«Jeg vil ikke lenger se på meg selv som en jøde»

Historiker Shlomo Sand forklarer hvorfor han ikke ønsker å være jøde lenger. Hans bakgrunn er jødisk, og han ser på Israel som et av de mest rasistiske samfunnene i den vestlige verden.

Avatar
Email: shlomosand@gmail.com
Publisert: 19.08.2015

Landet jeg er statsborger av, definerer min nasjonalitet som «jødisk» under folketellinger. Det omtaler også seg selv som staten av det «jødiske folk». Det betyr at landets grunnleggere og lovgivere ser på denne staten som kollektiv eiendom for «verdens jøder» – uansett om man er troende eller ikke – i stedet for å se på det som en demokratisk, uavhengig stat for sine innbyggere.
Staten Israel definerer meg som en jøde. Ikke fordi jeg uttrykker meg med et jødisk språk, synger jødiske sanger, spiser jødisk mat, leser jødiske bøker eller gjør andre jødiske aktiviteter. Jeg klassifiseres som jøde fordi staten, via en bakgrunnssjekk av familierøttene mine, har bestemt at jeg er født av en jødisk mor – som igjen er jødisk fordi min bestemor var det, igjen takket være oldemoren min. Slik fortsetter det gjennom en endeløs rekke av generasjoner.
Dersom det bare var faren min som ble sett på som jøde, ville jeg blitt registrert som østerriker. Jeg ble født i en flykningsleir i byen Linz rett etter andre verdenskrig. Også i dette tilfellet kunne jeg har gjort krav på israelsk statsborgerskap, men allikevel: Det ville ikke ha hatt noe å si om jeg snakket, bannet, underviste og skrev på hebraisk og gikk på israelske skoler. I lovens øyne ville jeg ha vært østerriker.
Heldigvis, eller uheldigvis – avhengig av hvordan man ser på spørsmålet – ble moren min identifisert som jøde da hun kom til Israel mot slutten av 1948. På grunn av dette fikk jeg beskrivelsen «jøde» stemplet i identifikasjonspapirene mine. I tillegg – og dette kan høres paradoksalt ut – har jeg ikke lov til å opphøre å være en jøde, ifølge israelsk lov. Det er ikke et fritt valg jeg har. Min nasjonalitet kan kun endres hvis jeg konverterer til en annen religion.
Problemet er at jeg ikke tror på en høyere makt.
[…]

I løpet av første halvdel av 1900-tallet forlot faren min talmud-skolen, sluttet å gå til synagogen og ga regelmessig uttrykk for sin aversjon mot rabbier. Nå har jeg selv nådd et punkt der jeg føler en moralsk forpliktelse til å kutte bånd med den jødiske selvsentrismen. I dag er jeg bevisst på at jeg aldri har vært en ekte sekulær jøde, og skjønner at en slik imaginær beskrivelse mangler all form for gyldig grunnlag eller kulturelt perspektiv. Det er en idé som er basert på et grunt og etnosentrisk verdenssyn. Tidligere trodde jeg at den jiddiske kulturen jeg opplevde under oppveksten i min familien var et genuint uttrykk for selve den jødiske kulturen. Deretter ble jeg inspirert av Bernard Lazare, Mordechai Anielewicz, Marcel Rayman og Marek Edelmann, som alle kjempet mot antisemittisme, nazisme og stalinisme uten å pådra seg et etnosentrisk verdenssyn. På grunn av dette begynte jeg å identifisere meg som en del av en undertrykt, avvist minoritet. I godt selskap med blant annet sosialistlederen Léon Blum og dikteren Julian Tuqim insisterte jeg på å føle meg som en jøde med en identitet formet av forfølgelser, mordere, forbrytelser og deres ofre.
Nå er jeg smertefullt klar over at jeg har underkastet meg et slags troskap til Israel, blitt tatt opp i en fiktiv nasjon av forfølgere og deres tilhengere, og fremstått som en del av den eksklusive gruppen av utvalgte. Derfor velger jeg nå å fratre, og å slutte å kalle meg jøde.
Israel vil ikke endre min offisielle nasjonalitet fra «jøde» til «israeler». Til tross for dette våger jeg å håpe at jødesamfunnet, sionister som antisionister, alle som forer verdenssynet sitt med essensialistiske oppfatninger, vil respektere mitt ønske og slutte å kategorisere meg som en jøde. Men når alt kommer til alt, betyr deres syn på meg fint lite, og det betyr enda mindre hva de resterende antisemittistiske idiotene tenker. I lys av de historiske tragediene på 1900-tallet ønsker jeg ikke lenger å være del av en liten minoritet i en eksklusiv klubb som andre ikke har mulighet til å bli del av.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer