«Jeg har aldri følt behovet for å skrike til noen»

NRK-korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen kom nettopp ut med boken Arabisk høst (Cappelen Damm, 2016), en samling korrespondentbrev fra Midtøsten fra 2011 til 2016. Utgivelsen er foranledningen for denne redaktørsamtalen, der vi går litt bakenfor det hele, eller inn på rollen som reporter.

(Click here for the english version.)

I første brev, fra oktober 2011, reiser Mikkelsen i Libya. Det er rett før Gaddafi faller, og Mikkelsen havner litt tilfeldig utenfor et lager, der en massakre nettopp har skjedd – maskingeværer, granater, lik som blir satt fyr på. Han skriver: «Der inne lå restene av over femti mennesker; en sort masse forbrent menneskekjøtt, ribbein, menneskers ribbein, stakk opp overalt, og de hvite hodeskallene, jeg husker dem som skinnende rene mot den sorte, uryddige massen. Flere steder på krøllete ryggsøyler.» Rett før han kastet opp, trakk han seg tilbake, det var «ikke et sted for levende mennesker å ferdes», skriver han. Det verste han har opplevd, sier han til Ny Tid. Før dette var hans kjennskap til området bare tillært, ikke direkte erfart av ham: «Jeg følte jeg tråkket over i en annen verden. Det var mørkt, og stanken forferdelig. Jeg følte jeg kom borti noe som er hinsides menneskelig forstand. Dette er noe som kommer dypt fra vår historie.»

Ut i virkeligheten. Mikkelsen har ferdes rundt i Midtøsten i 15 år. Man kan lure på hva motivasjonen er. Hva er det som trekker ham dit? «For meg var det det mest naturlige å gjøre. Da Afghanistan-krigen startet, ville jeg være der,» sier han. «Det var en veldig sterk følelse. Og det samme gjentok seg med Irak-krigen. Og nå, femten år senere, holder jeg på med det samme.»

Med en høy akademisk utdannelse fra Universitet i Paris – for øvrig samme institusjon som Jonas Gahr Støre – kan man lure på hvorfor han nærer denne tiltrekningen til livets barske realiteter. «Jeg valgte å ikke fortsette mine akademiske studier i Paris, jeg var rett og slett for rastløs. Jeg likte det, og de årene endret meg som person, men jeg hadde denne lengselen i kroppen etter mer, jeg ville ut i verden.»  

I mitt tidligere Ny Tid-intervju med NRKs eldre utenrikskorrespondent Odd Karsten Tveit (november 2015) var poenget å komme seg ut av hotellbaren. Tveit har vært ute i en mannsalder, og overlevd i flere konfliktsoner. Hva med Mikkelsen i generasjon etter Tveit – har han vært nære på å bli drept? «Faktisk er det vanskelig for meg å svare på hvorfor det ikke har skjedd. En gang i Irak passerte en granat oss bare med et par meter. Med flere bilbomber har det også vært nære på. Man må jo finne sine egne grenser i denne jobben. Noen ganger overeksponerer man seg for fare, man må kunne trekke seg tilbake. Men for å gå tilbake til ditt spørsmål om hvorfor jeg beveger meg ut av hotellene, slik Tveit også gjorde: Jeg mener det er kjernen av reportasjen som sjanger, å komme seg ut og se hva som foregår. Selv når det bare er å si ’ja, de menneskene var der’.»

Man kan forstå Mikkelsens poeng om at det ikke er nok å høre hva aktivister forteller, eller hva myndigheter benekter. Men hva om livet står på spill? «Jeg tilhører den gamle skolen, det er ikke nok med det som skrives på sosiale medier og annen informasjon. Men jeg spør meg selv om det er verdt det. Både før og etter jeg fikk familie, har jeg tenkt at en død reporter ikke er verdt noe. Samtidig er dette en viktig jobb, man må ut og kontrollere virkeligheten – noe jeg gjør så godt jeg kan med mine evner og begrensninger.»

Tveit ble beskrevet av en kollega som svært rasjonell ved massakrer, som den gang i 1982 ved Sabra & Shatila. Han gikk rundt og talte opp lik. Klarer Mikkelsen å holde en distanse til denne galskapen? «Nei, det er svært vanskelig. Men det er min jobb som reporter ute. Man kan ikke overveldes av følelser. Men blokkerer du følelsene, da mister du det menneskelige, og det blir ingen bra reportasje, og heller ikke godt for deg selv. Jeg aksepterer først virkeligheten, og så håndterer jeg opplevelsene mine etterpå. Som du ser, er disse boktekstene et forsøk på det.»

Politikerne. Reporter Mikkelsen har fartet på kryss og tvers i årevis, sist i en femårsperiode utstasjonert i Kairo for NRK. Jeg kom samtidig med ham til Kairo i august 2011, like etter revolusjonen, mens de store demonstrasjonene fremdeles herjet på Tahrir-plassen. Vi har reist sammen på Vestbredden med tidligere utenriksminister Espen Barth Eide, og vi har begge fått plukket fra
hverandre kamerautstyret på vei inn i presidentboligen til israelske Shimon Peres. Dessuten har vi løpt opp trappene i palestinske Ramallah for å få med oss håndtrykkene mellom Eide og president Abbas. Men hva betyr egentlig disse politikernes forsøk på å lage fred? «Jeg har ikke mange illusjoner når det gjelder politikk, men jeg tror fremdeles på at broer kan bygges i Midtøsten. En felles forståelse og journalistikk kan bidra til det. Kunst kan også bidra. Jeg er mer opptatt av en dypere forståelse av hvordan vi er forbundet enn hva som skiller oss.»

Noen mennesker ønsker så mye makt – når er egentlig nok nok?

Å være norsk. Mikkelsen er norsk, og jeg lurer på om det har betydning som reporter. Er det kanskje noe gammelt kristenkulturelt tankegods bak motivasjonen hans til å prøve å få verden til å forstå eller reagere på disse uhyrlighetene han observerer? «Det er mulig, men jeg er ikke noe særlig religiøs,» sier Mikkelsen.

Derimot har han, forteller han, aldri følt seg 100 prosent norsk. Interessant nok er det derfor at den norske Breivik-massakren lå og lurte i bevisstheten hans da han ankom turistmassakren i Tunisia. Da han et døgn etter massakren på Imperial Marahaba Hotel i Sousse står utenfor porten der 38 mennesker ble drept, skriver han: «Det kom et grøss i den fuktige middelhavsvarmen, som en indre skjelving da jeg ankom åstedet.» Liknet det Breiviks kaldblodige nedslaktning av mennesker da Tunisia-morderen hovedsakelig drepte vestlige turister, én etter én, i tretti lange minutter? «Kanskje var nervene ekstra i spenn, og jeg ankom stedet med senket guard, kanskje var det fordi handlingene minnet meg om Utøya,» skriver Mikkelsen. Drapsorgien, som Mikkelsen kalte det, ble utført med automatgevær mot folk i badetøyet. Mikkelsen forteller Ny Tid: «Jeg hadde aldri sett eller hørt om et terrorangrep i Midtøsten som var så personlig. Jeg har sett brutale angrep med store konsekvenser, men ikke på denne måten,  så kynisk å drepe én etter én.»

Jeg spør meg likevel, fikk den journalistiske distansen et brudd i denne hendelsen, fordi det var noe vestlig ved det hele, og liknet en erfaring fra Norge?

Likevel, dagen etter var han kjølig, og tråkket opp morderens spor i  hendelsesforløp.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.