Jeg vil hjem til dyrene

Selvmordet spiller en ikke liten rolle hos kinesiske Young-moon.

Kurt Sweeney
Sweeney er forfatter og litteraturkritiker.

A Most Ambiguous Sunday and Other Stories

Jung Young-moon

Dalkey Archive Press

USA

Mot slutten av Jung Young-moons roman Vaseline Buddha står det: «… perhaps the problem with my life was that for some time now my life has been a full-fledged fight against realism». Det er fortelleren som sier dette, og selv om det aldri blir helt klart om forfatteren og fortelleren i boken er én og samme person (eller om Young-moon ser dem slik), så gir dette korte sitatet et ganske godt inntrykk av hva Young-moon befatter seg med i bøkene sine. Samtidig mangler bøkene nesten alt som minner om konflikt, kamp, drama, konfrontasjon, krise, klimaks og antiklimaks – fortelleren (og forfatteren) unngår stort sett alltid den typen situasjoner om han kan.

Selvmordet. Dette forklarer kanskje også hvorfor han til skyr folk, særlig folkemengder, også når han befinner seg i storbyer som for eksempel San Fransisco eller Berlin, der han ofte virker totalt malplassert, nesten som fra en annen planet. Ikke på en undrende måte à la Obstfelder – snarere kjeder han seg i metropolene og nevner bare i forbifarten landemerker som Golden Gate Bridge. Og det eneste ved broen som egentlig interesserer ham, er at folk kommer dit for å begå selvmord.

Selvmordet som sådant spiller en ikke liten rolle hos forfatteren, både tankene om sitt eget eventuelle sådanne og om andre som tar sitt liv. Forfatteren Richard Brautigan, som endte sitt liv på denne måten og som helt tydelig har betydd mye for Young-moon, får mye plass. Det er lite romantikk rundt selvmordstemaet – man kunne si at behandler Young-moon det med en ekstrem grad av realisme, særlig i beskrivelsen av sine egne selvmordsplaner. Disse er rensket for alt som kan minne om ytre drama og ligger milevidt unna for eksempel Kirilovs berømte (og ekstremt fengslende) selvmord i Dostojevskijs De besatte.

Realismens problem. Er dødstrangen hos Young-moon et uttrykk for en eksistensiell kamp, for å slippe unna sin egen trykkende følelse av meningsløshet? Er det så vanskelig for ham å leve at han helst vil utslette seg selv, eller dreier det seg om hans egen kamp mot realisme? Man får tro at han mener den litterære realismen, og ikke den dagligdagse, altomfattende. Men kanskje har han begge i tankene, kanskje er de like store problemer for ham, kanskje begge disse realismeformene forårsaker stadig nye vanskeligheter for ham – både eksistensielt og kunstnerisk.

Man aner denne kampen i romanen A Contrived World. Tittelen peker mot en kunstferdig oppdiktet, ja, en kunstnerisk dyktig utført, men knapt troverdig verden – urealistisk, eller snarere antirealistisk. Det er kanskje ikke tilfeldig at Young-moon har lagt handlingen til California, en stat og et sted som i over 100 år har produsert store, forseggjorte og lite troverdige fiksjoner for massene over hele kloden.

På et punkt i fortellingen befinner Young-moon seg i Hollywood – ikke i filmbyen, men downtown, i halvslummen, ghettoen, der han med et fascinert blikk observerer ekshibisjonistene som sprader gatelangs, alle oppslukt i sin egen lille verden, sin egen fiksjon. Disse håpefulle som kom til filmbyen, men aldri slo seg opp. Man aner Young-moons beundring av deres overskridelser; disse menneskene går for langt, altfor langt – de overdriver sin egen betydning, elsker altfor åpent sin egen maske, sminke, ville klesstil, sin lyst til å gi Hollywoods glamour a big fuckin’ finger og bare leve seg selv ut mens de blir sett. Det er anti-realismens seier for verdens fortapte, engang unge, lovende.

Få tiden til å gå. Young-moon har også vært ute i ørkenen øst for Los Angeles sammen med sin ekskjæreste fra Korea og hennes nye fyr, en småkriminell meksikansk macho. På landstedet hennes bruker de tiden til å sove, spise, drikke, småsnakke og ta turer ut i det øde, uttørkede landskapet. Etter noen dager virker det poengløst: De slår bare i hjel tid, fyller opp tomheten ved å drikke sprit og bli såpass fulle at de glemmer det store, øde og brennhete landskapet rett utenfor døren, til alle kanter. Og likevel er det denne førhistoriske og mennesketomme settingen – og ikke Californias hypermoderne, fasjonable og turbokapitalistiske konsumsamfunn – som fenger forfatteren. Man aner at han vil vekk fra menneskene, at han drømmer om å komme seg bort fra det siviliserte og urbane. Samtidig vet han at han er tvers igjennom sivilisert og urban selv. I San Fransisco bruker han mye tid på å studere uteliggere, hjemløse, originaler, gale, halvgale, blakke, lutfattige – disse som står utenfor all rikdommen og velferden rundt seg, som har falt utenfor eller selv velger sitt utenforskap. De vandrer gatelangs, de mumler, snakker høyt, lukter vondt, skremmer folk, sover på fortau under aviser og plast, inne i busker i parker. Det er disse, og ikke millionbyen San Franciscos mange fasjonable og legendariske fasetter som suger blikket hans til seg.

Metamorfosen foregår gjennom å slite og slåss og (sk)rive seg løs fra både det eksistensielle og litterære helvetet – det vil si den altomfattende realismen.

Young-moon er på en måte blind for byens overflate, den gjør lite eller intet inntrykk på ham. Han lengter seg stadig vekk fra byens håndfaste realiteter; det eneste som virkelig treffer ham, er tåken som daglig siver inn fra nord og forvandler bylandskapet til skyer. For ham er dette et tegn på galskap, en sunn galskap, et stort, uimotståelig naturfenomen som endrer den knallharde virkeligheten til noe som stadig er i drift.

Ålreite dyr. Det høres jo ut som en klassisk modernistisk mantra: forvandling for forvandlingens skyld. Og Young-moon har også sine modernistiske helter: Kafka og Beckett nevnes ofte, og med god grunn. Den franske surrealistpoeten Paul Eluard er en annen helt og inspirator – i samlingen A Most Ambiguous Sunday finnes en større tredelt novelle, «Animal Songs of Boredom and Fury». Under tittelen står et Eluard-sitat: «The eyes of singing animals and their songs of boredom and fury have forbidden me to leave this bed. I will spend my life here.»

I motsetning til både romanene og de andre novellene i samlingen, er dødsdriften langt mindre markert: Den dystre, morbide og ofte litt oppgitte undertonen man ofte ellers finner i hans bøker, er tonet kraftig ned. Fortelleren (som fortsatt minner om Young-moon) spekulerer og tenker fritt og ledig over ting og folk, dyr og fenomener som han støter på underveis i de tre historiene.

Dyr – både fugler, katter, kaniner og hunder – spiller en stor rolle. De opptrer på like fot med mennesker som dukker opp underveis; de blir nærmest gitt samme tyngde/letthet som oss tobeinte. Fortelleren prøver stadig å sette seg inn i et dyrs måte å tenke på, men uten å trekke konklusjoner: Han tar bare for gitt at dyr, akkurat som oss, gjennomlever og bærer med seg sine store og små eksistensielle dramaer.

Nølende rebell. «I felt as if I were growing distant from anything human and gradually becoming something closer to an ape, an animal,» sier hovedpersonen. Han bor også i en hule, men gjør ikke noe stort nummer av det; ut fra fortellingen virker det som om han har kommet til at en steinaldertilværelse er det som passer ham best  Hvorfor får man ikke rede på – Young-moon forklarer i det hele tatt hva som driver hans hovedpersoner. De vokser nærmest opp fra bakken som planter, som blir til mennesker, som gradvis føler seg som dyr. Dette kan tolkes som et stort eksistensielt hopp vekk fra den virkeligheten Young-moon skriver om, et forsøk på å transcendere sitt liv, ikke gjennom selvmordet, men via en total metamorfose av sitt eget vesen, en slags frivillig regresjon der man ofrer alt det som kjennetegner et menneske, ikke minst språket.

Forvandlingen fra menneske til dyr kan tolkes som et forsøk på å transcendere sitt liv, ikke gjennom selvmordet, men ved å ofre alt det som kjennetegner et menneske.

Young-moon går her opp noen veldig gamle stier, hele veien tilbake til Ovid. Den romerske dikteren skrev om gresk og romersk mytologi, men var primært opptatt av den radikale forvandlingen, som følge av gudelig intervensjon. Hos Young-moon, derimot, foregår metamorfosen gjennom å slite og slåss og (sk)rive seg løs fra både det eksistensielle og litterære helvetet – den altomfattende realismen. Young-moon er en rebell som hater tanken på å rebellere, men som gjør det likevel, kanskje fordi han så dårlig liker tanken på den allvitende, dominerende estetikken realismen representerer: dominert av logikk og psykologisk kausalitet som Young-moon på sin vegrende måte nok ville karakterisere som kjedelig – fordi den er forutsigbar.