En januardag i 2003 kom det en e-post til lingvist Katharine Gun (f. 1974) i Storbritannias etat for signaletterretning (GCHQ) i Cheltenham. Hun var oversetter og ekspert i mandarin–kinesisk. Teksten var en forespørsel fra NSA i USA til britene om hjelp til å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd. Hva arket gjorde på hennes pult, vet hun ikke den dag i dag. Kanskje var det fra noen som håpet at Katharine ville bringe informasjonen videre?
Som vertsland for FN var USA lovpålagt ikke å overvåke sikkerhetsrådets medlemmer. Britene, derimot, hadde ikke en slik begrensing. I ettertid har tvillingavisene The Observer / The Guardian slått fast at britenes hjelp skulle sikre en smidig prosess for at sikkerhetsrådet skulle legalisere invasjonen av Irak i en ny avstemning slik loven krevet.
«Jeg samler ikke inn informasjon for at regjeringen skal kunne lyve for det britiske folket.»
Gun
Gun tok med seg en kopi av teksten hjem for å tenke over innholdet i løpet av helgen. Etter få timer kom hun til at hun ikke kunne være en del av en ulovlig operasjon som tok sikte på å legge til rette for en ny krig i Midtøsten. Hun tok kontakt med en journalist i helgeavisen The Observer og foretok noe som varsleren Daniel Ellsberg senere karakteriserte som enestående i varslerhistorien: Hun lekket en tragedie som ennå ikke hadde funnet sted.
Etter at The Observer hadde lekket historien hennes over hele førstesiden 2. mars 2003, sto hun frem som varsleren bak lekkasjen for å spare sine kolleger fra å bli mistenkt.
Ble oppsagt og arrestert
Reaksjonene fra de britiske myndighetenes side uteble ikke. Hun ble arrestert. Statsadvokaten reiste sak mot henne, og etterretningstjenesten sa henne opp med umiddelbar virkning. De forsøkte å utvise mannen hennes, som er tyrkisk. Det ble imidlertid fort klart at man ikke turte å gå videre med anklagene mot henne uten å risikere å blamere hele utenrikstjenesten – som det i ettertid viste seg hadde etterfulgt spionasjeoppfordringen om sikkerhetsrådet.
Filmen om hennes opplevelser fikk tittelen Official Secrets (2019). Der spiller Keira Knightley hovedrollen som varsleren Katharine Gun. Filmen gjengir en autentisk scene fra et forhør: «Hvordan kunne du gjøre dette?» snerrer forhørslederen, «du arbeider jo for den britiske regjeringen!»
«Nei, det gjør jeg ikke», svarer Gun, «jeg arbeider for det britiske folket. Jeg samler ikke inn informasjon for at regjeringen skal kunne lyve for folket.»

kjente varslere og for-kjempere for varslere. (Foto: John Y. Jones)
Pressekonferansen
Den 1.mars 2018 satt jeg sammen med foreldrene til Katharine Gun på en svært emosjonell pressekonferanse i en forelesningssal på Birkbeck ved London University for å markere tiårsdagen for hendelsen.
«Jeg klarte det ikke», bekjente Katharine i pressekonferansen. «Jeg klarte ikke å hindre invasjonen.» For allerede 19. mars begynte bombene å regne over Bagdad. USAs folkerettsstridige samarbeid med Storbritannia førte aldri til et sikkerhetsråds-ja til invasjon. Stormaktene brautet seg suverent frem i forakt for verdensorganisasjonen.
USAs utenriksminister Colin Powell løy åpenlyst for FNs generalforsamling, og bare de mest USA-lojale var overbevist om troverdigheten i hans bevisføring. Det tragiske resultatet med hundretusener av ofre er velkjent. Lidelsene pågår ennå. Men Guns avsløring gjorde det utvilsomt vanskelig for USA å be om en ekstra avstemning i Sikkerhetsrådet for å legalisere bombing og invasjon. Varslingen virket, mente kommentatorer.
Angrer ikke
I dag lever Katharine Gun på en gård i Tyrkia sammen med mann og barn og oversetter til og fra mandarin – på nettet. Forfølgelsen av varslere i Storbritannia er ikke like grotesk som den USA utfører, noe som kan ses blant annet i behandlingen av Julian Assange. Om ikke velkommen så føler Gun seg i hvert fall ikke truet når hun er på besøk i hjemlandet.
Hun arbeidet som oversetter i Hiroshima som ung. Og de redslene Gun bevitnet der, og senere også i Irak 2001, opptok henne sterkt, selv om hun ikke har oppfattet seg som fredsaktivist. Hun «gjorde bare det hun måtte gjøre», sier hun.
I dagene før invasjonen av Irak i 2003 tok hun toget de to timene fra Cheltenham til London for å demonstrere mot krigen. Samme år fikk hun Sam Adams Award for varslingen og havnet slik i samme selskap som personligheter som Jesselyn Radack, Karen Kwiatkowski, Edward Snowden, Seymour Hersh og John Kiriakou.
At hennes uselviske krigsmotstand satte en stopper for en godt betalt oversetterkarriere i Cheltenham, har ikke fått henne til å angre på det hun gjorde: «Jeg gjorde mitt, men det var ikke godt nok», sier hun. «Jeg klarte ikke å stoppe krigen. Men jeg kan ikke fatte at man i 2018 fremdeles slipper bomber fra luften for å løse internasjonale konflikter», sa hun på pressekonferansen.
Det var dette også Alfred Nobel grublet over mer enn hundre år tidligere. Katharine Gun er ikke noe dårlig navn i samlingen av fredsforkjempere som hylles til minne om ham.
Bildet øverst er fra filmen om Gun, Official Secrets, tilgjengelig på Viaplay, YouTube og Google Play.