«Jeg har aldri følt behovet for å skrike til noen»

NRK-korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen kom nettopp ut med boken Arabisk høst (Cappelen Damm, 2016), en samling korrespondentbrev fra Midtøsten fra 2011 til 2016. Utgivelsen er foranledningen for denne redaktørsamtalen, der vi går litt bakenfor det hele, eller inn på rollen som reporter.

(Click here for the english version.)

I første brev, fra oktober 2011, reiser Mikkelsen i Libya. Det er rett før Gaddafi faller, og Mikkelsen havner litt tilfeldig utenfor et lager, der en massakre nettopp har skjedd – maskingeværer, granater, lik som blir satt fyr på. Han skriver: «Der inne lå restene av over femti mennesker; en sort masse forbrent menneskekjøtt, ribbein, menneskers ribbein, stakk opp overalt, og de hvite hodeskallene, jeg husker dem som skinnende rene mot den sorte, uryddige massen. Flere steder på krøllete ryggsøyler.» Rett før han kastet opp, trakk han seg tilbake, det var «ikke et sted for levende mennesker å ferdes», skriver han. Det verste han har opplevd, sier han til Ny Tid. Før dette var hans kjennskap til området bare tillært, ikke direkte erfart av ham: «Jeg følte jeg tråkket over i en annen verden. Det var mørkt, og stanken forferdelig. Jeg følte jeg kom borti noe som er hinsides menneskelig forstand. Dette er noe som kommer dypt fra vår historie.»

Ut i virkeligheten. Mikkelsen har ferdes rundt i Midtøsten i 15 år. Man kan lure på hva motivasjonen er. Hva er det som trekker ham dit? «For meg var det det mest naturlige å gjøre. Da Afghanistan-krigen startet, ville jeg være der,» sier han. «Det var en veldig sterk følelse. Og det samme gjentok seg med Irak-krigen. Og nå, femten år senere, holder jeg på med det samme.»

Med en høy akademisk utdannelse fra Universitet i Paris – for øvrig samme institusjon som Jonas Gahr Støre – kan man lure på hvorfor han nærer denne tiltrekningen til livets barske realiteter. «Jeg valgte å ikke fortsette mine akademiske studier i Paris, jeg var rett og slett for rastløs. Jeg likte det, og de årene endret meg som person, men jeg hadde denne lengselen i kroppen etter mer, jeg ville ut i verden.»  

I mitt tidligere Ny Tid-intervju med NRKs eldre utenrikskorrespondent Odd Karsten Tveit (november 2015) var poenget å komme seg ut av hotellbaren. Tveit har vært ute i en mannsalder, og overlevd i flere konfliktsoner. Hva med Mikkelsen i generasjon etter Tveit – har han vært nære på å bli drept? «Faktisk er det vanskelig for meg å svare på hvorfor det ikke har skjedd. En gang i Irak passerte en granat oss bare med et par meter. Med flere bilbomber har det også vært nære på. Man må jo finne sine egne grenser i denne jobben. Noen ganger overeksponerer man seg for fare, man må kunne trekke seg tilbake. Men for å gå tilbake til ditt spørsmål om hvorfor jeg beveger meg ut av hotellene, slik Tveit også gjorde: Jeg mener det er kjernen av reportasjen som sjanger, å komme seg ut og se hva som foregår. Selv når det bare er å si ’ja, de menneskene var der’.»

Man kan forstå Mikkelsens poeng om at det ikke er nok å høre hva aktivister forteller, eller hva myndigheter benekter. Men hva om livet står på spill? «Jeg tilhører den gamle skolen, det er ikke nok med det som skrives på sosiale medier og annen informasjon. Men jeg spør meg selv om det er verdt det. Både før og etter jeg fikk familie, har jeg tenkt at en død reporter ikke er verdt noe. Samtidig er dette en viktig jobb, man må ut og kontrollere virkeligheten – noe jeg gjør så godt jeg kan med mine evner og begrensninger.»

Tveit ble beskrevet av en kollega som svært rasjonell ved massakrer, som den gang i 1982 ved Sabra & Shatila. Han gikk rundt og talte opp lik. Klarer Mikkelsen å holde en distanse til denne galskapen? «Nei, det er svært vanskelig. Men det er min jobb som reporter ute. Man kan ikke overveldes av følelser. Men blokkerer du følelsene, da mister du det menneskelige, og det blir ingen bra reportasje, og heller ikke godt for deg selv. Jeg aksepterer først virkeligheten, og så håndterer jeg opplevelsene mine etterpå. Som du ser, er disse boktekstene et forsøk på det.»

Politikerne. Reporter Mikkelsen har fartet på kryss og tvers i årevis, sist i en femårsperiode utstasjonert i Kairo for NRK. Jeg kom samtidig med ham til Kairo i august 2011, like etter revolusjonen, mens de store demonstrasjonene fremdeles herjet på Tahrir-plassen. Vi har reist sammen på Vestbredden med tidligere utenriksminister Espen Barth Eide, og vi har begge fått plukket fra
hverandre kamerautstyret på vei inn i presidentboligen til israelske Shimon Peres. Dessuten har vi løpt opp trappene i palestinske Ramallah for å få med oss håndtrykkene mellom Eide og president Abbas. Men hva betyr egentlig disse politikernes forsøk på å lage fred? «Jeg har ikke mange illusjoner når det gjelder politikk, men jeg tror fremdeles på at broer kan bygges i Midtøsten. En felles forståelse og journalistikk kan bidra til det. Kunst kan også bidra. Jeg er mer opptatt av en dypere forståelse av hvordan vi er forbundet enn hva som skiller oss.»

Noen mennesker ønsker så mye makt – når er egentlig nok nok?

Å være norsk. Mikkelsen er norsk, og jeg lurer på om det har betydning som reporter. Er det kanskje noe gammelt kristenkulturelt tankegods bak motivasjonen hans til å prøve å få verden til å forstå eller reagere på disse uhyrlighetene han observerer? «Det er mulig, men jeg er ikke noe særlig religiøs,» sier Mikkelsen.

Derimot har han, forteller han, aldri følt seg 100 prosent norsk. Interessant nok er det derfor at den norske Breivik-massakren lå og lurte i bevisstheten hans da han ankom turistmassakren i Tunisia. Da han et døgn etter massakren på Imperial Marahaba Hotel i Sousse står utenfor porten der 38 mennesker ble drept, skriver han: «Det kom et grøss i den fuktige middelhavsvarmen, som en indre skjelving da jeg ankom åstedet.» Liknet det Breiviks kaldblodige nedslaktning av mennesker da Tunisia-morderen hovedsakelig drepte vestlige turister, én etter én, i tretti lange minutter? «Kanskje var nervene ekstra i spenn, og jeg ankom stedet med senket guard, kanskje var det fordi handlingene minnet meg om Utøya,» skriver Mikkelsen. Drapsorgien, som Mikkelsen kalte det, ble utført med automatgevær mot folk i badetøyet. Mikkelsen forteller Ny Tid: «Jeg hadde aldri sett eller hørt om et terrorangrep i Midtøsten som var så personlig. Jeg har sett brutale angrep med store konsekvenser, men ikke på denne måten,  så kynisk å drepe én etter én.»

Jeg spør meg likevel, fikk den journalistiske distansen et brudd i denne hendelsen, fordi det var noe vestlig ved det hele, og liknet en erfaring fra Norge?

Likevel, dagen etter var han kjølig, og tråkket opp morderens spor i  hendelsesforløp.

Betyr det noe? Mikkelsen gir i boken uttrykk for en del tvil rundt reporterens rolle. Hjelper det å rapporterte, skrive reportasjer, opptre på tv med stadig nye fortellinger om overgrep? «Jeg mener fremdeles at dette er verdens viktigste jobb. Det er samtidig tøft å se at det hjemme ikke er noen reaksjon på eller noe ekko av hva man har rapportert. Hvilke evner har vi til å forme folks verdenssyn?» Men til tross for medias manglende betydning, sier han, må noen møte ofrene ansikt til ansikt og fortelle hva som er på ferde.

Mikkelsens eldre kollega Tveit fortalte meg om en kvinnelig reporter som dro ut til den ansvarlige falangistlederen for den nevnte massakren i Libanon, og skrek til ham hvilken slakter han var. Hvor går skillet mellom å være aktivist og journalist – er det så viktig å holde denne distansen? spør jeg Mikkelsen. «Jeg har aldri følt behovet for å skrike til noen,» sier han. «Jeg er der for å forstå og rapportere, og så får det være opp til andre mennesker hvordan de vil reagere.»

Mikkelsens bilde fra Homs
Mikkelsens bilde fra Homs

Men i ett av de 24 brevene i boken forteller Mikkelsen at han som førstemann møter en utsultet gjeng flyktninger i et skogholt utenfor byen Dohuk i Irak. I området finnes hundretusener kurdiske flyktninger på grunn av ISIS. Den velutdannede kurderen han møter, spør ham: «Vi trodde du kom med mat til oss?» Vår mann fra NRK svarer at han har kommet for å fortelle verden om dem, at de finnes. Han fikk ikke noe svar. Hva følte du da, spør jeg Mikkelsen. «De var skuffet, der jeg som første person utenfra bare sto der med en mikrofon. Jeg tenkte det samme selv – ’hva gjør jeg her med en mikrofon?’»

«Jeg hadde denne lengselen i kroppen etter mer, jeg ville ut i verden.»

Mens han i dette brevet reflekterer over flyktningene, tenker han at det alltid er de fattigste som rammes hardest: «Jeg forteller deres historier, men verden ser ikke ut til å høre, eller har bare nok med seg selv […] Hva gjør man så da? Gir opp?» Er det egentlig bare nok å rapportere? spør jeg igjen. Mikkelsen svarer: «Jeg synes det er vanskelig å sette en klar grense. Men grunnleggende sett, om jeg ville ha hjulpet noen i nød, så ville jeg tatt en jobb i en hjelpeorganisasjon.»

Da er det naturlig å spørre om han som norsk, som utenfra, virkelig har kunnet kjenne på frykten og volden de utsatte i Midtøsten føler. Har han blitt berørt på den måten? I et brev beskriver han hvordan en bombe slo ned like ved lekeplassen til hans datter. Han skriver også om da hans kone snart skulle føde, og det var innført portforbud etter president Morsis fall. Opplevde han ikke dette som svært truende? «Ja, det er ganske primært. Det dreide seg om overlevelse for min kone og kommende datter. Når det er svært personlig, reagerer man annerledes. Mitt mareritt var at vi under fødselen skulle sitte fast i trafikken, eller på en kontrollpost.»

Egypt. Men hva kan han si spesifikt om Egypt nå, etter disse korrespondentårene i Kairo? «Det er ikke lett å konkludere, og det finnes ikke noe svart-hvitt-svar, heller. For meg er dette en egyptisk tragedie – det kunne allerede kjennes under forberedelsene til presidentvalget i 2012, da Morsi vant. Fra og med da har det hele stort sett bare vært maktpolitikk.» Jeg spør om religionen spilte noen stor rolle. «Kanskje en del, men hovedsakelig dreide det seg om maktpolitikk.» Vi snakker litt om dette – at noen mennesker ønsker så mye makt. Når er egentlig nok nok? «Det er et godt og grunnleggende spørsmål. Det er også svært trist å se ånden fra Tahrir i 2011 tapes skritt for skritt. Kampen ble etter hvert mer og mer desperat. Til slutt var det ingenting igjen av den revolusjonære ånden.»

Etter at Morsi ble arrestert, drepte sikkerhetsstyrkene regelrett 800 mennesker som demonstrerte i provinsbyen Minya.  Mikkelsen var også til stede på noen egyptiske rettshøringer, der en dommer dømte «med et klubbeslag 683 mennesker til døden», som det står i boken. Mikkelsen kommenterer til Ny Tid: «Det var rart å se ledere av Brorskapet bak lås og slå, de hadde jo et par år tidligere reist rundt og møtt statsledere. Folk undervurderte nok hvilket mentalt skifte Morsis regjering representerte for den gamle eliten – og hvor destabiliserende dette var for landet. Folk ønsket jo ikke en Brotherhood-kontrollert stat, så det siste skiftet med militæret kom ikke fra intet.»

«Hva gjør jeg her med en mikrofon?»

Men hva da med media og dagens ytringsfrihet i Egypt? «Selv med en valgt president, så undertrykkes ytringsfriheten. Det er stadig vanskeligere å være journalist. Det er ikke lov å protestere. Selv om det finnes noen sikkerhetsgrunner, så har man ved å slå ned på enhver aktivist, ikke lenger en reell opposisjon eller et reelt demokrati. Nå sitter jo de fleste lederne fra Tahrir i fengsel sammen med islamistene.»

Reisene. Mikkelsen studerte en gang arabisk i Damaskus. Han vender stadig tilbake til hotellene han har bodd på i hele regionen. Ja, ordet «hotell» er nevnt 68 ganger i boken, men han refererer stadig til andre tidligere oppdagelsesreisendes beskrivelser av hoteller og turer. Hvorfor? Interessant nok antyder Mikkelsen at de reisene han ikke foretok, kanskje kunne vært de sterkeste. Også en tur ut til Ramses-statuen han ikke tok, eller en lang, rolig togreise som ble erstattet med fly. Tittelen Arabisk høst henspiller på Stig Dagermans bok Tysk höst, fra da Europa lå i ruiner.

Mange steder i Midtøsten hadde han bare lest om, før han besøkte området senere: «Når du reiser i fantasien, kan du beholde det stemningsfulle ved reisen, holde på din egen verden. Det er også en viktig del av reisen. Man kan jo reise av flere grunner, men jeg tror mange blir skuffet over virkeligheten. Men møtepunkter mellom virkelighet og tanker er interessante! Flere gode bøker er dessuten skrevet av folk som ikke var på det stedet de skrev om. Selv om jeg har reist som journalist, ønsker jeg også å åpne andre rom.»

Et av rommene er hans mange beskrivelser av sko i brevene. Etterlatte, fine sko i en tom hage – skulle han ta dem med seg? Sko etter en massakre på en fotballbane. Barnesko etter et bombenedslag. Sko uten eiere. Stadige beskrivelser av skoenes farger og materialer – hele 48 ganger nevnes ordet «sko» i boken. «Det var jeg ikke klar over! Sko er et symbol i Midtøsten, og sko uten eiere er et sterkt tegn på døden. Også gater med barn uten sko er et symbol. Kanskje jeg har en spesiell interesse for sko, da mine besteforeldre drev en skobutikk i Tønsberg …»

Sannheten. Jeg ender samtalen med å spørre om det løgnaktige ved maktpolitikken i Midtøsten, om han kjenner til Hannah Arendts teori om totalitarisme, et totalt system av løgner – til forskjell fra ønsket om ærlighet og sannhet. Han svarer: «Hva er sannheten, egentlig? Jeg tror det er mer og mer støy, og mindre og mindre sannhet. Men det gjelder Europa og USA også. Det er også ubehagelig å finne hvor lite felles forståelse det er for fakta. For meg er ikke bare Midtøsten blitt et hardere sted å være, men Europa også. Det er et endret kontinent jeg har vendt tilbake til.»