Jeg har det i munnen

Tale Næss Lysestøl
Næss Lysestøl er forfatter og scenekunstner.
Email: kunstner.talen@online.no
Publisert: 02.07.2018

I det siste har jeg følt på et slags ubehag. La oss kalle det en etisk spenning, en følelse av at alt flyter. At jeg vet ting som jeg egentlig ikke vil vedkjenne meg. At all that is ‘solid is melting into air’. De som har mye, får mer. Forskjellene øker. Handelsmarkedet styres av bilaterale avtaler. Verdensøkonomien er blitt global. Demokratiet er et annet sted.

Det er en svimmel følelse.
Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på; det er en fysisk ting. Jeg har den på kroppen. Den er i klærne jeg går i, i kaffen jeg drikker. Jeg har den i munnen. Tunga vokser, ordene stokker seg.

Jeg står i dusjen, ligger i senga og tenker at Norge, staten, vi, folket – en gang var det størrelser jeg trodde kunne forandre noe. At vi kunne si hit, men ikke lenger. Men kapitalen flyter dit den selv vil. Jeg kan rope på reguleringer og en ny økonomisk verdensorden, men kapitalen vil fortsette å binde oss til seg og drive oss fra hverandre. Jeg er en liten partikkel som kastes rundt på et hav av globale selskap med datterselskap, stråselskap, lobbyister, forretningsadvokater.

Jeg reiser meg.
Jeg står i dusjen.
Jeg såper meg inn med såpe fra et hotell i Hemsedal. Tørker meg med en bomulls-håndduk fra Ikea.

Jeg er made in Norway. Unnfanget på et tilfeldig hotellrom i Lofoten i 1968.
Jeg ligger på ryggen, helt naken. Skammer meg ikke.
Jeg legger hånden mot skambenet.
Jeg tenker på de 18 singletene jeg har i skapet.
Jeg tenker på nysådd bomull.

Jeg tenker på bomullsplanter – rad etter rad, jorde etter jorde et perifert sted i provinsen Aurungabad. Jeg tenker på bomullen der den vokser og strekker seg. Hvordan den vannes, lukes, plukkes. På dem som plukker den. Mennesker i fargerike sarier mot berg av hvitt. Innhøstningen og pakkingen. Folka som pakker pallene inn, pallene ut. Transporten til det stedet der bomullen vaskes og blekes. Så blir den pakket inn igjen før den transporteres videre til et nytt lager eller en ny fabrikk hvor den fordeles, mates inn i spinneriene, spoles opp på enorme spoler som transporteres videre til veverier hvor den veves, blir til tekstil, dongeri, trikotasje, før den rulles opp på ruller og fraktes videre til et nytt sted hvor rullene rulles ut, strekkes på enorme rammer, spennes ut og dyppes ned i kar med blått, gult, oransje. Løftes opp igjen. Tørkes, vaskes, spennes ut på nytt – og jeg orker knapt å tenke videre, for den har ingen slutt, denne kjeden av hendelser, av steder, av prosesser, av hender og arbeidsfolk – men jeg tvinger meg selv til å fortsette, til å tenke på paller med fargeglad bomull i en trailer på en eller annen vei i en eller annen provins i Innlands-Asia. Tida som går fra frøet er sådd til den myke bomullen er klar til å høstes. Til tråden blir spunnet et sted, vevd et annet, farget et tredje, og stoffrullene nå altså befinner seg i traileren som nærmer seg et industriområde i utkanten av en storby, der lastes de av og stoffet mates inn i maskinene, før det spys ut igjen, fullt av mønster denne gangen: blomster, fugler, dødningskaller, logoer, ruter og prikker – og så henges det til tørk på en enorm gårdsplass omgitt av elektriske gjerder.

Jeg tenker på bomullsplanter – rad etter rad, jorde etter jorde et perifert sted i provinsen Aurungabad.

Sol. Jeg tenker på sol. På bomullstøy på en klessnor et sted i barndommen. Men snart er jeg tilbake i fabrikkmørket, i en enorm og uendelig larm der det ferdigtrykte stoffet nå hentes inn, rulles opp på ruller, stables i stabler, dypt inne i støvete hangarer der det nok en gang pakkes og kjøres ut, ut langs landsbyveier og motorveier og videre ned mot elvene, hvor det løftes over på prammer og hentes over i trailere som tar det inn på en enorm jernbanestasjon der gule og grå trucker lemper det over i containere som dras langs jernbanespor, om bord i jernbanevogner på et tog som i lav fart tøffer gjennom et vidstrakt slettelandskap og utover mot kysten til havet og havnene, tenker jeg. Enorme tankskip, dis og skyskrapere i det fjerne. Shantytowns, arbeiderne som beveger seg ned fra dem, ned mot havna i morgengryet. På sykkel, til fots, i skranglete busser, med lunsjbokser og drikkeflasker, og på containerhavna åpner de containerne og begynner å laste stoffrullene om bord i et roroskip med flagg fra en eller annen handelsfristat. Jeg tenker på han som kjører pallene ned i lasterommet – opp og ned, opp og ned – og der i mørket rugger rullene med blått tøy, rugger rullene med hvitt tøy, med gult tøy overstrødd med små fugler, med rosa tøy overstrødd med blomster i lukten av diesel. De er på vei til Sør-Kina eller Thailand, hvor de blir transportert til nye fabrikker. Her skal stoffene pakkes ut, merkes, prises, omsettes i enorme kvanta, så i mindre kvanta og deretter sendes til forhandlere som får dem transportert til nye fabrikker, der stoffet mates inn i nye maskiner, håndteres av nye hender. Hender som klipper og syr etter mønstre som er tegnet for det europeiske markedet av en designer med stålbriller og grønne øyne på et loftsstudio i Stockholm eller New York, Roma eller Shanghai. Og bomullsmarkene står brysthøye, står grønne, står hvite der rygger bøyes. Sekker fylles, hangarer tømmes. Gårdsplasser dekkes av et hvitt, kalkaktig lag. Jeg tenker på små rom tette av støv. Jeg tenker på marker som er leirete av bomullsstøv. På hoste, munnbind, barn med byssinosis i brystet, bomullspesten – den som rammer hundretusener av bomullsarbeidere hvert år.

Det er snart kveld – og jeg tenker på den lille sikkerhetsnålen på bomullsblusen jeg kjøpte på salg sist tirsdag, den prisen var festet i. På hun eller han som må festet den til plagget. På hvor mange slike sikkerhetsnåler de må ha festet – og på at den blusen kostet meg like mye som en kopp kaffe og mindre enn en øl.

Så kommer søvnløsheten. Ubehaget. Og jeg unngår kroppskontakt. Unngår å være i samme rom som andre. Står plutselig midt i oppgangen og roper, midt i et supermarked og roper. Jeg har reist meg under parmiddagen, på utdrikningslaget, på kaffebaren. Jeg skriker inn i de lykkelige, veltilpassa ansiktene deres:
– Nei! Jeg føler meg ikke fri!
– Nei! Dere hører ikke etter! Det var ikke det jeg mente! Jeg er ikke full! Jeg føler meg ikke dårlig! Jeg vil ikke hjem!

Det er som om jeg har fått noe i halsen, og nå vil det opp.

Det er som om jeg har fått noe i halsen, og nå vil det opp. Det er en slags hevelse. Det er munnen. Jeg våkner med en smak i munnen. Tunga. Den passer ikke –
Når jeg møter kjente, vet jeg ikke lenger hva jeg skal si.
Jeg står på bussen, og ønsker at jeg var et annet sted.
Rommet er for trangt, for stort, for kjent, for fremmed.
Og jeg reiser bort.
Står i et hotellrom i en fremmed by, i et rom med store, mørke tepper. Står der og ser ut over byen: Trafikkmaskinene. Bankbyggene. Lysreklamene. Tar en kaffe i lobbyen. Drikker, setter den fra meg. Tar en slurk til, og den vokser.
Jeg går opp på rommet.
Henter en vannflaske i kjøleskapet. Sitter ytterst på lakenene, på den stramme, stramme bomullen, og byen er et stort, levende, pustende dyr under meg. Smaken av kaffe, vannflaska i hånden –

Og da jeg kommer hjem igjen, kan jeg ikke lenger stoppe det. Vertinna skjenker mere vin, og hun som snart skal gifte seg, står og spyr på bankplassen, i ly av et enormt reklameskilt, og alle har gått hjem, og kafeene og barene og aviskioskene har stengt for lenge siden, og jeg er hjemme hos meg selv nå. Ligger i senga og ser det for meg. Hvordan alt bare vokser og vokser. Alt bare vokser og vokser –

Og når alt dette er over? Tenker jeg.
Når alt dette er over – hva da?
Bare berg. Bare vind. Sol. Bare vannveier, revehi, rådyrtråkk –

Det nordnorske handlingsrommet – en akademisk konklave åpnet for samtale og refleksjon mellom akademikere fra ulike fagfelt under Festspillene i Nord-Norge, fredag 29. juni kl. 13.30 (Bertheustorget i Harstad). Her deltok de fem scenekunstnerne Lawence Malstaf, Amund Sjølie Sveen, Tale Næss, Liv Hanne Haugen og Jon Tombre. Lørdag 30. juni kl. 20 var det også urpremiere på deres forestilling DIY – Manual for en mulig fremtid (Hvedingkvartalet i Harstad).

Kommentarer