18. mai traff president Moon
overlevende og pårørende i Gwangju for å markere 39-årsdagen for det som best
kan beskrives som landets Tienanmen-plassmassakre. En sterkt berørt Moon møtte
folkemassen i den store minnelunden. Gråtende vitner ble tidvis avbrutt av
motdemonstranter som ville «knuse
kommunistene». Store
politistyrker flankerte menneskemengden, men slapp å intervenere.
Kontrasten mellom jubelen på Slottsplassen
og sinnet og sorgen i Gwangju kunne ikke vært større. For å forstå betydningen
av Moons besøk i Norge bør vi stoppe et øyeblikk ved denne kontrasten.
18. mai 1980 ble 236 mennesker, i hovedsak
studenter, drept eller bortført i Gwangju. En fredelig demonstrasjon ble møtt
av maskingevær og tanks. Leder for landets CIA, Chun Doo-hwan, var kommet til
makten ved å drepe diktator Park. Bak Sør-Koreas diktatorer, mord og intriger
sto USA. Demonstrasjonene ble brutalt slått ned etter ni dager, støttet av
president Jimmy Carters rådgiver, Zbigniew Brzezinski. Blodet fløt i gatene. Kirkene
ble fylt av lik, og tusenvis ble såret, i det som i ettertid er kalt en
massakre. I parlamentet er man ennå ikke enige om sammensetningen av en
utredningsgruppe for hendelsen.
Krigsspenning
I motsetning til oss lever ikke koreanere i etterkrigstider. De lever med en gammel krigsspenning som avspeiles i folks liv, i parlamentet og i lokalpolitikken. Koreanere snakker ikke gjerne høyt om fortiden og lidelsene. Minner om nattlige arrestasjoner, drap, bortførelse og hevn er altfor ferske. De vet hvor skjørt dagens demokrati er. Bak det hele spøker atomtrusselen og spenning overfor slektningene i Nord. Stadig bygges det store amerikanske baser .
Moon ble valgt på en bølge av demonstrasjoner da 6 millioner i «stearin-revolusjonen» våren 2017 fylte gatene og krevde endring og fredsprosess mot Nord-Korea. Det er kanskje ironisk at den gjengse koreaner håper at USAs president Trump blir gjenvalgt så avspenningspolitikken fortsetter. Moon beveger seg diplomatisk følsomt mellom økt åpenhet mot Nord-Korea og en amerikansk bruk av Sør-Korea som spydspiss mot Kina og Russland. Men bak Trumps fredsfasade svever hauker som rådgiver John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo, og demokrater som kritiserer Trumps fredspolitikk.
[ntsu_box title=”Koreakrigen” style=”soft” box_color=”#fdf4f4″ title_color=”#bbf2f9″]Koreakrigen fra 1950 til 1953 er ennå ikke formelt avsluttet. I snart 69 år har landet vært delt mellom et Nord- og Sør-Korea. I dag råder en våpenhvile mellom Nord-Korea og USA, som har 28 500 soldater i landet i tillegg til disses familier og støttepersonell. President Moon ble
valgt etter store folkelige markeringer våren 2017 i den såkalte
stearinlysrevolusjonen.
Datteren av en tidligere diktator, Park Geun-hye, var Moons forgjenger i presidentstolen. Hun ble idømt 25 års fengsel for korrupsjon og tjenesteforsømmelse. Moon har hatt tre toppmøter med Nord-Koreas
leder Kim Jong-un.[/ntsu_box]
Positiv fred
I Oslo utdypet Moon hva han mente skal erstatte den «strukturelle volden»: en «positiv fred». At han valgte nettopp ordene «strukturell vold» og «positiv fred», var neppe tilfeldig. Han vil være kjent med fredsforskningsinstituttet PRIOs terminologi, der grunnlegger Johan Galtungs begreper fremdeles lever.
Koreanerne lever med en gammel krigsspenning som avspeiles i folks liv, i parlamentet og i lokalpolitikken.
Moon har tidligere skissert hva «positive
fred» handler om: å unnlate å sette krav om fjerning av atomvåpen øverst på
dagsordenen, og ikke som krav før samtaler. Først må det skapes tillit,
utvikles handel, infrastruktur og liknende mellom alle land i regionen,
inklusiv Russland, Kina og Japan. Landene må bindes sammen av en intendert
interesse. Deretter kan man trappe ned spenningen – og avhengigheten av det
militære. Fred og tillit skaper sikkerhet, ikke omvendt.
I april 2018 hadde avspennings-invitten
overfor Nord-Korea fått Kim til å gå fra sin «parallell-strategi», om atomvåpen
og økonomisk vekst, til å fokusere på det økonomiske – et tegn på at Moons
«solskinnspolitikk» virket.
Som en av få toppledere har Moon et godt
forhold til president Trump. «Jeg er pådriver for nye samtaler mellom Trump og
Nord-Koreas leder», sa Moon i Oslo. «Så fort som mulig!» Han vet at USA er
avgjørende for landets framtid. Så kan vi andre krysse fingrene. For koreanerne
er dette ikke bare smart eller pragmatisk politikk. Det er ramme alvor i
skyggen av Gwangjus historie. Og Moon har ikke tenkt å la haukene råde grunnen
alene.