Jeg anklager NSB

Her får dere historien om hvordan dere gjorde meg til bilist i en alder av 45 år, styreleder Olav Fjell, konsernsjef Einar Enger, informasjonssjef Audun Tjomsland og alle dere andre i NSB som ikke har peiling på tog.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

NSB mistet 2 millioner passasjerer i fjor. Jeg var en av dem. For halvannet år siden, i en alder av 45 år, tok jeg nemlig lappen – takket være NSB.

I min ungdom sverget jeg – i god tro – på at jeg aldri skulle bli bilist.

Jeg tenkte: Faen heller, det er altfor mange biler i denne verden, ikke minst i rike land som Norge. Bilene dreper, både ganske så åpenbart og vilkårlig i trafikken og mer subtilt ved å spy ut eksos som både astmatikere og oss andre puster inn.

Og veiene – tenkte jeg – som stadig utvides for å tekkes bilistenes bekvemmelighetskrav og dårlige tid, de legger natur og dyrkbar jord under asfalt. Ja, de tvinger så gar ofte mennesker til å flytte fra både gård og grunn.

Jeg tenkte: I det daglige livet kan jeg utmerket klare meg med sykkel, buss og trikk i byen. Og for ferier og lengre reiser? Selvfølgelig, da tar jeg toget – det mest miljøvennlige av alle transportmidler, som NSB selv liker å påpeke.

Og slik la jeg ut på livets reise som voksen for godt og vel 25 år siden – hyllet kollektivtransporten generelt og toget spesielt, mens jeg pådro meg atskillige tusenlapper i bøter fordi jeg aksjonerte mot bilismen.

Etter hvert kom kone og tre barn inn i livet mitt. Det spilte ingen rolle. Vi tok toget via Neslandsvann til Kragerø når vi skulle besøke svigermor, vi tok nattoget til Stavanger når vi skulle besøke mine foreldre, og vi tok toget til Gol, hvor vi hoppet på en ventende buss, når vi skulle på hytta på Hemsedalsfjellet.

Selvfølgelig var det ganger hvor vi så litt misunnelig på bilister som palmehelga slengte sakene sine inn i bagasjerommet og skjørte av sted til påskefjellet, mens vi med sekker på ryggen og ski og staver i alle retninger basket av gårde til stasjonen for å ta toget.

Men livet med toget gikk egentlig stort sett på skinner. Mens vi voksne kunne slappe av med ei bok eller en avis, kunne barna røre på seg når det kriblet som verst i beina, lese Donald uten å bli bilsjuk, eller sove seg gjennom lange reiser i kupeen på nattoget.

Kundekort, studentmoderasjon og grønne ruter gjorde dessuten sitt til at prisene egentlig ikke var så verst. Barna reiste gratis, og hva hadde det ikke kostet for vår skrantne familieøkonomi hvis vi skulle kjøpe bil og ha utlegg til vedlikehold og bensin?

Men så skjedde det; i løpet av siste halvdel av 1990-tallet og begynnelsen av dette århundre begynte toglivet vårt sakte men sikkert å spore av.

En dag sto det plutselig ingen buss og ventet på Neslandsvann stasjon for å frakte oss videre til Kragerø. Løftet NSB ga da de la ned Kragerøbanen holdt ikke stikk. Bussene som skulle ta over for Kragerøbanen ble stadig oftere ikke å se på perrongen når vi ankom fra Oslo. Resultatet ble ørkesløs venting på den ubetjente stasjonen.

En dag sto det plutselig ingen buss og ventet på Gol stasjon for å ta oss videre til hytta på Hemsedalsfjellet. NSB hadde forandret på togtabellen uten å samkjøre tidene med bussen. Resultatet ble at vi måtte traske med bagasje og trøtte barnebein 2-3 kilometer til Gol sentrum og vente på bussen i opptil 3-4 timer.

Så skjedde det enda flere ting: Det ble færre og færre grønne avganger med mulighet for rabatt og gratis reise for barna; det ble stadig flere stasjoner som toget kjørte forbi; det ble ikke lenger mulig å kjøpe billetter på toget – samtidig som flere og flere stasjoner sto ubemannet; det ble ikke lenger mulig å sende reisegods med toget; de gamle togene ble byttet ut med nye fancy tog med hippe navn som stadig oftere ble stående på grunn av tekniske feil; og flere og flere avganger ble sløyfet fra togtabellen.

Kort sagt ble togreisene dyrere, mer frustrerende og i mange tilfeller umulig å gjennomføre av den enkle grunn at det ikke lenger gikk noe tog.

I nesten ren trass gjorde jeg derfor forrige vinter det jeg aldri trodde jeg skulle komme til å gjøre. Jeg tok kjøretimer, gikk opp til kjørerprøven og fikk lappen. Og med lånt bil har det blitt både svigermorbesøk og påskeferie på hytta.

En siste togskanse har vi likevel hatt etter at lappen inntok vår families liv. Vi har fremdeles latt bilen stå og tatt nattoget til Stavanger for å besøke mine foreldre. Men nå har NSB altså tenkt å stenge den togdøra også: Nattogene skal legges ned.

At NSB fremdeles lurer på hvorfor folk slutter å ta toget, er en gåte. At de stadig kommer med totalt talentløse tiltak for å snu strømmen, er enda vanskeligere å forstå.

Denne uka fikk kona mi telefon fra NSB som gjennomfører en kundeundersøkelse. Og hva dreide spørsmålene seg om? Jo, hvor sannsynlig (på en skala fra 1 til 5) er det at du vil ta toget hvis vi starter opp med en ny type vogn som har tilgang til PC, Internet, telefon og gud vet hva, for en ekstra kostnad på mellom 75 og 125 kroner oppå billettprisen? Og hva synes du vi skal kalle vogna, hva med for eksempel NSB Office? Jeg for min del gir blanke i hva vognene heter eller hvorvidt togene har det ene eller det andre av dill dall for å øke den såkalte komforten under veis. Jeg er – som jeg tror de fleste andre venner av toget – kun opptatt av følgende: At det går tog dit jeg ønsker å dra, og at det er billig å reise med tog.

Inntil styreleder, konsernsjef og resten av røkla har forstått dette – og gjort noe med det – anklager jeg NSB for å ha gjort meg til en bilist – mot min egen vilje.

---
DEL

Legg igjen et svar