– Jeg vet jeg ble født i et fengsel. Og det er stort sett alt jeg vet.

TRAUME: Born in Evin er historien om en modig ung kvinne som søker sannheten om sin egen fortid.
Born in Evin Regissør Maryam Zaree
Astra Zoldnere
Zoldnere er en latvisk filmregissør, kurator og publisist.
Email: astra.zoldnere@gmail.com
Publisert: 31.08.2019

Born in Evin Regissør

Maryam Zaree

Tyskland

Første gang jeg så Maryam Zaree, var i Maxim Gorki-teatret i Berlin. I teaterstykket Denial, regissert av Yael Ronen, henvendte hun seg til sin egen mor fra scenen. Hun spurte henne hvorfor de aldri snakket om at hun ble født i det beryktede Evin-fengselet i Teheran, som siden 1972 har vært et fengsel for politiske fanger og er kjent for alvorlige brudd på menneskerettigheter. Maryam gråt på scenen. I salen gråt jeg også.

Den andre gangen jeg så Maryam, var i den emosjonelt ladede dokumentaren Born in Evin under filmens verdenspremiere på Berlinalen. Denne gangen stiller den unge skuespilleren og regissøren spørsmål ikke bare til sin tause mor, hun begir seg ut på en grundig granskning av omstendighetene omkring sin egen fødsel i et av Irans, og verdens, grusomste fengsler.

Evin er beryktet for sine tallrike henrettelser og sin brutale tortur. Her ble selv gravide kvinner og mødre hensynsløst misbrukt foran sine barn på 1980-tallet. Hittil har den iranske regjeringen vært taus om bruddene på menneskerettighetene.

Revolusjonene som gikk galt

Rundt 2010–2011 så den vestlige verden med håp mot Østen og den arabiske våren. Men framskrittet mange av oss håpet på og forventet, uteble. Regionen ble isteden kastet ut i politisk ustabilitet, islamisering og en langvarig krig i Syria. Flere tiår tidligere gikk det galt med en annen revolusjon i et annet land i Midtøsten: Iran.

Traumet hennes er ikkE personlig, men kollektivt.

Sent på 1970-tallet var mange iranere misfornøyde med sjahens undertrykkende og korrupte regime. De håpet på progressive endringer, og Maryam Zarees foreldre var blant disse. Men revolusjonen gikk ikke som de hadde ventet – sjahens monarki ble erstattet av det islamske regimet ledet av Ayatollah Khomeini, og de som opponerte mot det nye regimet, ble forfulgt. Maryams foreldre ble arrestert i 1983, og hun ble født i Evin-fengselet samme år. Historien begynner over 30 år senere, da den iransk-tyske skuespillerinnen lander med fallskjerm i et øde område og forteller: «Jeg vet jeg ble født i et fengsel. Og det er stort sett alt jeg vet.»

Skjult smerte

Men det virker som Maryam Zarees kropp vet mer om fortiden hennes enn hun selv gjør. En gang var hun på bussreise i Marokko der det ble spilt musikk over høyttalerne. Plutselig fikk Maryam et anfall av panikkangst – hun kunne ikke utstå musikken, kroppen hennes svettet og skalv av smerte. Maryam måtte be bussjåføren om å slå av radioen. Senere forklarte faren at tortur i form av musikk var vanlig i Evin-fengselet. En endeløs loop med surer fra Koranen ble spilt for fangene, og det er meget sannsynlig at Maryam ble eksponert for denne torturen som foster i morens mage, eller som baby. Selv om Maryam ikke hadde noen erindring om det, reagerte kroppen hennes på musikken der i bussen i Marokko.

Maryam Zaree

Det er mange traumatiske svarte flekker filmregissøren føler behov for å utforske i denne dokumentaren. Og Maryam er ikke alene: Traumet hennes er ikke personlig, men kollektivt. Det var mange som ble misbrukt og drept i de politiske fengslene i Iran. De tidligere fangene og barna deres deler de samme kollektive traumene, og – i likhet med andre kollektive minner – varer de i mer enn én eller til og med to generasjoner.

Et kollektivt traume

Teaterstykket Denial, der jeg så Maryam spille for første gang, handler om den perfekte historien mange pleier å fortelle om seg selv. Grunnen er enkel: De vil være som alle andre. Men Maryam velger å avdekke alt som ikke er perfekt. Moren hennes – som er psykolog med doktorgrad og lokalpolitiker i Frankfurt – reagerer ikke på datterens utfordring og forblir taus. Isteden begynner Maryam å nærme seg andre mennesker med en liknende bakgrunn, for å finne de manglende bitene i puslespillet. Hun møter psykoterapeuter, tidligere fanger i Evin-fengselet og barna deres, og ikke bare blir hun konfrontert med torturens fryktelige detaljer, misbruk og henrettelser i Irans fengsler, hun lærer også om de psykologiske mekanismene folk utvikler for å hanskes med traumatiske hendelser.

Som et eksempel har mange barn av iranske opposisjonelle blitt suksessfulle og ansvarsfulle voksne i landene de migrerte til. De vant ikke kampen i Iran, men i sine nye liv fortsetter de å bevise at foreldrenes idealer var riktige.

Born in Evin er strukturert som en politisk, psykoterapeutisk økt. Mot slutten av dokumentaren bryter Maryams mor endelig sammen og åpner opp om de psykologiske mekanismene hun benytter for å klare seg.

Å komme til Tyskland som enslig mor var en stor utfordring i seg selv. Hun ønsket å starte et nytt liv, få en god utdannelse og en god jobb, gjøre framskritt. For å kunne klare denne oppgaven måtte hun glemme. Men traumer forsvinner ikke. Den kinesiske filosofen Konfucius sa en gang: «Studer fortiden hvis du vil spå om framtiden.» Maryam gjør virkelig et hardt forsøk i Born in Evin, der hun gjennomfører et komplekst studium av sin egen og liknende biografier for å redefinere framtiden.


Oversatt av Sigrid Strømmen

Gratis prøve
Kommentarer