Jazz – anarkiets musikk?

Ingen dirigent. Ingen arrangør. Ingen komponist. Ingen sjef. Ingen archos. Altså anarchia. På sommerens store festivaler ble det felles jazzspråket utvekslet.

Stendahl er jazz- og autodidakt byhistoriker.

Joda. Det finnes storband med dirigenter. Men så fort det er jazzsolistenes tur, reiser de seg og spiller hva de vil. Det finnes arrangører og komponister, men hensikten med jazz er å improvisere over det skrevne. Det finnes orkesterledere – men deres viktigste oppgave er å skaffe bandet jobber. De stråler av lykke når medmusikerne viser at de er i stand til å gjøre hva de vil.

Er et jazzband da et anarki?

Ja – det nærmeste vi kommer et musikalsk anarki. Det er ikke viktig hvem som leder. Det viktigste er samarbeidet. Et samarbeid der alle krefter er like mye verdt. Når det improviseres, skjer det ting som de andre musikerne må forholde seg til i løpet at et mikrosekund. De må gripe fatt i det som skjer, ventet eller uventet, følge det opp og gjøre noe positivt ut av det. Noe som driver musikken frem til det optimale resultat. Selv om det gjøres feil, må ting vris til det positive – øyeblikkelig! Den svenske pianisten Bengt Hallberg (1932–2013) definerte en gang jazz som «en måte å sette sine feil i en meningsfylt sammenheng på».

Det skal klokskap til for å sette sine feil i en meningsfylt sammenheng, både sine egne feil, og ikke minst sine medmusikanters. Ikke alltid feil, men overraskende vendinger – som improvisasjon gjerne inneholder. Og de overraskende vendingene må, som nevnt, utvikles videre i løpet av mikrosekunder. Det krever samarbeid!

Samarbeid er stikkordet. I jazzen og i anarkiet. En av anarkismens pionerer, franskmannen P.J. Proudhon (aktiv 1840–65), var tidlig ute med å fremheve samarbeidets betydning. Skulle arbeidsfolk klare seg uten ledere, var samarbeid, frivillighet og frihet helt nødvendig. En av hans etterfølgere, russeren P.A. Kropotkin, gikk allerede på 1870-tallet inn i musikkens verden og protesterte mot orkesterdirigenter – da de undergravde musikernes individuelle frihet.

Ingen visste hva jazz var på 1870-tallet. Men bare to tiår senere hadde det begynt å skje noe spesielt i New Orleans (og muligens i andre sørstatsbyer). Band med messingblåsere begynte å spille noe annet enn skrevet, straight musikk. De begynte å improvisere over melodilinjene; i det minste variere. De lærte melodigrunnlaget utenat og lagde sine frie, personlige variasjoner ovber dem; de endret musikken fra det forutsigbare og kjølige til noe som var fritt og hot. Av og til hadde de ikke engang melodilinjer som utgangspunkt, bare et enkelt akkordskjema. For eksempel et enkelt tolvtakters skjema kalt blues.

Kjente foregangspersoner som Buddy Bolden, Freddie Keppard og Joe Oliver spilte riktignok lead-kornett. Men dette betydde ikke nødvendigvis at de ledet noen. Standardbesetningen var tre blåsere: kornett, trombone og klarinett, på et rytmisk akkompagnement av piano, gitar, bass og trommer. De tre blåserne hadde avtalte roller: Kornettisten (senere oftest en trompeter) presenterte melodilinjen (ledetemaet), trombonisten la fundamentale akkordtoner og klarinettisten lagde høye ornamenteringer. Men dette var i samspillet; når de spilte sine soloer, gjorde de hva de ville.

De første amerikanske jazzbandene kom til Europa i 1919 (første verdenskrig hadde hindret samkvem tidligere), og de første kom til Norge i 1921 (og da var både kanadiere og briter med). Hvor improvisert musikken var er usikkert, men den hadde iallfall frie variasjoner – og musikerne hadde lært grunnlagsmelodiene utenat.

«Hvite folk sender svarte folk i krig mot gule folk, for å beskytte det landet de stjal fra røde folk.»

I et tidlig jazzintervju (Dagbladet 30. mars 1921) forklarte banjoisten Jack Harris: «Publikum forlanger mer liv, mer fart i musikken, den skal være like hektisk som livet selv. Melodien er der nok, men takten er en annen. Vi forkorter, synkoperer, faller stadig inn – gjerne på steder hvor man minst aner det. I det hele tatt kan all musikk lages om til jazz.»

I ingressen sto det: «En jazzmusiker må først og fremst ha god hukommelse!»

Begrepet jazz ble lite brukt i det afroamerikanske miljøet i USA. Og begrepene skiftet i raskt tempo, gjennom hot music og rhythm music fra 1920-årene, swing og revival-jazz fra 30-tallet, be-bop og cool fra 40-tallet, mange varianter fra 50-tallet, og modaljazz, frijazz, freebag, avantgarde, abstract, spontaneous, creative og fusion fra 60-tallet – de frie formers tiår.

Nettopp 60-tallet sto for mange i frihetens tegn både musikalsk og politisk. Jazzen hadde sine røtter i USA, og mange av oss jazzentusiaster var ytterst USA-vennlige. Men vi skjønte omsider at jazzen ikke hadde oppstått på grunn av USA, men mer på tross av. Gjennom 1950-tallet var vi dysset i søvn av Marshall-hjelp og Hollywood-filmer, vi hadde lekt cowboy og indianer, og fått sigaretter, tyggegummi og plastkammer.

Heldigvis kom historiene om slavehandel og rasediskriminering klart frem. Vi ble minnet om Billie Holidays «Strange Fruit» – Black bodies swinging in the southern breeze / Strange fruit hanging from the poplar trees – samtidig som det ble kjent at sangstjernen måtte gå kjøkkenveien, mens hennes hvite medmusikere kunne ta turnéhotellenes heiser.

På 60-tallet talte Martin Luther King: «I have a dream …» Få år senere ble han skutt. Det ble snart klart hva USA drev med i Vietnam. Det hjalp ikke at vi protesterte. I 1965 kom Kjartan Slettemark med sitt bilde Barn overskylles av brennende napalm – som ble utsatt for høyrevridd hærverk tre ganger. I 1966 skrev Jens Bjørneboe sitt berømte essay «Vi som elsket Amerika». I musikalen Hair ble en politisk historie oppsummert: «Hvite folk sender svarte folk i krig mot gule folk, for å beskytte det landet de stjal fra røde folk.»

Jazz i stedet for krig. Var det noen forbindelse mellom frijazzen på 60-tallet og det politiske opprøret? Mellom den eksplosive frijazzen og de pasifistiske bevegelsene?

Ja, det tror jeg. Gjennom frijazz kan man få utløp for innestengte krefter – og disse kreftene skal samles i et uttrykk som musikkelskere vil ha. I den prosessen må man samarbeide om et helhetlig resultat – ikke konkurrere, slåss eller krige. Folkeslag, land og grenser er underordnet. Jazzen er internasjonal. Forstår man ikke hverandres verbale språk, forstår man hverandre i musikken. Og i denne prosessen er det ingen overordnet, ingen styrer – det er et samarbeidende anarki på sitt aller beste.

På sommerens store festivaler, i Kongsberg, Molde og Oslo, ble det felles jazzspråket utvekslet. Noen festivaler krydrer programmet sitt med popstjerner, sannsynligvis fordi næringslivet ønsker folk til stedet. Blir man da styrt av markedskrefter, og fjerner seg fra anarkiets jazz? Kanskje det – men festivalene har så rikholdige programmer at vi har nok av jazz å velge mellom. En smule problematisk kan det være at Kongsberg Jazzfestival sponses av en våpenprodusent – hvis våpen vi ikke alltid vet hvor havner. Dette strider jo litt mot oppfatningen av jazz som fredens musikk.

For dét er den! Det var ingen som sloss på årets jazzfestivaler. Det er det heller ikke på jazzklubbene resten av året. Aldri noen som slåss! Utkastere trengs ikke. 18-åringer kan sitte ved siden av 80-åringer, uten at noen synes det er rart. Alle er opptatt av det gode resultatet – gjennom anarkistisk samarbeid og ønske om fred.

Hvis alle gikk på jazzklubb, ville det ikke bli noen krig – ville det vel?

---
DEL