ble festet til den britiske statsministeren Margaret Thatcher. Meirs fall var knyttet til partistridigheter rundt gjennomføringen av krigen i 1973, nok en påminnelse om den enkeltfaktoren som betyr mer enn noe annet i israelsk konflikt, forholdet til nabolandene.

Det er nettopp forholdet til Israels naboer som opptar det meste av Livnis avtalebok. Oppgavene for diplomaten Livni har først og fremst vært forholdet til palestinerne, deretter forholdet til nabolandene Syria, Libanon, og Iran. I sine ungdomsår var Livni en glødende sionist, men med årene har hun blitt mer pragmatisk. Det som virkelig plasserte henne i toppen av israelsk politikk var tilbaketrekkingen av jødiske bosettere fra Gaza i 2005. Et halvår før amerikanerne offisielt startet Annapolis-forhandlingene i november i fjor, satt Livni i hemmelige forhandlinger med palestinske toppolitikere, blant annet den senere statsminister Salaam Fayyad.
– Rent politisk tror jeg at hun er villig til å gå lengre enn det foreløpige flertallet i Knesset i forhandlinger med palestinerne, men hun er nødt til å balansere dette med ledervervet i partiet. Hvis hun går inn for store kompromisser, vil det slå negativt ut i partiet, påpeker Hilde Havro Lysengen.

Håper på Obama

Akkurat hvor langt hun vil gå, har den israelske forskeren og grunnleggeren av Israel-Palestine centre for research and information (IPCRI) Gershon Baskin noen tanker om.
– Hun har gått ut meget sterkt. Hun er veldig klar på at hun vil ha en anerkjennelse av staten Israel fra palestineres side. Samtidig vil hun ikke anerkjenne palestinske flyktningenes rett til å vende hjem til områder som i dag ligger i Israel. Her ser hun ut til å være mer hauk enn Ehud Olmert. På den annen side vil hun forhandle om Jerusalem, noe som kanskje er viktigere for mange palestinere enn flyktningspørsmålet, dette vil gjøre palestinerne mer fleksible.

Baskin mener at forhandlingene nå er meget kompliserte. Det er mange ting som må på plass for at de i det hele tatt skal være verdt det. Dessuten kan Livni ha dårlig tid. I november bestemmer amerikanerne hvem de vil ha som president, videre forhandlinger mellom israelerne og palestinerne er helt avhengig av støtte fra Washington.
– Hvem som vinner i november, er helt avgjørende. Obama gir oss nok best sjanse for å lykkes. Han har uttalt at Midtøsten fortsatt vil stå høyt på agendaen. Vinner John McCain går tidsfristen for å lykkes med forhandlinger ut når George Bush forlater Det hvite hus i januar, frykter Baskin.

– Men hvordan skal man komme seg videre? Er Livni for eksempel villig til å snakke med Hamas?

– Akkurat nå er det irrelevant. Hamas er ikke villig til å snakke med Israel. Jeg snakker med begge sider og vet hvor fastlåst det er, men de bør på sikt forsøke å snakke med hverandre. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor noen vil ha den jobben med å være israelsk statsminister, det er en forferdelig vanskelig jobb. Man må i grunnen være litt sprø for å ønske seg denne jobben, sier Gershin Baskin.

Hard linje

Den palestinske Israel-eksperten Salah Al Nami har i et intervju uttalt at «Livni har inntatt en hard linje, og hun kommer ikke til å kunne si seg enig med selv de mest kompromissvillige palestinske forhandlerne.» Han legger til at Livni flere ganger har sagt seg enig med det ultraortodokse partiet Shas – som har hatt en tilretteleggerrolle for å unngå diskusjoner om Jerusalems framtid med palestinerne.

Israelerne og palestinerne er dypt splittet i viktige spørsmål, blant dem grenseopptrekking, jødiske bosettinger på Vestbredden, skjebnen til 4,6 millioner palestinske flyktninger og Jerusalems status i framtiden.

«Livni er hard når det gjelder palestinske flyktninger. Hun er imot retten til retur, selv under ekstreme humanitære forhold,» sier Al Nami.
Palestinerne ønsker seg det arabiske Øst-Jerusalem, som Israel okkuperte under seksdagerskrigen i 1967 som hovedstad i den framtidige staten. Israel regner hele Jerusalem som den «evige, udelte» hovedstaden, et krav som ikke er anerkjent internasjonalt.

I Gaza tror mange at det snart vil bryte ut nye opptøyer mot den israelske okkupasjonsmakten, at en ny intifada er på trappene. Men det er uklart hva slags form den eventuelt vil ta.
– Livni eller ikke, faktum er at en okkupasjon finner sted, og den må ta slutt, sier en palestinsk drosjesjåfør som bare vil oppgi fornavnet sitt, Saher.

– Mange menn fra Israel har kontrollert livet og ressursene våre. La oss se hva en kvinne vil finne på, avslutter han sarkastisk.

---
DEL