«Jeg er pådriver for samtaler mellom president Trump og Kim Jong-un»

KOREA: 12. juni ble Sør-Koreas president Moon Jae-in mottatt av kong Harald under landets første offisielle statsbesøk i Norge. Moon snakket om den ødeleggende virkningen av «strukturell vold» som delingen av landet hans hadde på både Nord- og Sør-Korea, og om «positiv fred».
Kim Jong-un
John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskjöld-programmet (med i Ny Tids redaksjonsråd).
Email: jones@networkers.org
Publisert: 01.07.2019

18. mai traff president Moon overlevende og pårørende i Gwangju for å markere 39-årsdagen for det som best kan beskrives som landets Tienanmen-plassmassakre. En sterkt berørt Moon møtte folkemassen i den store minnelunden. Gråtende vitner ble tidvis avbrutt av motdemonstranter som ville «knuse kommunistene». Store politistyrker flankerte menneskemengden, men slapp å intervenere.

Kontrasten mellom jubelen på Slottsplassen og sinnet og sorgen i Gwangju kunne ikke vært større. For å forstå betydningen av Moons besøk i Norge bør vi stoppe et øyeblikk ved denne kontrasten.

18. mai 1980 ble 236 mennesker, i hovedsak studenter, drept eller bortført i Gwangju. En fredelig demonstrasjon ble møtt av maskingevær og tanks. Leder for landets CIA, Chun Doo-hwan, var kommet til makten ved å drepe diktator Park. Bak Sør-Koreas diktatorer, mord og intriger sto USA. Demonstrasjonene ble brutalt slått ned etter ni dager, støttet av president Jimmy Carters rådgiver, Zbigniew Brzezinski. Blodet fløt i gatene. Kirkene ble fylt av lik, og tusenvis ble såret, i det som i ettertid er kalt en massakre. I parlamentet er man ennå ikke enige om sammensetningen av en utredningsgruppe for hendelsen.

Krigsspenning

I motsetning til oss lever ikke koreanere i etterkrigstider. De lever med en gammel krigsspenning som avspeiles i folks liv, i parlamentet og i lokalpolitikken. Koreanere snakker ikke gjerne høyt om fortiden og lidelsene. Minner om nattlige arrestasjoner, drap, bortførelse og hevn er altfor ferske. De vet hvor skjørt dagens demokrati er. Bak det hele spøker atomtrusselen og spenning overfor slektningene i Nord. Stadig bygges det store amerikanske baser .

Moon ble valgt på en bølge av demonstrasjoner da 6 millioner i «stearin-revolusjonen» våren 2017 fylte gatene og krevde endring og fredsprosess mot Nord-Korea. Det er kanskje ironisk at den gjengse koreaner håper at USAs president Trump blir gjenvalgt så avspenningspolitikken fortsetter. Moon beveger seg diplomatisk følsomt mellom økt åpenhet mot Nord-Korea og en amerikansk bruk av Sør-Korea som spydspiss mot Kina og Russland. Men bak Trumps fredsfasade svever hauker som rådgiver John Bolton og utenriksminister Mike Pompeo, og demokrater som kritiserer Trumps fredspolitikk.

Koreakrigen
Koreakrigen fra 1950 til 1953 er ennå ikke formelt avsluttet. I snart 69 år har landet vært delt mellom et Nord- og Sør-Korea. I dag råder en våpenhvile mellom Nord-Korea og USA, som har 28 500 soldater i landet i tillegg til disses familier og støttepersonell. President Moon ble valgt etter store folkelige markeringer våren 2017 i den såkalte stearinlysrevolusjonen. Datteren av en tidligere diktator, Park Geun-hye, var Moons forgjenger i presidentstolen. Hun ble idømt 25 års fengsel for korrupsjon og tjenesteforsømmelse. Moon har hatt tre toppmøter med Nord-Koreas leder Kim Jong-un.

Positiv fred

I Oslo utdypet Moon hva han mente skal erstatte den «strukturelle volden»: en «positiv fred». At han valgte nettopp ordene «strukturell vold» og «positiv fred», var neppe tilfeldig. Han vil være kjent med fredsforskningsinstituttet PRIOs terminologi, der grunnlegger Johan Galtungs begreper fremdeles lever.

Koreanerne lever med en gammel krigsspenning som avspeiles i folks liv, i parlamentet og i lokalpolitikken.

Moon har tidligere skissert hva «positive fred» handler om: å unnlate å sette krav om fjerning av atomvåpen øverst på dagsordenen, og ikke som krav før samtaler. Først må det skapes tillit, utvikles handel, infrastruktur og liknende mellom alle land i regionen, inklusiv Russland, Kina og Japan. Landene må bindes sammen av en intendert interesse. Deretter kan man trappe ned spenningen – og avhengigheten av det militære. Fred og tillit skaper sikkerhet, ikke omvendt.

I april 2018 hadde avspennings-invitten overfor Nord-Korea fått Kim til å gå fra sin «parallell-strategi», om atomvåpen og økonomisk vekst, til å fokusere på det økonomiske – et tegn på at Moons «solskinnspolitikk» virket.

Som en av få toppledere har Moon et godt forhold til president Trump. «Jeg er pådriver for nye samtaler mellom Trump og Nord-Koreas leder», sa Moon i Oslo. «Så fort som mulig!» Han vet at USA er avgjørende for landets framtid. Så kan vi andre krysse fingrene. For koreanerne er dette ikke bare smart eller pragmatisk politikk. Det er ramme alvor i skyggen av Gwangjus historie. Og Moon har ikke tenkt å la haukene råde grunnen alene.

Kommentarer