«Jeg vil ikke lenger se på meg selv som en jøde»

Historiker Shlomo Sand forklarer hvorfor han ikke ønsker å være jøde lenger. Hans bakgrunn er jødisk, og han ser på Israel som et av de mest rasistiske samfunnene i den vestlige verden.

Landet jeg er statsborger av, definerer min nasjonalitet som «jødisk» under folketellinger. Det omtaler også seg selv som staten av det «jødiske folk». Det betyr at landets grunnleggere og lovgivere ser på denne staten som kollektiv eiendom for «verdens jøder» – uansett om man er troende eller ikke – i stedet for å se på det som en demokratisk, uavhengig stat for sine innbyggere.
Staten Israel definerer meg som en jøde. Ikke fordi jeg uttrykker meg med et jødisk språk, synger jødiske sanger, spiser jødisk mat, leser jødiske bøker eller gjør andre jødiske aktiviteter. Jeg klassifiseres som jøde fordi staten, via en bakgrunnssjekk av familierøttene mine, har bestemt at jeg er født av en jødisk mor – som igjen er jødisk fordi min bestemor var det, igjen takket være oldemoren min. Slik fortsetter det gjennom en endeløs rekke av generasjoner.
Dersom det bare var faren min som ble sett på som jøde, ville jeg blitt registrert som østerriker. Jeg ble født i en flykningsleir i byen Linz rett etter andre verdenskrig. Også i dette tilfellet kunne jeg har gjort krav på israelsk statsborgerskap, men allikevel: Det ville ikke ha hatt noe å si om jeg snakket, bannet, underviste og skrev på hebraisk og gikk på israelske skoler. I lovens øyne ville jeg ha vært østerriker.
Heldigvis, eller uheldigvis – avhengig av hvordan man ser på spørsmålet – ble moren min identifisert som jøde da hun kom til Israel mot slutten av 1948. På grunn av dette fikk jeg beskrivelsen «jøde» stemplet i identifikasjonspapirene mine. I tillegg – og dette kan høres paradoksalt ut – har jeg ikke lov til å opphøre å være en jøde, ifølge israelsk lov. Det er ikke et fritt valg jeg har. Min nasjonalitet kan kun endres hvis jeg konverterer til en annen religion.
Problemet er at jeg ikke tror på en høyere makt.
[…]

I løpet av første halvdel av 1900-tallet forlot faren min talmud-skolen, sluttet å gå til synagogen og ga regelmessig uttrykk for sin aversjon mot rabbier. Nå har jeg selv nådd et punkt der jeg føler en moralsk forpliktelse til å kutte bånd med den jødiske selvsentrismen. I dag er jeg bevisst på at jeg aldri har vært en ekte sekulær jøde, og skjønner at en slik imaginær beskrivelse mangler all form for gyldig grunnlag eller kulturelt perspektiv. Det er en idé som er basert på et grunt og etnosentrisk verdenssyn. Tidligere trodde jeg at den jiddiske kulturen jeg opplevde under oppveksten i min familien var et genuint uttrykk for selve den jødiske kulturen. Deretter ble jeg inspirert av Bernard Lazare, Mordechai Anielewicz, Marcel Rayman og Marek Edelmann, som alle kjempet mot antisemittisme, nazisme og stalinisme uten å pådra seg et etnosentrisk verdenssyn. På grunn av dette begynte jeg å identifisere meg som en del av en undertrykt, avvist minoritet. I godt selskap med blant annet sosialistlederen Léon Blum og dikteren Julian Tuqim insisterte jeg på å føle meg som en jøde med en identitet formet av forfølgelser, mordere, forbrytelser og deres ofre.
Nå er jeg smertefullt klar over at jeg har underkastet meg et slags troskap til Israel, blitt tatt opp i en fiktiv nasjon av forfølgere og deres tilhengere, og fremstått som en del av den eksklusive gruppen av utvalgte. Derfor velger jeg nå å fratre, og å slutte å kalle meg jøde.
Israel vil ikke endre min offisielle nasjonalitet fra «jøde» til «israeler». Til tross for dette våger jeg å håpe at jødesamfunnet, sionister som antisionister, alle som forer verdenssynet sitt med essensialistiske oppfatninger, vil respektere mitt ønske og slutte å kategorisere meg som en jøde. Men når alt kommer til alt, betyr deres syn på meg fint lite, og det betyr enda mindre hva de resterende antisemittistiske idiotene tenker. I lys av de historiske tragediene på 1900-tallet ønsker jeg ikke lenger å være del av en liten minoritet i en eksklusiv klubb som andre ikke har mulighet til å bli del av.

Når jeg nekter å være en jøde, representerer jeg samtidig en utdøende art. Når jeg insisterer på at det bare er min historiske fortid som er jødisk, mens mitt hverdagslige liv er israelsk – og at min fremtid og mine barns fremtid forhåpentligvis skal styres av universale, åpne og barmhjertige prinsipper – går jeg imot den dominerende, etnosentriske trenden.
Som moderne historiker er min hypotese at den kulturelle distansen mellom mitt oldebarn og meg vil være like stor, om ikke større, som den mellom meg og min egen oldefar. Det er nok til det beste! Jeg lever dessverre blant mange som tror at etterfølgerne deres vil ligne dem selv på alle mulige måter. For dem er deres folkeslag evig – a fortiori et rasefolk som jøder.
Jeg er klar over at jeg bor i et av de mest rasistiske samfunnene i den vestlige verden. Rasisme finnes overalt, men i Israel er den dypt nedfelt i loven. Den læres bort på skoler og universiteter, og spres i mediene. Fremfor alt – og dette er det verste – vet ikke rasistene i Israel hva de gjør. Derfor føler jeg ikke noe behov for å unnskylde meg. Dette fraværet av behov for å svare for seg har gjort Israel til et viktig referansepunkt for flere globale høyreekstremistiske bevegelser – bevegelser med røtter i en antisemittisk forhistorie vi kjenner så altfor godt.
Det å leve i et sånt samfunn har blitt uholdbart, men jeg må også innrømme at det er like vanskelig å skape seg et hjem et annet sted. Jeg er en del av den kulturelle, språklige og begrepsmessige skapelsen av den sionistiske maskinen. Dette kan jeg ikke endre på. Ut i fra mitt daglige liv og min grunnleggende kultur er jeg israelsk. Jeg føler ingen nevneverdig stolthet over dette, akkurat som jeg ikke føler noen grunn i å være stolt av å være en mann med brune øyne og gjennomsnittlig høyde. Jeg skammer meg ofte over Israel, særlig når jeg er vitne til den grusomme militære koloniseringen over svake og forsvarsløse ofre, som ikke er en del av det «valgte folk».

Når jeg er langt borte fra Israel, ser jeg for meg gatehjørnet mitt i Tel Aviv, og gleder meg til å komme tilbake.

Tidligere hadde jeg svevende, utopiske drømmer om at en palestinsk-israeler ville føle seg like hjemme i Tel Aviv som en jødisk-amerikaner gjør i New York. Jeg ønsket at et liv for en muslimsk israeler i Jerusalem kunne være som for en jødisk-franske person i Paris. Jeg ønsket at israelske barn av kristne, afrikanske innvandrere kunne bli behandlet slik britiske barn av indiske innvandrere blir i London. Jeg ønsket av hele mitt hjerte at israelske barn kunne bli utdannet sammen på de samme skolene. I dag vet jeg at denne drømmen vil kreve enorme endringer. Jeg vet at mine krav er overdrevne og nærmest frekke, at det å i det hele tatt ytre disse ønskene blir sett på som et angrep på Israels jødiske karakter – og dermed som antisemittisme – av sionister og deres tilhengere.

Dersom vi kunne begynne å behandle israelsk identitet som politisk og kulturell i stedet for «etnisk», kunne vi kanskje også skape grunnlag for en mer åpen og inkluderende identitet. Ifølge loven er det faktisk mulig å være israelsk statsborger uten å være en sekulær «etnisk» jøde. Man kan være en del av den dominerende kulturen samtidig som man opprettholder sin egen indre kultur, man kan snakke et hegemonisk språk og samtidig kultivere et annet. Man kan ivareta flere aspekter ved livet sitt og samtidig smelte dem sammen med andre. For å kunne styrke dette republikansk-politiske potensialet er man imidlertid nødt til å forlate foreldede syn og å lære å respektere «de andre» ved å behandle dem som likestilte. I tillegg må den israelske grunnloven demokratiseres.
Og det aller viktigste, hvis noen skulle ha glemt det: Før vi begynner å argumentere for hvordan vi kan endre Israels identitetspolitikk, må vi først frigjøre oss fra den evigvarende okkupasjonen som ikke fører oss noe annet sted enn til veien mot helvete. Vårt forhold til de som er annenrangs statsborgere, henger uløselig sammen med vårt forhold til de som lever i lidelse nederst på den sionistiske redningsaksjonens rangstige. Dette er et undertrykket folk som har levd under okkupasjon i nesten 50 år. De er blitt fratatt politiske og sivile rettigheter på områder «jødenes stat» ser på som sine egne. De er stadig forlatt og ignorert av internasjonal politikk. Jeg innser i dag at drømmen min om å avslutte okkupasjonen og å kunne opprette et felleskap mellom to republikker, Israel og Palestina, var et fantasifoster som undervurderte maktbalansen mellom de to partene.
Det begynner å se ut som det allerede er for sent. Alt ser ut til å være tapt, og alle seriøse forsøk på en politisk løsning er fastlåst. Israel har blitt vant til dette, og virker ute av stand til stoppe sin egen dominans over et annet folk. Resten av verden gjør dessverre heller ikke hva som trengs. Verdenssamfunnets samvittighetskvaler hindrer det i å overbevise Israel til å gå tilbake på 1948-grensene. Israel er heller ikke klare for offisielt å innlemme de okkuperte områdene – det ville gitt den okkuperte befolkningen likestilt statsborgerskap, og resultert i en stat av to nasjoner. Israel ligner på den mytologiske slangefiguren som svelger et bytte som er for stort, men heller velger å bli kvalt enn å slippe det fri.

Betyr dette at jeg også burde gi opp håpet? Jeg føler på en dyp indre uoverensstemmelse. Jeg føler meg som en utstøtt på grunn av den voksende jødiske etnifiseringen rundt meg. Samtidig er det språket jeg snakker, skriver og drømmer på, overveldende hebraisk. Når er jeg utenlands, føler jeg en nostalgi overfor dette språket, språket som er redskapet for følelsene og tankene mine. Når jeg er langt borte fra Israel, ser jeg for meg gatehjørnet mitt i Tel Aviv, og gleder meg til å komme tilbake. Og da går jeg ikke til synagogen for å dempe savnet – bønnene der foregår på et språk som ikke er mitt, og folket jeg møter der har absolutt ingen interesse for å forstå hva det å «være israelsk» betyr for meg.
I London er det universitetene der med sine mannlige og kvinnelige studenter, og ikke de talmudiske skolene (der det ikke finnes noen kvinnelige studenter), som minner meg om universitetsområdet jeg selv jobber på. I New York er det Manhattan-kafeene, ikke Brooklyn med sine mange etniske grupper, som appellerer til meg, fordi de ligner kafeene i Tel Aviv. Og når jeg besøker de myldrende parisiske bokhandlene, tenker jeg på Den hebraiske bokfestivalen som arrangeres hvert år i Israel – og ikke på de hellige skriftene av mine forfedre.
Mitt dype bånd til dette landet ser bare ut til å fore pessimismen jeg føler overfor det. Derfor føler jeg ofte motløshet for nåtiden og frykt for fremtiden. Jeg er sliten og føler at siste rest av fornuft forsvinner fra de politiske handlingene, og at uforutsigbart søvngjengeri er alt som er igjen. Men jeg kan ikke tillate meg selv å bli helt fatalistisk. Jeg holder fast på at når menneskeheten lyktes å komme seg gjennom 1900-tallet uten en atomkrig, da er alt mulig – selv i Midtøsten.
Vi bør huske på ordene til Theodor Herzl, mannen er ansvarlig for det faktum at jeg er en israeler: «If you will it, it is no legend.»
Som en etterfølger av de undertrykte som kom seg gjennom det europeiske helvetet fra 1940-tallet uten å miste håp om et bedre liv, har jeg ikke lov til å fortvile. Derfor, for å skape en bedre morgendag, og uansett hva mine kritikere sier, fortsetter jeg å skrive.


Sand er historiker.

---
DEL