«Jeg nektet å la overvåkningen ete seg inn i hele livet mitt»

Snowden så det samme som jeg så: At overvåkning har utviklet seg til å bli en kriminell undergraving av grunnloven.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Thomas Drake

Det Edward Snowden har gjort, er utrolig modig – et stykke stolt sivil ulydighet.
Akkurat som meg ble han både foruroliget og forskrekket over det som ble avdekket, det han fikk se: systematisk, industriell overvåking som sugde til seg enorme mengder informasjon – ikke bare fra verden utenfor, men innad i vårt eget land, i USA. Et utvetydig brudd på den amerikanske grunnlovens fjerde tilleggsparagraf.

Ordre. NSA-programmet som Snowden avslørte, representerer overhodet ikke noe nytt. Det stammer fra dagene og ukene etter 11. september 2001. Jeg hadde erfaring med liknende typer programmer – for eksempel Stellar Wind – i 2001. Den første uka i oktober det året hadde jeg en ganske enestående samtale med NSAs ledende jurist. Da jeg ikke ga meg på at Stellar Wind utgjorde et brudd på grunnloven, sa han bare: «Det hvite hus har godkjent det, så da er det lov.»
NSA utfører bare ordre. Juristen var fullstendig tydelig på at myndighetene ønsket å få tilgang til all informasjon de kunne komme over, uten hensyn til hva grunnloven måtte mene. «Forstår du ikke,» spurte han meg, «at vi bare må ha disse dataene?» Den samme oktoberuka hadde president George W. Bush gitt fullmakt til ubegrenset digital overvåkning: Stellar Wind var et topphemmelig program som – uten noen form for rettsprøving – ga NSA tilgang til alle telefonlogger fra alle teleselskapene, inkludert samtaler innenlands. Dette samsvarer nøyaktig med Verizon-vedtaket som Snowden avslørte, og vi har all grunn til å tro at det er utstedt tilsvarende pålegg til andre store teleselskaper.

Alt. Dette presidentpålegget (en executive order) fra 2001 var ikke bare et brudd på grunnlovens fjerde tilleggsparagraf, men også på FISA-reglene som hadde en strafferamme på fem års fengsel og bøter på 10 000 dollar for hvert enkelt brudd. Oppsynet med etterretningstjenestene og tilhørende lovgivning – FISA-retten og Kongresskomiteer – er bare spill for galleriet under påskudd av å være på jakt etter ting som truer. Sannheten er at de «vil ha alt». Punktum.
Og jeg var med, helt fra begynnelsen, da regjeringen – overlagt og i dypeste hemmelighet – undergravde grunnloven. Det eneste man trenger å vite når det gjelder den såkalte kontrollfunksjonen (oversight), er at NSA allerede ved undertegningen brøt Patriotic Act-lovene.
Da jeg tjenestegjorde i Det amerikanske luftvåpenet og mot slutten av den kalde krigen fløy en RC-335, var jeg tysk-russisk krypteringsekspert. Vi kalte oss selv for «himmelens støvsugere», for vår evne til å samle informasjon var enorm på den tiden. Men den rettet seg alltid mot utenfor landets grenser. Vi hadde ikke lov til å overvåke amerikanske mål. Men for dagens amerikanske regjering er vi visst alle fremmede.
Jeg ble ekspert på Øst-Tysland, som var datidens ultimate overvåkningsstat. Deres hemmelige politi var utrolig effektivt. De hadde et enormt papirbasert system med informasjon om nesten alle borgerne – en befolkning på 16–17 millioner. Stasi-mottoet var «å vite alt».

For dagens amerikanske regjering er vi visst alle fremmede.

Brennmerket. Med andre ord var ingenting av dette nytt for meg. Forskjellen på det Bush-administrasjonen gjorde i 2001 like etter 9/11, og det Obama-administrasjonen gjør i dag, er at systemet er dekket av loven. Likevel er det, som Snowden avslørte, bare toppen av isfjellet. General Michael Hayden, som var leder av NSA på min tid og senere ble leder av CIA, sa: «Vi må eie nettet.» Og det er det de gjennomfører nå. De har dette helt spesielle systemet som i realiteten er et altomfattende panoptikum – et altoverskuende instrument – som er i drift døgnet rundt.
Jeg levde med denne skitne kunnskapen i mange år. Før 9/11 var regelen at man ikke spionerte på amerikanske borgere uten rettskjennelse. Det var lovstridig. Og det var brudd mot FISA-lovene. Jeg mente at vi var mer enn bare medskyldige til lovbrudd. Vi handlet kriminelt, og vi undergravde selv grunnloven.
Jeg skiller meg fra Snowden bare på ett punkt: I henhold til etterretningens varslerlover tok jeg først opp saken med mine overordnede – NSA øverste myndighet. Først senere tok jeg det opp med Kongressen og Forsvarsdepartementet. Nettopp derfor forstår jeg hvorfor Snowden valgte å gjøre som han gjorde, fordi han i årevis hadde sett hva som hendte med varslere som meg.
Hvis du følger fastsatte prosedyrer, blir du brennmerket bare for å ta opp en sak. Du blir en de ikke liker. En man ikke kan stole på. Jeg sto frem tidlig fordi jeg var et hovedvitne for to 9/11-kongresshøringer. I lukkede avhør fortalte jeg alt jeg visste – om Stellar Wind, dollar-svindel i milliardklassen, sløseri og misbruk, om den kritiske kunnskapen som NSA hadde fanget opp men unnlatt å dele med andre organisasjoner, og som hindret tiltak mot reelle trusler. Hvis kunnskapen hadde blitt brakt videre, ville det kunnet hindre 9/11-tragedien.
Men som jeg fant ut senere: Ingenting av informasjonene jeg ga, gikk videre inn i de offisielle rapportene. Det ble stemplet som «statshemmeligheter» å gi slik informasjon til 9/11-kommisjonenen, og fjernet.
I 2006 bestemte jeg meg for å kontakte en journalist. Jeg hadde samme sikkerhetsklarering som Snowden. Hvis man ser på anklagen fra 2010, kan man se at jeg var anklaget for å utøve «eksepsjonelt stor skade på USAs nasjonale sikkerhet».
Jeg var anklaget for å være i besittelse av toppsikkerhetsmateriale, men var overhodet ikke i besittelse av noen ting. Og jeg ga ingen informasjon av den typen til Baltimore Sun-journalisten i 2006–2007. Likevel fikk jeg gjennomgå: I 2007 ble huset mitt raidet av et dusin bevæpnet FBI-agenter, da jeg ble underlagt en ransakelsesordre. Men marerittet hadde bare så vidt begynt, og skulle omfatte utstrakt fysisk og elektronisk overvåkning.

De har et sykelig driv etter stadig å samle mer og mer informasjon – de kan ikke styre seg, de har en umettelig samlemani.

Samfunnstjeneste. I et hemmelig møte med FBI i 2008 spurte den ledende anklageren i Justisdepartementet meg: «Har du lyst til å tilbringe resten av livet i fengsel, Drake?» Spørsmålet var en trussel om hva jeg kunne regne med dersom jeg ikke samarbeidet med dem om den mangeårige lekkasjeundersøkelsen som de hadde påbegynt i 2005. Den ble satt i gang etter den brennbare New York Times-artikkelen som for første gang omtalte omfattende, rettsstridige avlyttinger.
To år senere ble jeg endelig anklaget for ti lovbrudd, inkludert fem anklager for spionasje. Jeg risikerte 35 års fengsel.
I juli 2011, etter at myndighetenes sak var avslørt, innrømmet jeg en mindre forseelse for «uautorisert bruk av datamaskin» i bytte mot at Justisdepartementet lot de ti alvorlige anklagene falle. Jeg fikk to års betinget dom og 240 timers samfunnstjeneste. Jeg intervjuet 50 veteraner på vegne av Kongressbibliotekets historieprosjekt. Dette var et sjeldent, nesten unikt, tilfelle der regjeringens varsleranklage har endt i totalt nederlag.
Det er mye som står på spill for varslere. Myndighetene har knivene ute. I dag foregår det en massiv jakt på Snowden. De er villige til å bruke enorme ressurser på å få tak i ham, og hver enste lille detalj av livet hans vil bli saumfart. De vil gjøre alt for «at rettferdighet skal skje fyllest», og det er ropes om at «forræderen» bør få livsvarig fengsel.

Klamt teppe. Nå om dagen gjenopplever jeg de siste tolv årene av livet mitt etter hvert som Snowden-saken skrider frem. Jeg føler på slektskapet. Han gjenspeiler mitt tilfelle fullstendig. Han så overvåkningsstaten fra innsiden og hvor langt det hadde utviklet seg. Myndighetene har et sykelig driv etter stadig å samle mer og mer informasjon – de kan ikke styre seg, de har en umettelig samlemani.
Det er dette som står på spill: Overfor et NSA med ubegrunnet mye makt kan vi alle bli ansett som skyldige – ansett som mistenkelige inntil det motsatte er bevist. Det er det som skjer når myndighetene sitter med all informasjon.
NSA kobler seg opp til hele verden. De vil eie internettet. Jeg ville ikke være en del av det svarte teppet som legger seg klamt over hele verden. Det ville heller ikke Edward Snowden.
Det vi er vitne til i dag, er en ny og voldsom kampanje mot varslere og andre som vil avsløre sannheter. Det har blitt kriminelt å avsløre statlig kriminalitet. Under det nådeløse angrepet fra Obama-administrasjonen er jeg den eneste som har kommet meg unna og fått beholde friheten. Alle de andre varslerne er enten dømt til fengsel, er på vei dit eller sitter allerede bak lås og slå.
Det har blitt min byrde. Jeg har viet resten av livet mitt til forsvar for livet, friheten og retten til å søke gleden. Jeg nektet å la overvåkningen ete seg inn i hele livet mitt, og jeg vil heller ikke at andre skal måtte finne seg i det.


Thomas Drake var i ledelsen av det nasjonale overvåkningsorganet NSA. Etter at rapportene hans om masseovervåkning, korrupsjon og omfattende sløsing av offentlige midler ble ignorert av ledelsen, gikk han til media. Han var USAs andre person – etter Daniel Ellsberg – som ble anklaget for spionasje. Denne artikkelen skrev han opprinnelig for The Guardian.


Fourth Amendment:
Den amerikanske grunnlovens fjerde tilleggsparagraf er den delen av rettighetsloven – Bill of Rights – som sikrer amerikanske borgere mot ubegrunnet undersøkelse eller arrestasjon, og som krever at arrestordre støttes av en rettsbehandling og er sannsynlighetsbegrunnet.
Loven var en reaksjon på den allmenne og lettvinte bruken av granskningstillatelser under britisk kolonistyre. Paragrafen ble introdusert i Kongressen i 1789 av James Madison sammen med andre rettighetsparagrafer i Bill of Rights. Loven ble vedtatt 1. mars 1792.


FISA –
Foreign Intelligence Surveillance Act of 1978:
Den føderale, amerikanske etterretningsloven som gir retningslinjer for fysisk og elektronisk overvåkning og innsamling av fremmed etterretningsinformasjon mellom fremmede makter eller deres agenter. Dette kan inkludere amerikanske borgere og fast bosatte som er mistenkt for spionasje.
Loven har blitt endret gjentatte ganger etter 9/11-angrepet. En egen domstol, The FISA Court, er opprettet for å tilfredsstille kravet om rettskjennelse, men retten er beryktet for automatisk å innvilge alle tiltak NSA søker om godkjennelse for.


Amerikansk etterretning (IC)
Amerikansk etterretning organiseres under American Intelligence Community (IC), og består av 17 organisasjoner der de mest kjente er NSA, FBI og CIA. Avisen Washington Post meldte i 2010 at disse 17 hovedorganisasjonene organiserte 1271 offentlige organisasjoner og 1931 private firmaer, som på over 10 000 steder arbeider med terrorbekjempelse, nasjonal sikkerhet og etterretning. Tilsammen er 854 000 tjenestemenn og -kvinner toppsikkerhetsklarert. Private aktører utgjør 29 prosent av staben og 49 prosent av personkostnadene.
Takket være Snowden-avsløringene vet vi at USAs etterretningsbudsjettet i 2013 var på 52,6 milliarder amerikanske dollar (408 milliarder kroner), der CIA og NSA fikk halvparten av beløpet. Av pengene gikk 25,2 milliarder dollar til datainnsamling, 6,1 milliarder dollar til databehandling og 6,2 milliarder til dataanalyse. De resterende 14,4 milliarder dollarene gikk til administrasjon, infrastruktur og støttetjenester.


Drake er varsler og tidligere NSA-ansatt.

---
DEL