Jeg liker ikke å reise

Jeg liker ikke å reise; jeg holdt på å si at jeg ikke kan fordra å reise, men det er å overdrive; det er min kone som alltid greier å overbevise meg om at det er fint å reise, samt at det er lærerikt – jeg liker alltid reisene i ettertiden, etter å ha kommet […]

Måltidet i Emmaus (1600)
Ole Robert Sunde

Forfatter. Essayist. Skriver jevnlig i Ny Tid. Se Gyldendal

Jeg liker ikke å reise; jeg holdt på å si at jeg ikke kan fordra å reise, men det er å overdrive; det er min kone som alltid greier å overbevise meg om at det er fint å reise, samt at det er lærerikt – jeg liker alltid reisene i ettertiden, etter å ha kommet hjem og så begynner å huske, om kvelden, gjerne med en whisky innabords, om den siste reisen vi hadde, og den før der igjen, eller like gjerne før den igjen; jeg mener den i februar, da vi dro til Milano ettersom min kones kusine var 50 år og hun bor og jobber i Milano; hun synger i operakoret i Milano, på den kjente operascenen La Scala, og er gift med sin sanglærer, som er fra Milano.
Før vi reiste, fikk vi to milanesiske tilbud fra min kones kusine; enten å være med på en forestilling i La Scala (det var Verdis Aida) eller å få en billett til Nattverden av Leonardo da Vinci i klosteret Santa Maria delle Grazie som nettopp befinner seg i den samme byen, men etter at maleriet (en såkalt uekte fresko ettersom det er malt på en tørr murvegg) har blitt restaurert i cirka 20 år, så tar man inn færre publikummere, og da må man bestille billett som vi gjorde via min konens kusine.
Etter å ha landet – mange timers flyreise kan være interessant om det er lyst og skyfritt, eller så har jeg alltid en bok for hånden – og etter en ganske rask drosjetur (Italia er full av råkjørere og alle de råkjørerne jeg har sittet på med, kjører opptil den bakre støtfangeren til bilen foran) til utkanten av byen; Milano er en stor by (1,3 millioner innbyggere) med trikkeskinner, brosteiner og smale fortau, samt tett i tett med signalbygg; og idet vi stoppet for rødt lys, knappetrykket jeg ned mitt sidevindu for å lukte på Milanos byluft og for å høre byens sus; det var tidlig vår, eller nesten vår uten knopper på platantrærne (barken minner om en slags grønnflekket trevariant av psoriasis) og jeg tippet – det var overskyet – at det var cirka 15 varmegrader, og jeg kunne bare lukte eksos og svakt av bensin, men det larmet fint fra byen, til tross for at drosjemotoren duret.
Det var et stykke til vårt hotell (Hotell Lloyd) og sjåføren (en dame) slo av på farten, og jeg holdt vinduet på en liten klem, bare for å lukte etter (det gjør jeg i alle byer) og for å kunne tenke: Hva er det Milano lukter i begynnelsen av februar, og for å høre byens omkringliggende brus; alt fra busser, trikker, biler, skutere, samt sykkelbjeller (det var ikke så mange som syklet da vi var der), sirener (som lyder ulikt våre hjemlige sirener), gravemaskiner, rop eller skrik fra skoler, barnehager og noen som sparker ball, og så videre.
Etter å ha stolpret meg ut av drosjen, medbrakt trillekoffert (som alltid er irriterende støyete), en kraftig håndveske, diltende bak min kone, men foran henne til hotellportieren for å si mitt umulige navn til et italiensk øre (denne portieren, også en dame, kunne engelsk) for så å få hotellromnøkkelen, for ikke å glemme koden til nettet (ettersom jeg alltid har medbrakt en laptop), men til vår fortvilelse snappet en pikkolo trillekofferten fra meg, all den stund vi bare hadde veksler i store eurosedler og norske mynter (og han kunne ikke engelsk, og jeg kan bare stotre noen italienske fraser); jeg spurte min svoger (som reiste sammen med oss) om han hadde noe euro i mynter, det hadde han og jeg måtte løpe etter pikkoloen før han tok trappen ned, for å gi det til ham.
Etter å ha anbrakt mitt pikkpakk (flott ord), fomlet med å få inn nettet (som gjør at jeg noen ganger blir gretten og som medfører at min kone blir gretten på min grettenhet), hengt opp klær, inspisert badet (der var det en veggmontert telefon mellom klosettet og bideet; den var ny for meg), før vi, etter avtale, traff våre medreisende i foajeen; vi skulle spasere til vårt første avtalte mål: Domen i Milano, deretter pinakoteket (for å se Caravaggio og Montegna, blant annet), så en Vincent van Gogh-utstilling.
Etter å ha gått oss bort, fikk vi øye på noen av de hvite helgenene på taket til Domen; det er 4000 skikkelser, både helgener og demoner (som om de hører sammen) hist og her på Domens fasade og tak, og noen av dem står på høye søyler; det var en av dem vi fikk øye på høyt oppe, og vi gikk via omveier, trange fortauer, mange damer i pels og menn i frakker, alle pene i tøyet, som det heter og som alltid i Italia, skutere opp og ned slyngete gater så kunne vi se fasaden til Domen, den var svært hvit og lys, som om den nettopp hadde blitt vasket og renset, og enda nærmere var den voldsomt hvit, og siden vi var utenfor turistsesongen, var det få foran Domen, og til alt hell hadde duene tatt ferie et annet sted.
Noen meter fra fasaden – bare for å kunne ta den i øyesyn siden Domen er mektig (og den tredje største katedralen i verden) – stoppet jeg for å glane opp på den; først mot de fire dørene, som mer minner om store porter, den i midten er voldsom, med figurer i relieff; deretter vinduene over, som også er fire, så tre over der igjen, og et stort øverst; foran døren til venstre, som var åpen og bevoktet av lokalt politi, nei, de så mer ut som soldater, virket å være inngangspartiet, og fra der jeg sto så det ut som om vaktene kroppsvisiterte dem som skulle inn, og saumfarte vesker.
Med ett kunne jeg lukte kaffe, og den milde byluften, for oss som kommer fra nord, fikk meg til å løsne på skjerfet (jeg gikk bare i dress og bar skjerfet på fransk maner), mens milaneserne gikk med tilknappede kåper og frakker (og skjerf tullet flere ganger rundt halsen, som om de frøs), og jeg spurte, siden jeg ble kaffetørst, våre reiseselskapsvenner om vi skulle ta en bit mat og en kaffe før vi entret Domen; alle var imot det, vi hadde jo nettopp kommet fra hotellet og jeg måtte da bite i det sure eplet og vente med en sterk dobbel espresso (om ikke en iskald øl), italiensk ost, skinke og panini (som er det mest gjennomhullede brødet/rundstykket jeg vet om – det er jo bare luft, skorpe og litt loff).
Etter å ha blitt mønstret av vaktene (i uniformer, som soldater) og alle veskene og ryggsekker saumfart, fikk vi slippe inn, og om Domen er veldig på utsiden, er den voldsom på innsiden; det må være 20 meter under taket (om ikke mer; jeg leste en plass at de 40 innvendige søylene er over 25 meter høye), og det er svimlende, for ikke å glemme det vakre marmorgulvet og noen vanvittige glassmalerier; og akkurat da, inne i kirkeskipet, midtskips, så å si, i det duse lyset, brøt solen frem og flammet gjennom det store glassmaleriet, litt til siden for fronten på kirkeskipet, i en intens rødfarge, liksom den ytre glassveggen rødmet.
Vi hadde tenkt å gå på taket, men en i reisefølget hadde høydeskrekk, så vi holdt oss på bakken og ruslet ut, i en slags overveldet inntrykksrus, for å gå skrått over plassen til den helt profane overgangen til enda et signalbygg, men nå for å hylle mammon; arkaden Galleria Vittorio Emanuele, med glasstak, marmorgulv og veldige innebygde gater fulle av moteplagg, restauranter og kafeer; der var det kø, og vi gikk ut, og på utsiden av denne verdslige katedralen fant vi en beskjeden kafé (det var en slags glasshytte som stakk ut fra en av sideveggene til arkaden) hvor vi kunne la Milano-domen synke inn, sammen med en kald og skummende Seidel.
Etter en lett lunsj (og et par øl til) begynte vi å glane i vår Milano-kartbok for å finne den kronglete veien til Pinacoteca di Brera; det var lenger vekk enn vi trodde, men været var flott og vi trasket av gårde, og glante som alle turister glaner, og jeg luktet hele tiden for å finne hva det lukter av Milano;.inngangen til pinakoteket var overraskende, med en kjempestatue av den mytologiserte Napoleon, som en gang var konge av Italia, og som fikk opp farten på viderebyggingen av Domen og hadde vært med på å få Pinacoteca di Brera på beina; skulpturen var rett og slett forferdelig i alt sitt servile praleri.
Men der inne, i andre etasje, fant vi Caravaggios (som var milaneser) maleri Måltidet ved Emmaus (fra 1600), som vi gjerne ville se på grunn av at min svogers sønn, som også er forfatter, hadde skrevet en novellesamling med denne tittelen; det er der hvor den oppstandne Kristus gir seg til kjenne etter å ha vært blant sine to disipler lenge; rett før Caravaggios maleri gikk vi inn i et mørkt rom, og der så vi Mantegnas fantastiske forkortning av Kristus i maleriet Kristus’ begråtelse (fra 1480); han er nedtatt fra korset og ligger død på en båre med synlige stigma, mens jomfru Maria gråter, og til siden for henne den gråtende døperen Johannes.
Hele det fryktelig tapet (tenk på Bachs gudstro) er avsatt i de fire grusomme stigmaene, og den harde realismen greier å gi en innoverdybde på noe som er malt helt flatt; det er virkelig en utrolig forkortning, og hele maleriet avgir en merkelig følelse av sorg og alvor, for å si det slik, ikke minst på grunn av bildets skarpe detaljer; det begynner med naglemerkene under føttene, så naglemerkene på oversiden av håndflatene, dernest magen, brystet på oversiden av et laken, uten at det femte stigmaet er synlig, og avsluttes med det alvorstunge uttrykket til den døde Kristus.
Vel ute, etter å ha stoppet opp ved den svulstige Napoleon-skulpturen, for å se på den en siste gang, var det noen i vårt lille selskap som mente at van Gogh-utstillingen kunne vente til en annen dag; vi hadde fire dager på oss og på lørdagen skulle vi til klosteret for å se Nattverden; dermed gikk turen til det nærmeste vannhullet, og det var en typisk italiensk kafé med blårutete bordduker, godt brukte trestoler og en høflig kelner som via gester og fingerpeking fikk med seg hva vi ville drikke og deretter spise.
Noen italienske gjester kom inn, og utenifra-eimen ble med dem inn, og nå var det som om jeg kunne lukte byen, trodde jeg, men det som hadde blitt med dem inn, satt i klærne og var simpelthen bare sterk sigareim, så alle mine forsøk på å lukte meg frem til den milanesiske bylukten var fullstendig mislykket, så mislykket at jeg sporenstreks ba den høflige kelneren, via fingerpeking, om en grappa.


Ole Robert Sunde er essayist og forfatter.
Hans siste utgivelse er essaysamlingen
Verden uten ende (Gyldendal, 2014).

---
DEL