Je suis un superstar

Nå står den franske såpefilosofen Bernard-Henri Lévy foran sitt store gjennombrudd i USA. Som om ikke amerikanerne har nok å stri med i disse dager

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Med oversettelsen av Lévys siste bok til engelsk, «Who killed Daniel Pearl?», vil «BHL-fenomenet snart bli globalt», skrev Financial Times forrige uke.

I Frankrike er filosofen og posøren så kjent at han bare går under merkevarenavnet BHL. Hadde ikke den franske superstjerna eksistert, ville det vært umulig å finne ham opp, skrev The Guardian i vår.

Fin navle

Til tross for at han er kontroversiell og avfeid som fagfilosof: Når BHL snakker, lytter franskmennene. Når han stiller opp på TV iført svart designerdress og en hvit skjorte som er åpen ned til beltet, så smelter fortsatt et og annet pikehjerte. Andre filosofer studerer sin navle, Lévy viser fram sin.

Bernard-Henri Lévy og den unge skjønnheten Arielle Dombasle, hans tredje kone, er Frankrikes mest glamorøse par (i ånden etter Marilyn Monroe og Henry Miller). Hun er sanger og skuespiller – hennes siste plate består av tekno-versjoner av Fauré og Händel – men er mest kjent for å ha Frankrikes smaleste midje. Magasinet Paris Match har jevnlig kåret henne til en av de ti vakreste kvinnene i verden. Lévy er god på å jage etter kvinner – og noble saker.

Dårlig samvittighet

Den fransk-algeriske jøden Bernard-Henri Lévy (1948-)slo gjennom i den franske offentligheten for 25 år siden med sin krasse kritikk av venstresidens lefling med totalitære regimer. Så tok han for seg høyresiden, og da var posisjonen som Frankrikes uavhengige røst og landets fremste nyfilosof sikret. Siden har han utkommet med mer enn én bok i året, 29 i alt.

Han har også laget dokumentarfilmer fra Balkan og bidratt til at institusjoner som Radio Free Kabul og SOS-rasisme ble etablert. Han kaller seg filosof, men ligner mer på en konstant pådytter av dårlig samvittighet. Og skal vi tro enkelte amerikanske medier: Denne dårlige samvittigheten står nå foran sitt internasjonale gjennombrudd.

Ber om mer kake

Man får egentlig lyst til å mislike Lévy intenst. Anarkisten Noal Godin, belgieren som har gjort seg selv verdensberømt på grunn av kjendisbløtkakekasting, sier det slik: «Den type menneske som blir ekstatisk når han oppdager en nyanse i gråfargen, er en konstant provokasjon». Lévy har foreløpig bare blitt truffet seks ganger av Godin, forfatteren av boka «Cream and Punishment».

Men hvordan er det mulig å mislike en fyr, uansett hvor solbrun og muskuløs og hårete han er, når mannen har gjort det til et levebrød å oppsøke konflikter som ingen andre bryr seg om? Hans bok fra 2001 tar for eksempel for seg krigene i Sudan, Angola, Sri Lanka og Colombia – har han ikke fortjent en ny sportsbil da? Tre eiendommer, butler, sjåfør og et dusin andre tjenere?

En filosof i krigen

Vanity Fair viet åtte sider til BHL i vår, der han ble sammenlignet med Charles Baudelaire, Emile Zola, Victor Hugo og André Malraux. (The Guardian heller mer til en kombinasjon av J.K Rowling og David Beckham. BBC: «En blanding av Rimbaud og Rambo»). De positive sammenligningene er ikke tatt helt ut av luften. På den ene siden selger han bøtter av bøker – 200.000 eks. av siste bok – og er plagsomt vellykket, på den andre siden er han i det minste ikke en kontorfilosof som bruker livet på å utforske likheter mellom «væren» og «været». Lévy er der det skjer.

For eksempel ble han februar 2002 sendt til Afghanistan som Jacques Chiracs spesialutsending. Jobben var å finne ut av Frankrikes kulturelle rolle i den nye afghanske hverdagen. Resultatet ble en 100 siders rapport som ble levert april 2002, hvor Lévy blant annet foreslår at afghanske offiserer utdannes på fransk militærakademi, at Frankrike åpner et kultursenter i landet og at et eget team reiser rundt til byer og hus og reklamerer for idealene fra 1789.

USA sendte hele kavaleriet, Frankrike sendte en filosof.

Akademisk kritikk

Innvendingene mot Lévy er vanligvis at han er såpeglatt. Det kan skyldes misunnelse. Derimot har det dukket opp langt mer alvorlige innvendinger mot superstjernas virke gjennom 25 år. Det ble rabalder for 20 år siden, ikke minst fordi Lévy selv er jøde, da franskmannen ble tatt i å skrive at Heinrich Himmler ble dømt under Nurnberg-prosessene mens mannen for lengst hadde tatt selvmord.

På samme tid skrev The New York Review of Books at «lite kan sies om Lévys prosjekt, fordi det består av så lite». I hans siste bok, «Who killed Daniel Pearl?», kaller Lévy skobomberen på flyet mellom Paris og Miami for Charles Reid istedenfor Richard Reid, som han heter. Og sosiologen Anthony Giddens blir døpt på nytt under navnet Chistopher Giddens. Og, noe som nesten er utilgivelig i amerikansk akademisk kontekst, Lévy – som så mange franske «intellektuelle» – bruker ikke indeks! Småtterier, kanskje, men kritikerne leser det inn i et mønster av slurv, unøyaktigheter og grove generaliseringer.

Mer kvinner

Så hva handler «Who killed Daniel Pearl?» om? Det er egentlig ikke så interessant. I 1997 lagde Bernard-Henri Lévy en fiksjonsfilm om en eldre forfatter som forelsker seg i en ung skuespillerinne, spilt av hans egen kone. Den het «Night and Day» og inneholdt visstnok noen scener der Dombasle hadde klær på. «Ved siden av politikk, er det to ting jeg er opptatt av: Litteratur og kvinner», sier Lévy selv. Og noen ganger er det vanskelig å skille de tre ad.

«Who killed Daniel Pearl?», en 400 siders bok om den amerikanske journalisten som ble drept i Pakistan etter lengre tids kidnapping i februar 2002, er en blanding av roman og «undersøkelse», følge Lévy, noe som betyr at han tar seg friheter der fakta ikke strekker til. Boka inneholder også, nå velkjente, teorier om at drapet ble begått i samarbeid mellom pakistansk etterretning og fundamentalistiske grupper, og at den 38 år gamle Wall Street-journalisten ble drept «fordi han visste for mye».

Men det er mennesket Pearl som står i sentrum. Eller Lévy selv, som kritikerne liker å påpeke. Lévy tenker seg hva som farer gjennom hodet til Daniel Pearl rett før han er i ferd med å bli halshugget av sine verste fiender:

«Han tenker på Mariane, den siste natten, så attråverdig, så vakkert – hva vil kvinner ha egentlig, dypt der nede. Pasjon? Evigheten?»

Er det litteratur? Politikk? Kvinner?

Den gode nyheten for amerikanere er at Lévys Sartre-biografi også oversettes til engelsk i disse dager. Den er visstnok ikke så verst.

---
DEL

Legg igjen et svar