Jeg har det i munnen

...

Tale Næss Lysestøl
Næss Lysestøl er forfatter og scenekunstner.
Email: kunstner.talen@online.no
Publisert: 02.07.2018

I det siste har jeg følt på et slags ubehag. La oss kalle det en etisk spenning, en følelse av at alt flyter. At jeg vet ting som jeg egentlig ikke vil vedkjenne meg. At all that is ‘solid is melting into air’. De som har mye, får mer. Forskjellene øker. Handelsmarkedet styres av bilaterale avtaler. Verdensøkonomien er blitt global. Demokratiet er et annet sted.

Det er en svimmel følelse.
Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på; det er en fysisk ting. Jeg har den på kroppen. Den er i klærne jeg går i, i kaffen jeg drikker. Jeg har den i munnen. Tunga vokser, ordene stokker seg.

Jeg står i dusjen, ligger i senga og tenker at Norge, staten, vi, folket – en gang var det størrelser jeg trodde kunne forandre noe. At vi kunne si hit, men ikke lenger. Men kapitalen flyter dit den selv vil. Jeg kan rope på reguleringer og en ny økonomisk verdensorden, men kapitalen vil fortsette å binde oss til seg og drive oss fra hverandre. Jeg er en liten partikkel som kastes rundt på et hav av globale selskap med datterselskap, stråselskap, lobbyister, forretningsadvokater.

Jeg reiser meg.
Jeg står i dusjen.
Jeg såper meg inn med såpe fra et hotell i Hemsedal. Tørker meg med en bomulls-håndduk fra Ikea.

Jeg er made in Norway. Unnfanget på et tilfeldig hotellrom i Lofoten i 1968.
Jeg ligger på ryggen, helt naken. Skammer meg ikke.
Jeg legger hånden mot skambenet.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer