Jeg vil hjem til dyrene

Selvmordet spiller en ikke liten rolle hos kinesiske Young-moon.

A Most Ambiguous Sunday and Other Stories

Jung Young-moon

Dalkey Archive Press

USA

Mot slutten av Jung Young-moons roman Vaseline Buddha står det: «… perhaps the problem with my life was that for some time now my life has been a full-fledged fight against realism». Det er fortelleren som sier dette, og selv om det aldri blir helt klart om forfatteren og fortelleren i boken er én og samme person (eller om Young-moon ser dem slik), så gir dette korte sitatet et ganske godt inntrykk av hva Young-moon befatter seg med i bøkene sine. Samtidig mangler bøkene nesten alt som minner om konflikt, kamp, drama, konfrontasjon, krise, klimaks og antiklimaks – fortelleren (og forfatteren) unngår stort sett alltid den typen situasjoner om han kan.

Selvmordet. Dette forklarer kanskje også hvorfor han til skyr folk, særlig folkemengder, også når han befinner seg i storbyer som for eksempel San Fransisco eller Berlin, der han ofte virker totalt malplassert, nesten som fra en annen planet. Ikke på en undrende måte à la Obstfelder – snarere kjeder han seg i metropolene og nevner bare i forbifarten landemerker som Golden Gate Bridge. Og det eneste ved broen som egentlig interesserer ham, er at folk kommer dit for å begå selvmord.

Selvmordet som sådant spiller en ikke liten rolle hos forfatteren, både tankene om sitt eget eventuelle sådanne og om andre som tar sitt liv. Forfatteren Richard Brautigan, som endte sitt liv på denne måten og som helt tydelig har betydd mye for Young-moon, får mye plass. Det er lite romantikk rundt selvmordstemaet – man kunne si at behandler Young-moon det med en ekstrem grad av realisme, særlig i beskrivelsen av sine egne selvmordsplaner. Disse er rensket for alt som kan minne om ytre drama og ligger milevidt unna for eksempel Kirilovs berømte (og ekstremt fengslende) selvmord i Dostojevskijs De besatte.

Realismens problem. Er dødstrangen hos Young-moon et uttrykk for en eksistensiell kamp, for å slippe unna sin egen trykkende følelse av meningsløshet? Er det så vanskelig for ham å leve at han helst vil utslette seg selv, eller dreier det seg om hans egen kamp mot realisme? Man får tro at han mener den litterære realismen, og ikke den dagligdagse, altomfattende. Men kanskje har han begge i tankene, kanskje er de like store problemer for ham, kanskje begge disse realismeformene forårsaker stadig nye vanskeligheter for ham – både eksistensielt og kunstnerisk.

Man aner denne kampen i romanen A Contrived World. Tittelen peker mot en kunstferdig oppdiktet, ja, en kunstnerisk dyktig utført, men knapt troverdig verden – urealistisk, eller snarere antirealistisk. Det er kanskje ikke tilfeldig at Young-moon har lagt handlingen til California, en stat og et sted som i over 100 år har produsert store, forseggjorte og lite troverdige fiksjoner for massene over hele kloden.

På et punkt i fortellingen befinner Young-moon seg i Hollywood – ikke i filmbyen, men downtown, i halvslummen, ghettoen, der han med et fascinert blikk observerer ekshibisjonistene som sprader gatelangs, alle oppslukt i sin egen lille verden, sin egen fiksjon. Disse håpefulle som kom til filmbyen, men aldri slo seg opp. Man aner Young-moons beundring av deres overskridelser; disse menneskene går for langt, altfor langt – de overdriver sin egen betydning, elsker altfor åpent sin egen maske, sminke, ville klesstil, sin lyst til å gi Hollywoods glamour a big fuckin’ finger og bare leve seg selv ut mens de blir sett. Det er anti-realismens seier for verdens fortapte, engang unge, lovende.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.