Je suis Jyoti

Dokumentaren om den brutale voldtekten av Jyoti Singh tegner et skremmende bilde av kvinnesynet i den indiske kulturen.

Aleksander Huser

Fast filmkritiker i Ny Tid.

Indias datter. 
Regi: Leslee Udwin

 

Indias datter av den britiske filmskaperen Leslee Udwin forteller den grusomme historien om gruppevoldtekten av den 23 år gamle medisinstudenten Jyoti Singh på en buss i New Delhi i desember 2012, som fikk massiv internasjonal oppmerksomhet og resulterte i en stadig pågående debatt om kvinners situasjon i India. Den britisk- og indiskproduserte dokumentaren, som nylig ble vist på NRK, har også selv skapt en rekke kontroverser. Ikke minst i forbindelse med at indiske myndigheter fikk rettslig gjennomslag for å forby filmen, som opprinnelig skulle vises på indisk og britisk fjernsyn på kvinnedagen 8. mars. Begrunnelsen var at filmen satte India i et dårlig lys, og at den lot en dømt voldtektsmann slippe til orde. I tillegg har det blant annet blitt sådd tvil om hvorvidt korrekte tillatelser for dette intervjuet ble gitt.

YouTube etterkom kravet fra myndighetene om at den ikke skal vises i India – med det resultat at filmen isteden har blitt hyppig spredt gjennom andre kanaler på nettet. BBC svarte på sin side på det indiske forbudet med å fremskynde visningen i Storbritannia med fire dager. Og for dem her hjemme som vil se filmen, er den tilgjengelig på NRKs nettsider en lang stund fremover.

De sterke reaksjonene på dette seksualiserte drapet har vekket til live Indias sovende dødsstraff. To skritt frem kan plutselig lede til ett i motsatt retning.

Indias datter inneholder ikke egentlig så mye informasjon som ikke allerede var kjent, men er likevel et viktig dokument i kraft av at filmskaperen har fått så mange involverte i tale. Med det gir dokumentaren et detaljert innblikk i hendelsene, og tegner et skremmende bilde av et ekstremt forkvaklet kvinnesyn som synes å være svært utbredt i verdens største demokrati.
Det gjør usedvanlig sterkt inntrykk å få beskrevet hvilke lidelser den unge jenta gikk gjennom den skjebnesvangre kvelden og den påfølgende tiden frem til hun døde av de omfattende skadene hun ble påført. Jyoti Singh hadde vært på kino med en mannlig venn, og ved nitiden om kvelden tok de to en privat buss de trodde skulle kjøre dem hjem. Om bord var en gruppe på seks berusede unge menn (hvorav en 17-åring, som i India er strafferettslig mindreårig), som først banket opp kameraten og deretter utførte voldtekten. Her ble det utvist en nærmest ubegripelig (men ikke nødvendigvis eksepsjonell) brutalitet. I filmen får vi høre av både medisinere og hennes fortvilte foreldre hvordan Singh også ble mishandlet med et jernrør, så til de grader at innvoller hang ut av kroppen hennes. Så ødelagt var flere av organene at legene ikke visste hva de skulle forsøke å sy sammen igjen. Tidlig ga de beskjed om at hun neppe kom til å overleve. 23-åringen hadde kun en kort praksisperiode foran seg før hun selv skulle begynne sin legegjerning. Utdannelsen hadde foreldrene strukket seg langt for å få råd til, til tross for at mange rundt dem mente at dette ikke var verdt å gjøre for en jente.

Dokumentaren […] tegner et skremmende bilde av et ekstremt forkvaklet kvinnesyn som synes å være svært utbredt i verdens største demokrati.

Nesten like opprivende er det å høre de involverte og deres advokater mer eller mindre forsvare den bestialske ugjerningen. Mukesh Singh er én av de seks dømte (han er sågar dømt til døden ved hengning), men hevder foran kamera at han ikke var spesielt delaktig. Ikke desto mindre kommer han med hårreisende uttalelser om at anstendige jenter ikke ville streife omkring på denne tiden av døgnet. Etter hans syn er jenter langt mer ansvarlige for voldtekter enn mennene som faktisk begår dem. Det er som et grotesk, forsterket ekko av utsagn man kan høre her hjemme om hvordan jenter som «kler seg uanstendig» og går ut på byen gjerne «ber om det». Det samme middelalderske synet forfektes enda mer standhaftig av et par av de dømtes forsvarsadvokater. «Vi har den beste kulturen. I vår kultur er det ikke rom for kvinner,» sier en av dem i filmen. Og med det peker han i grunnen på kjernen av problemet, som man muligens kan håpe på å få gjort noe med i kjølvannet av all oppmerksomheten denne saken har fått.
Som dokumentarfilm er Indias datter nokså vellaget, uten at den formmessig åpner noen nye dører. Vi får i hovedsak historien fortalt av «snakkende hoder», supplert med rekonstruksjoner, illustrasjonsbilder og klipp fra media. En litt traust form, som like fullt egner seg godt for å formidle denne historien. Filmens fremste styrke er som nevnt tilgangen regissør Udwin har fått til ulike involverte, fra de etterlatte via aktivister, utredere, advokater og myndighetspersoner, til de straffedømte og deres familier. Likevel skal det sies at hun kunne ha spart seg bruken av diskrete slow motion-effekter på noen av intervjuene. Det som formuleres er mer enn sterkt nok til at man behøver å understreke poengene med denne typen billig manipulasjon. Men dette er uansett en mindre innvending mot en film som gaper over mye uten å bli ufokusert. Mot slutten får den sågar med en tankevekkende kommentar om at de sterke reaksjonene på dette seksualiserte drapet har vekket til live Indias sovende dødsstraff. To skritt frem kan plutselig lede til ett i motsatt retning.
Gjennom de mange som deler sine synspunkter i filmen, tegner Indias datter et bredt og opprørende bilde av en kultur gjennomsyret av et syn på kvinner som langt mindre verdifulle enn menn. Samtidig er det verdt å merke seg, slik Nettavisens Gunnar Stavrum nylig påpekte, at man nettopp snakker om den «indiske» kulturen istedenfor den «hindustiske». Dét er et eksempel til etterfølgelse, da ikke alle religioner ville blitt utelatt på samme måte i liknende sammenhenger.

 

Huser er filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

---

DEL