Jeg er Julian

ASSANGE: Til syvende og sist handler det om rett og moralsk plikt til å avsløre krigsforbrytelser.
KAP (SPANIA) LIBREXPRESSION. WWW.LIBEX.EU
KAP (SPANIA) LIBREXPRESSION. WWW.LIBEX.EU
John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskjöld-programmet (med i Ny Tids redaksjonsråd).
Email: jones@networkers.org
Publisert: 02.05.2019

I et engelsk fengsel sitter i skrivende stund en syk Julian Assange og venter på å utleveres til USAs drakoniske lover, beregnet på krigsspioner fra 1917. Glemt har presse og politikere at han egentlig er arrestert for å bli sendt til Sverige for å møte voldtektsanklager som for øvrig er frafalt. Hans forbrytelse er å ha gjort det enhver journalist og publisist burde gjøre, men som altfor få gjør: Han har brakt videre dokumentasjon av maktovergrep, ja, krigsforbrytelser, i et omfang som er vanskelig å fatte. Han er med andre ord farlig. Det glemmer ikke de mektige, i dette tilfelle USAs mektige med Obama, Clinton, Trump, CIA, New York Times eller Washington Post i spissen. Verst er pressen som er satt i forlegenhet, for Assange har ikke gjort annet enn det de selv skulle gjort. De glemmer det aldri.

Prisen for avsløringer av maktmenneskers planer og overgrep betales av Assange og andre modige varslere – som ikke kan tie stille.

Det vi andre skal huske, er de rasende ordene lederen for Sveriges Advokatsamfund, Anne Ramberg, skriver på sin blogg 14. april: «[Assange-saken] er karakterisert ved alt fra ansvarsløse konspirasjonsteorier, totalt uten støtte i realiteter, til forkastelig juridisk behandling fra både britisk og svensk side» [sitatene er oversatt av artikkelforfatteren, red.anm.]. For dette dreier seg om langt mer enn hva vi måtte mene om Assange, sier hun, og oppsummerer: «Det handler om ytringsfrihet og respekt for loven. Det handler til syvende og sist om rett og moralsk plikt til å avsløre krigsforbrytelser. Assange og WikiLeaks gjorde dette.» Men WikiLeaks videreformidler jo stjålne dokumenter? Ramberg fnyser, og for å virkelig understreke alvoret i saken, avslutter hun: «Skulle vi ha utlevert til Tysklands Hitler en som [ulovlig] hadde avslørt konsentrasjonsleirene og folkemord?» Hun svarer selv, lakonisk: «Jeg tror ikke det.»

Ledere uten tillit

I dag er mistankene om hemmelige avtaler om å utlevere den fengslede til USA ikke lenger en løs «konspirasjonsteori». Svenske og britiske myndigheter skammer seg ikke engang for å vise sin servilitet for imperiet i vest. Den universelt forhatte Trump er plutselig blitt stueren og en framifrå dommer og humanitær fengselsvakt for Assange. I Storbritannia slipper kommentatorer som Suzanne Moore, James Ball og Jess Phillips til i the Guardian, New Statesman og Sunday Times med nedrige beskrivelser som ikke egner seg i norsk språkdrakt. Mens her på berget synes Aftenposten det er «for tidlig» å mene noe om Assange-saken. Journalister i Bergens Tidende og Dagbladet harselerte tidligere over at fangen i ambassaden fikk snakke til Universitetet i Bergen under Holbergdagene. Mannen er fritt vilt. Gode historier trenger ikke fakta, heller ikke her til lands.

Oslo 23. april: Demonstranter utenfor den britiske ambassade tapet munnen i protest mot at norske medier ikke støtter Julian Assange. Norske Pen og Rødt Oslo Vest stiller seg som arrangører bak kravet som blant annet Jeremy Corbyn har fremmet om at Julian Assange ikke skal utleveres til USA. Redaktør i Ny Tid Truls Lie t.h. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Hva har egentlig Assange-saken å gjøre med oss i Norge? Trenger vi å mene noe om den skjeggete fangen som respektløst ble slept nedover ambassadetrappen foran TV-kameraene? For meg har troen på lederes forhold til sannhet og åpenhet fått et alvorlig skudd for baugen, og Assange-saken har vært en katalysator i dette. Grunnen til økende lederforakt er i mine øyne ikke så mye Donald Trumps patetiske løgner eller Benjamin Netanyahus fire rettsanklager om korrupsjon, for å nevne to topper i terrenget. Jeg tenker ikke på norske stortingspolitikeres tukling med reiseregninger eller mindreårige. Heller ikke at Stortinget er befolket av store eller småkriminelle som samfunnet for øvrig. Nei, jeg tenker på at jeg ikke lenger har tillit til at våre politikere og ledere lar grunnleggende søken etter sannhet og åpenhet overstyre utsiktene til opportunistisk eller kortsiktig gevinst.

Ingen vilje til demokrati

La meg begynne fire år tilbake: «Jeg vil ha Daniel Ellsberg i studio», insisterte Ole Torp i NRK på telefonen en forsommerdag i 2015. Sammen med Norsk PEN var vi var vertskap for blant annet de amerikanske varsler-ikonene Daniel Ellsberg, Jesselyn Raddach og Thomas Drake i Oslo, Stockholm, Berlin, Reykjavik og London. «Stå opp for sannheten», ble turneen kalt. Vi fikk oppslag i selveste the Guardian, men viktigere for meg: NRKs Torps profesjonelle interesse, Aftenpostens Harald Stanghelles og Dagens Næringslivs Osman Kibars ryggmargsengasjement ga sterke tekster. De tok på alvor prisen som varslerne betalte for å sikre oss sannhet og åpenhet, noe alle demokrater må kunne kreve av sine ledere. Ikke minst når de skammelig nok drar oss inn i fornedrende kriger og forbrytelser mot menneskeheten.

Assange portrett
Assange

Budskapet for foredragsturneen var å skape oppmerksomhet om varsleres betydning for demokratiet, og spesielt at varsler Edward Snowden skulle få komme til Norge og motta Bjørnson-prisen for sine avsløringer. I London besøkte vi Julian Assange, som støttende møtte oss i sitt rom i Ecuadors ambassade.

Utenfor Stortinget en onsdag i juni 2015 hadde vi rigget opp en scene. Moddi sang. Varslere på rekke og rad fortalte sine historier. Harald Stanghelle utfordret frammøtt stortingspresident Olemic Thommessen til å vise at 1814-talene året før, om ytringsfrihet og folkestyre, var mer enn ord: Du kan få Snowden til Norge, oppfordret en engasjert Stanghelle optimistisk.

Det var da det hendte: Virkeligheten eksploderte rett foran øynene mine: med rasende blikk og forsikring om aldri mer samarbeid forlot stortingspresident Thommessen illsint samlingen. Oppfordringen om å lytte til vår tids mest markante varslere ble for sterk kost for Stortingets øverste øre. Og varslernes budskap til Thommessen kom aldri videre til de folkevalgte. Dette var mer alvorlig enn Thommessens tukling med skatteparadiser og stortingsbudsjetter. Dette handler om vilje til demokrati.

Ignorant utenrikskomité

På Libya-høringene i våres blandet Assange seg på nytt inn i stortingssamtalen. WikiLeaks og Assange hadde formidlet informasjon som det engelske parlamentets høringsuttalelse festet stor lit til: En hemmelig e-post til Hillary Clinton avslørte motivene bak franske Sarkozys iver etter å knuse Gaddafi – som var å styrke fransk innflytelse i Afrika og befeste Sarkozys vaklende politiske liv i det forestående valget. Ikke et ord om et humanitært motiv eller ønske om å stoppe et folkemord. Man bomber ikke til demokrati fra 10 000 meters høyde, mente britene – for øvrig det samme som utenriksminister Støre mente to dager før han sendte norske bombefly for å gjøre nettopp det.

Prisen for avsløringer av maktmenneskers planer og overgrep betales
av Assange og andre modige varslere

Så fikk vi høring i Stortinget: En tydelig uinformert utenrikskomité fortrakk ikke en mine over opplysninger om Assanges Sarkozy-avsløringer fra fredsforsker Ola Tunander. SVs Audun Lysbakken mente dette var merkelig, da Gaddafi og Sarkozy jo var så gode venner. Høyres representant Michael Tetzschner kjente ikke til Tunanders Libyakrigen – en bok stappfull av dokumentasjon og den eneste norske utgivelsen om nettopp temaet komiteen skulle «høre». Frps Christian Tybring-Gjedde mente smilende at Libya under Gaddafi knapt kunne kalles et paradis. Tunander repliserte med støtte i WikiLeaks og FN at den norske humanitære innsatsen foreløpig har brakt Libya ned fra 57. til 108. plass på FNs indeks for menneskelig utvikling. Dette skyldes tiltakende vold, ødelagt helse, dårligere ernæring, svekket infrastruktur, økt arbeidsløshet – og mange, mange drepte. Dessuten masseutvandring til Europa. Men et nærmest samlet Storting var fornøyd med sin humanitære innsats. (Se gjerne videoopptak på Stortinget.no av høringen i Stortingets utenriks- og forsvarskomité)

Varslere betaler prisen

 Prisen for avsløringer av maktmenneskers planer og overgrep betales av Assange og andre modige varslere – som ikke kan tie stille. Eksempelvis er varslerne Jesselyn Raddach, Katharine Gun og John Kiriaku bare tre av mange varslere jeg har lært å kjenne de siste årene. Søk dem opp! De har ofret jobb, familie og framtid fordi de ikke kunne annet. De tre sitter ikke lenger i fengsel, men det gjør Julian Assange og Chelsea Manning.

På trappen til Ecuadors ambassade i London traff jeg nylig Tom fra Australia. Han hadde reist ens ærend den lange veien for å sitte tre dager vakt over Assange. Han gjorde det i solidaritet med alle oss andre som gjerne ville vært der. Vi snakket så om den katolske presten Daniel Barrigan, som satt fengslet for sin motstand mot atomvåpen og krig. For Barrigan hadde poengtert: «Jeg gjør det ikke fordi jeg tror jeg vil vinne. Jeg gjør det fordi det er rett.»

Vi som har brukt tid på å sette oss inn i hva Assange har gjort og ikke gjort, og har sett alle løgnene og all kunnskapsløsheten, kan vi likevel håpe på at Barrigans ord blir gjort til skamme og tro at sannhet ennå har verdi? Og kunne si med Anne Ramberg at å kjempe mot krigsforbrytelser og overgrep ikke bare er en menneskerett – men en moralsk plikt.

Les også: Assange og det frie ord.

Gratis prøve
Kommentarer