«Jeg lever bare ved en tilfeldighet»

Det store dyret i tysk litteratur, Günter Grass – den fabulerende, manende, debattglade og alltid omstridte dikteren – er død i Lübeck etter kort tids sykdom, og har lukket en dør bak seg. Han har etterlatt seg et stort stykke litteraturhistorie. Selv vil jeg gjerne minnes min kollega og venn, Günter. Dette: At Grass ble […]
Gunter Grass. Foto: AFP PHOTO/PEDRO ARMESTRE
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 20.05.2015

Det store dyret i tysk litteratur, Günter Grass – den fabulerende, manende, debattglade og alltid omstridte dikteren – er død i Lübeck etter kort tids sykdom, og har lukket en dør bak seg. Han har etterlatt seg et stort stykke litteraturhistorie. Selv vil jeg gjerne minnes min kollega og venn, Günter.

Dette: At Grass ble så gammel, 87 år, bidro i seg selv til hans posisjon. Han var en levende forbindelse tilbake til en tid som vi snart ikke har levende erindring om lenger. Å sitte sammen med ham og høre ham fortelle, eller lese hans bøker, var et slags eventyr. Men ikke noe godt eventyr. Det var brutal, historisk virkelighet han fortalte om. Han fortalte denne fortellingen om politisk søvngjengergang og rå ondskap. Og han fortalte den fra et tysk – og sitt eget polsk-tyske – ståsted.

Jeg hadde det eventyrlige hell å bli kjent med Günter Grass. Da var han allerede en aldrende mann. Grass skulle i Oslo i år 2000 – året etter Nobelprisen – lese og fortelle fra sin bok Mitt århundre. Av Janneken Øverland i Gyldendal ble jeg spurt om jeg kunne holde en introduksjon. Sjelden har jeg vært så nervøs over noe oppdrag. Grass så jo ikke bare så bøs ut på bildene, med hvalrossbarten og det hele – han var for meg en slags litterær avgud på linje med Hemingway og Thomas Mann. Sensasjonsromanen Blikktrommen (1959), en av livets mest besettende leseropplevelser, lå allerede en mannsalder tilbake, og var utkommet seks år før jeg ble født – altså i klassisk æra. Bare at forfatteren fremdeles var i live. Dertil kom at jeg skulle holde denne innledningen på tysk, i nærvær av det tyske språks ubestridte mester, et språklig mesterskap ingen, selv ikke hans argeste kritikere, noensinne frakjente nobelprisvinneren.

Smørbrødmøte før tilstelningen: Grass viste seg å være en kortvokst mann, enda mindre enn meg. Men kraftig. Så jeg ble ikke særlig beroliget. Han så sinna og sorthåret ut. Jeg visste at han var utdannet steinhugger. Dessuten en fryktet debattant. Han hilste mutt. Vi snakket i enstavelsesord. Det lovet ikke godt. Auditoriet i det stappfulle Universitetsbiblioteket åpnet seg som en avgrunn foran oss, og jeg la i vei, kvalm av angst.

På et tidspunkt i opplesningen av de ordene jeg hadde skrevet, om og om igjen, og som syntes så utilstrekkelige, våget jeg et kort blikk i retning av Det store dyret. Han må allikevel ha likt det jeg sa, for han smilte.

Deretter leste han selv, og noen bedre oppleserforfatter har jeg aldri hørt. Han kunne vært skuespiller også. Han gled ubesværet inn og ut av roller, stemmer, stemmeleier og stemninger. Fra poetisk høyspråk til dialekt, fra slang til politisk snikksnakk-sjargong. Han fortalte siden: Alle setninger han skrev – og han skrev dem for hånd (med en håndskrift bare et fåtall utvalgte kunne tyde) – måtte også kunne sies. Han sa dem, uttalte dem, igjen og igjen, til de ble riktige.

«Denne unge mann skal sitte her, ved siden av meg,» sa Grass under mottagelsen etterpå, da den unge mann ville sirkulere litt og la andre slippe til. Jeg ble sittende. «Du må kalle meg Günter,» sa han. «Ja,» sa jeg.

Den kvelden ville han ikke gå hjem. Han kranglet med den tyske ambassadøren – de var uenige om hvordan gjenforeningen av de tyske statene hadde funnet sted, eller burde ha funnet sted, et av Grass’ store tema – og deretter, etter at ambassadøren med en viss kjølighet hadde absentert seg, ville han snakke med «de unge». Det ble sent, det ble mer og mer glissent i Hotell Continentals lokale, det ble enda senere, og Janneken Øverland så bekymret på hovmesteren. Han parerte galant: «De kan skjønne atte vi stenger ikke for Dem i kveld, fru Øverland.»

Til sist – etter at vi hadde snakket oss gjennom store deler av verdenslitteraturen – insisterte han på at jeg skulle følge ham til hans eget hotell, Bristol. Ikke snakk om annet. Han la armen sin i min. Så der gikk vi, arm i arm, langs Karl Johan, og pratet i høstnatten. Jeg tenkte: Om noen, da du var sytten, Erik, den gangen du leste Blikktrommen for første gang, hadde sagt til deg at når du er dobbelt så gammel som du er nå, skal du gå og dingle langs Karl Johan arm i arm med nettopp Günter Grass – da hadde du vel sagt: Jah! Og i den andre armen har jeg selvsagt John Steinbeck!

Dette ble begynnelsen på et vennskap. Et vennskap og et samvær ved mange anledninger, som jeg vanskelig kan takke nok for. Hans kollegialitet og oppmerksomhet var overveldende. Hans personlige omsorg og innsikt likeså. Günter hadde en merkelig evne til å «lese» sine medmennesker. Han visste for eksempel at jeg skulle skilles lenge før jeg visste det selv. Han så mine problemer og situasjon på en måte jeg selv ikke forsto dem. Han så rett gjennom en. Han leste alt jeg skrev, og hadde kommentarer og oppmuntringer, men også formaninger og irettesettelser, nokså barske.

Han fryktet absolutt enighet. Den minnet ham om noe ubehagelig, dette som hadde lagt verden i aske.

Jeg vil huske ham som ett av de vennligste og varmeste mennesker jeg har møtt. Hvalrossbarten skjulte i virkeligheten et godslig bestefarssmil. De buskete øyenbrynene et par snille øyne, fulle av ustoppelig latter. Ustanselig var han opptatt av så mye mer enn litteraturen og de mange debattene: av alle sine venner, av livet, av samfunnet, av virkeligheten, av virkelighetens sanselighet. Også slik er det mange som har opplevd Günter Grass, som et mildt og vennlig og elskverdig vesen. At han i sin høye alderdom samlet unge tyske forfattere hvert år til møter, der de diskuterte sine tekster med ham og med hverandre i et lukket forum, viser en håndverkerkollegialitet som sprang ut av en grunnleggende og aldri sviktende omsorg for alle skapende og formende mennesker.

Selv var han skapende og formende på så mange plan. Han var i like høy grad billedkunstner som forfatter; særlig hans skulpturer er enestående, plastiske mesterverk.

Og her er det jeg kommer til utsagnet som han gjentok så ofte, også overfor andre enn meg: «Jeg vet én ting, og det er at jeg lever bare ved en tilfeldighet.» Og han kunne begrunne det helt konkret. Han hadde sett jevnaldrende soldater, bare guttunger, bli revet i stykker, bokstavelig talt, for øynene på ham, av granatild i krigens siste uker. Han overlevde. Ved en tilfeldighet. Og visste: Jeg lever bare ved denne brutale tilfeldigheten.

Han følte, tror jeg, at den forpliktet ham. Til å skape, utrettelig. Om han ikke skrev, tegnet han. Tegnet han ikke, raderte han. Raderte han ikke, malte han. Og malte han ikke, modellerte han. I alt sammen lå en forpliktelse til å erindre, se, sanse, gjengi. Det var en takknemlighet i det også, overfor denne tilfeldigheten som hadde latt ham leve, og overfor livet selv. Han var en tilsynelatende uuttømmelig kilde av skaperkraft og -glede. En begavet og lidenskapelig kokk var han dessuten. Glad i å se folk omkring seg, heriblant seks barn og et utall barnebarn, sin kjære Ute, og medlemmer av en venneflokk som fylte Stadsteateret i Lübeck til siste plass under minneseremonien den 10. mai, tusen i tallet, og enda kunne det vært mange fler. Mat, vin, snaps, pipetobakk, venner: var bare disse livsnødvendighetene på plass, ville han aldri gå og legge seg, iallfall ikke før de som var 40 og 50 år yngre måtte strekke våpen. Likefullt bar det opp i otta, inn i atelieret eller på kontoret, for å skape videre med fornyet, ubegripelig energi. Slik holdt han det gående, helt til dagen før han døde.

Det var brutal, historisk virkelighet han fortalte om.

Hans og mine foreldres generasjon hadde vært fiender. Tyskland, og alt som var tysk, var derfor nedarvede hatobjekter. Günter Grass fortalte alle oss andre, som ikke var tyskere og som ikke hadde opplevd denne tiden, om denne perioden i landets historie, sett innenfra. Og han bar selv vitnesbyrd om at det også fantes et annet Tyskland. Han var i høy grad med på å bygge opp dette andre Tyskland, etter krigen, og med på å prege det. Alltid stridbar, sjelden enig – og var han enig, var han som regel bare delvis enig. Dette ble nesten en metode: Han fryktet absolutt enighet. Den minnet ham om noe ubehagelig, dette som hadde lagt verden i aske.

Det dummeste jeg vet, sa han, er disse filmene hvor de fremstiller nazistene som usiviliserte brøleaper og galninger, skrikende hysterikere med fråde om munnen. Det var ikke slik de var. Det var nettopp dét som var det skumle. De ledende nazistene i lokalmiljøet var ofte siviliserte, dannede, hyggelige mennesker. Det kunne være lærere, akademikere, ungdomsledere, kjøpmenn, solide og skikkelige folk, som alle var, nettopp, enige med hverandre i én stor Sak.

At hans egen rolle i krigens siste måneder, som soldat i SS, ble problematisert – det kunne han leve med. Han kunne også leve med at man kritiserte ham for ikke å ha fortalt dette tidligere, ikke før i sin bok Når løken skrelles; det kunne han imøtegå eller forklare. Men å bli hengt ut nærmest som krigsforbryter i tabloidene, det gikk merkbart innpå ham. Han hadde vært det man i dag ville kalle en barnesoldat. Men den krasse kritikken og angrepene hindret ham ikke i å fortsette å si sin mening om ting i tiden, som så skapte ytterligere rabalder. Det kunne komme noen hjertesukk: Det er da rart, kunne han si, at det aldri kan bli fred, samme hva jeg gjør eller sier! Han lengtet på mange måter etter en forsoning med sine kritikere, følte seg med rette misforstått eller overfortolket, betonte at han var et menneske som ikke ville noen noe vondt, men bare sa hva han mente og forsøkte å være ærlig, men akkurat dette, dette . . . det føltes wirklich Scheisse. «Du får ta det som et tegn på at du ennå ikke utelukkende er et monument som alle beundrer,» sa jeg til ham ved en slik anledning, «men at du fremdeles setter sinnene i kok.» Han tygde litt på det. Sendte noen røykskyer til værs fra pipen. Jaja, sa han. Jojo. Det er vel kanskje allikevel ikke så ille av en så gammel mann.

Han likte å komme til Norge og til de øvrige, nordiske landene, og var godt orientert om norsk litteratur – ikke bare i nåtiden, men også i fortiden. Johan Bojers Den siste viking var en av hans yndlingsbøker som gutt. Tittelen på hans selvbiografiske verk Når løken skrelles er et pek til Peer Gynt: Løken har som kjent ingen kjerne, som Peer oppdager. «Det var da en ustyrtelig mengde lag? / Kommer ikke kjernen snart for en dag? / Nei Gud, om den gjør, til det innerste indre / er alt sammen lag, bare mindre og mindre!»

Allikevel: Det var en kjerne i ham. Det måtte være det. Den som kom i berøring med Günter, merket denne kjernen. Dens gylne varme lyste gjennom alt han sa, alt det store han gjorde og skapte.


Fosnes Hansen er forfatter.

Kommentarer