Jazz – anarkiets musikk?

Ingen dirigent. Ingen arrangør. Ingen komponist. Ingen sjef. Ingen archos. Altså anarchia. På sommerens store festivaler ble det felles jazzspråket utvekslet.

Avatar
Stendahl er jazz- og autodidakt byhistoriker.
Email: byhistoriker.stendahl@munkedammen.no
Publisert: 14.09.2017

Joda. Det finnes storband med dirigenter. Men så fort det er jazzsolistenes tur, reiser de seg og spiller hva de vil. Det finnes arrangører og komponister, men hensikten med jazz er å improvisere over det skrevne. Det finnes orkesterledere – men deres viktigste oppgave er å skaffe bandet jobber. De stråler av lykke når medmusikerne viser at de er i stand til å gjøre hva de vil.

Er et jazzband da et anarki?

Ja – det nærmeste vi kommer et musikalsk anarki. Det er ikke viktig hvem som leder. Det viktigste er samarbeidet. Et samarbeid der alle krefter er like mye verdt. Når det improviseres, skjer det ting som de andre musikerne må forholde seg til i løpet at et mikrosekund. De må gripe fatt i det som skjer, ventet eller uventet, følge det opp og gjøre noe positivt ut av det. Noe som driver musikken frem til det optimale resultat. Selv om det gjøres feil, må ting vris til det positive – øyeblikkelig! Den svenske pianisten Bengt Hallberg (1932–2013) definerte en gang jazz som «en måte å sette sine feil i en meningsfylt sammenheng på».

Det skal klokskap til for å sette sine feil i en meningsfylt sammenheng, både sine egne feil, og ikke minst sine medmusikanters. Ikke alltid feil, men overraskende vendinger – som improvisasjon gjerne inneholder. Og de overraskende vendingene må, som nevnt, utvikles videre i løpet av mikrosekunder. Det krever samarbeid!

Samarbeid er stikkordet. I jazzen og i anarkiet. En av anarkismens pionerer, franskmannen P.J. Proudhon (aktiv 1840–65), var tidlig ute med å fremheve samarbeidets betydning. Skulle arbeidsfolk klare seg uten ledere, var samarbeid, frivillighet og frihet helt nødvendig. En av hans etterfølgere, russeren P.A. Kropotkin, gikk allerede på 1870-tallet inn i musikkens verden og protesterte mot orkesterdirigenter – da de undergravde musikernes individuelle frihet.

Ingen visste hva jazz var på 1870-tallet. Men bare to tiår senere hadde det begynt å skje noe spesielt i New Orleans (og muligens i andre sørstatsbyer). Band med messingblåsere begynte å spille noe annet enn skrevet, straight musikk. De begynte å improvisere over melodilinjene; i det minste variere. De lærte melodigrunnlaget utenat og lagde sine frie, personlige variasjoner ovber dem; de endret musikken fra det forutsigbare og kjølige til noe som var fritt og hot. Av og til hadde de ikke engang melodilinjer som utgangspunkt, bare et enkelt akkordskjema. For eksempel et enkelt tolvtakters skjema kalt blues.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
[wpdevart_facebook_comment curent_url="https://www.nytid.no/jazz-anarkiets-musikk/" order_type="social" title_text="Kommentarer" title_text_color="#000000" title_text_font_size="22" title_text_font_famely="monospace" title_text_position="left" width="100%" bg_color="#d4d4d4" animation_effect="random" count_of_comments="3" ]

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.