Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

«Jeg ser ikke skjønnhet i krig, men det er skjønnhet i alt»

FOTOGRAFEN: Skjønnhet, lidelse, rikdom, fattigdom, overfladiskhet og voldtatte barn er forskjellige sider av samme sak, sier fotograf Marco Di Lauro, som tilbrakte en uke med Røde Kors i Bergamo under covid-19-utbruddet.

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

– Du begynte å fotografere analogt med et Olympus OM10-kamera, deretter med et fra Canon, og fremkalte bildene selv. Hvilket kamera bruker du nå? Og hvordan opplevde du overgangen til digital fotografering? Blir kvaliteten dårligere, eller gir det deg flere muligheter?

– Jeg begynte med Olympus OM10 fordi det var min mors kamera, og hun lærte meg hvordan jeg skulle ta bilder med det. Da jeg begynte å fotografere profesjonelt, i 1998, brukte jeg Nikon-kameraer helt frem til slutten på Irak-krigen i 2005. Da jeg kom hjem igjen fra Irak, var utstyret mitt ødelagt, og jeg måtte kjøpe nytt. Jeg valgte Canon fordi det passet seg slik økonomisk. For meg er ett kamera like godt som et annet. Kamera og fotografiske teknikker interesserer meg ikke, og har aldri gjort det. For meg er et kamera en bruksgjenstand på linje med et kjøleskap eller en miksmaster, og teknikk kjeder meg til døde. Uansett, jeg er en digital fotograf, jeg fotograferte analogt bare de to første årene i Kosovo.

Kosovo

– Dine første profesjonelle bilder omhandlet sosiale spørsmål: barn som ble voldtatt og forlatt i India, fattigdom blant innbyggerne i Andesfjellene i Peru, men samtidig jobbet du med motefotografi. Hvordan klarer du overgangen mellom slike vanskelige temaer og den overfladiske moteverdenen med sin rikdom?

– For å være helt presis, min første jobb var i Kosovo i 1998. Mote, India og Andesfjellene var ubetalte eksperimenter før jeg jobbet profesjonelt. Det første bildet jeg fikk på trykk, og fikk betalt for, var av en mann fra Kosovos frigjøringshær. Det sto på trykk i den italienske avisen La Repubblica, og ble tatt for Associated Press (AP).

Fotografiene som dokumenterer covid-19 i Bergamo, har vært noen av de mest smertefulle og traumatiske arbeider jeg har utført, i  hovedsak fordi det  var mine landsmenn
som led.

I motebransjen fotograferte jeg i hovedsak motevisninger og brukte mer tid som assisterende fotoredaktør enn jeg fotograferte selv. Men jeg tok også mange portretter til modellenes portfolio.

Irak

Skjønnhet, lidelse, rikdom, fattigdom, overfladiskhet og voldtatte barn er forskjellige sider av samme sak, livet og verden rundt oss. Jeg er opptatt av å fortelle verden at overfladiskhet kun eksisterer bare som en holdning til livet; jeg anser ikke rikdom eller mote som mer – eller mindre – overfladisk enn voldtatte barn eller krig. De er åpenbart helt forskjellige, men hvis rikdommen til en filantrop kan brukes til å redde voldtatte barn, er ikke rikdommen overfladisk.

Risiko hører til jobben

– Du er tiltrukket av skjønnhet som et «ekte uttrykk», men du ble raskt krigskorrespondent. Er det skjønnhet også i krig? Eller er det din følsomhet for menneskelig lidelse som drev deg til denne formen for journalistikk?

– Jeg synes ikke skjønnhet er det mest ekte, jeg er tiltrukket av estetikk og skjønnhet, men ikke på en overfladisk måte. Jeg ser ikke skjønnhet i krig, men det er skjønnhet i alt, så selv i en krig kan det være vakre øyeblikk: en solnedgang, et landskap, et sted for tilbedelse, et ansikt og en følelse.

Kosovo

– Du har dekket mange konflikter: Kosovo, Afghanistan, Midtøsten (Irak, Gaza) på slutten av 1990-tallet og i starten på dette århundret, og ble såret i Afghanistan. Hvorfor? Var det en utfordring, ubevisst, et absolutt behov for å bevitne hendelsene?

– Jeg føler meg ikke bevisstløs, slik heller ingen andre som utførerslike oppdrag, er, det var et bevisst valg. Noen oppdrag innebærer større risiko, og som jeg sa tidligere, gir de en stemme til dem som ikke selv kan fortelle. Det var mitt valg, og hvis det innebærer risiko, må man se det som en del av stillingsbeskrivelsen.

Når jeg tenker på den katolske kirke, men dens skandaler, overgrep, prestene som er ansvarlige for kriminelle handlinger, ser jeg ikke forskjell  på den og andre sekter
som forsvarer sine interesser og sine medlemmer.

– Noen av bildene dine har blitt brukt i en annen kontekst, som av tidligere utenriksminister John Kerry. Jeg tenker på bildet du tok i Irak i 2003, der et barn hopper over en rad med hundrevis av lik som ble funnet i en massegrav i Bagdad og sendt til en skole for identifisering. (se forrige side). Fotografiet ble brukt som eksempel på krigen i Syria. Hva synes du om slike fremstillinger? Er det så lett å lure folk, og hva kan gjøres for å forhindre det?

Afghanistan

– Dessverre kan man ikke ha kontroll over innhold og bruk. Falske nyheter og propaganda har alltid eksistert og vil alltid eksistere, og med sosiale medier har det blitt en økende trussel – for eksempel brukes falske nyheter til å påvirke politiske valg og å flytte maktbalansen. For å forstå situasjonen er det nok å huske tilbake til propagandamaskineriet til Matteo Salvini da han var innenriksminister, et maskineri som ikke uten grunn ble kalt «udyret».

Tiltrukket av religion

– Religiøse spørsmål er hyppig representert i dine arbeider, og selv om du har gitt deg som krigsfotograf, har du fortsatt å dokumentere slike saker. Hva er det ved dem som tiltrekker deg? Er det det åndelige, spiritualiteten, den hellige troen eller skjønnheten i de religiøse avbildningene?

– Jeg er ikke religiøs, men ateist. Jeg er tiltrukket av mystisismen, det hellige, makten, skjønnheten i det som til syvende og sist er et instrument for kontroll og overtalelse av mennesker, som tjener tyranner og despoter som vil kontrollere massene. Kanskje er det kontrollaspektet som fascinerer meg. Når jeg tenker på den katolske kirke, men dens skandaler, overgrep og prestene som er ansvarlige for kriminelle handlinger, ser jeg ikke forskjell på den og andre sekter som forsvarer sine interesser og sine medlemmer. Tenk på nazismens gjennomslag i Tyskland, og den kontroversielle rollen til datidens pave, Pius XII. Hvorvidt han støttet nazistenes flukt til Latin-Amerika, er vel fortsatt gjenstand for diskusjon. Alt dette har en viss sjarm, hvis vi kan kalle det det.

Italy, Rome

– Under koronapandemiens karantenetid tilbrakte du en uke sammen med et Røde Kors-team i Bergamo, mens krisen var på sitt verste. Hvordan levde du i denne dramatiske perioden? Er det noen likheter med erfaringene som krigskorrespondent?

– Fotografiene som dokumenterer covid-19 i Bergamo, har vært noen av de mest smertefulle og traumatiske arbeidene jeg har utført, i hovedsak fordi det var mine landsmenn som led, mitt eget folk som snakket til meg på mitt språk og ikke gjennom en tolk. Uansett er smerten alltid den samme.

– Selv dine råeste bilder har en sterk estetisk dimensjon. Du snakker om at du havner på rett sted til rett tid, men hvordan klarer du å finne den rette vinkelen for å ta et vanskelig bilde i en svært vanskelig situasjon?

– Instinkt, erfaring, følsomhet, forventninger, tålmodighet, besluttsomhet, ydmykhet og kunnskap – er det som faller meg inn.


Marco di Laura

Di Laura studerte italiensk litteratur og kunsthistorie ved universitetet i Milano før han studerte journalistikk ved universitetet i Boston. Han utdannet seg senere til fotograf ved European Institute of Design i Milano. I studietiden fotograferte han samfunnsaktuelle hendelser i India og Peru, men også moteshow i Milano og Paris, der han jobbet som assisterende fotoredaktør for Magnum. Han dro til Kosovo i 1998 for egen regning, dokumenterte den pågående krigen og etnisk rensning, og ble en av fotografene til Associated Press.
Tilbake i Italia dokumenterte han jubileet til den katolske kirke i Roma. Han fulgte G8-møtet i Genova, men etter 11. september-angrepet i 2001 bestemte han seg for å dra til Afghanistan, som han nådde til fots ved å krysse fjellene i nord. Di Laura ankom Kabul før byen falt, og ble såret av en Taliban-skytter under et angrep 13. november 2001. Han fikk en eksklusiv kontrakt med Getty Images i 2002, og dekket konfliktene i Midtøsten, først i Palestina og så i Irak, der han oppholdt seg i tre år.
Han reiser verden rundt: Gaza, Latin-Amerika, Balkan, Afrika – alltid på jakt etter en menneskelige dimensjonen i hendelser og konflikter. Han fortsetter sitt arbeid med Europas samfunn, fra Palio Siena til religiøse temaer på Sicilia, i Spania eller Vatikanet. Han har hatt oppdragsgivere som FN, Unicef, Redd Barna og CNN. Hans fotografier er publisert i tunge amerikanske og europeiske aviser og magasiner: Newsweek, Time, Washington Post, Vanity Fair, The Times, The Guardian, Der Spiegel, Stern, Die Zeit, Paris Match, le Monde, Libération, La Repubblica, El Mundo, El País og så videre. Di Laura er blitt tildelt flere internasjonale priser, blant annet World Press Photo i 2002 og 2011.

Relaterte artikler